Nytt

Først var det Venstres Abid Raja som forsøkte å filleriste Sylvi Listhaug. Så var det SVs Kirsti Bergstø som forsøkte å spikre justisminister Per-Willy Amundsen med hans egne ord.

Listhaug og Amundsen parerte. Men defensivt. De kunne slått mye hardere tilbake.

Rajas og Bergstøs angrep er preget av hatretorikken mot Trump. Alt som smaker av åpen og ærlig tale rundt integrering og islam, blir stemplet.

Det er over den lesten venstresidens retorikk er skåret.

Hadia Tajik sa på LOs årlige konferanse i Trondheim i helgen:

Jeg har en innrømmelse: Jeg har ingenting imot utlendinger. Faktisk er mange av mine venner og min familie utlendinger. Så jeg er ikke av dem som er mot EØS.

Tajik greier å blande holdning til innvandring med synet på EØS. Hun legger premisser for «hvem man er». Dette er blitt venstresidens snart eneste fremgangsmåte for å kontrollere debatten. Det sier seg selv at slikt forgifter debatten. Det er i hvert fall ingen måte å vinne ordskiftet på. Det skaper bare motvilje.

Abid Raja fulgte samme oppskrift da han spurte hva Listhaug ville gjøre for å bekjempe hverdagsrasismen. Spørsmålet lød:

Statsrådens retorikk har skapt debatt om hvorvidt retorikken og ‘lik og del’-praksisen bidrar til å skade målet om integrering av innvandrere og av innfødte nordmenn med annen opprinnelse enn etnisk norsk. Hvilke retoriske grep planlegger statsråden å ta for å skape et debattklima i Norge som ikke fremmer hverdagsrasisme, men hverdagsintegrering, slik statsminister Erna Solberg tok til orde for i sin nyttårstale?

Det Raja spurte om, var altså hva Listhaug ville gjøre for å motvirke og bekjempe seg selv. Raja hadde fortjent et like giftig svar. Dessverre er også Listhaug forsiktig når hun står på Stortingets talerstol. Gjelder én reglel for Loke og én for Tor? Raja fikk seg til å si at ikke bare fremmet Listhaug hverdagsrasisme, han la til at han trodde det også var hennes hensikt.

Å slenge en spyttklyse i ansiktet på en statsråd fra landets fremste talerstol kan passere. Men hva om Listhaug hadde svart at det er sånne som Raja som fremmer hverdagsrasisme, for de bruker teknikken og knepene for å stoppe munnen på folk. Det er ikke sikkert det hadde passert.

Stortingets debatter burde være friskere. Hvorfor er det bare den ene parten som skal få stå og fornærme FrP-ere?

Alle nordmenn kjenner Rajas «metode», og den gjør at at folk vender seg mot muslimer. Offerretorikken er blitt en hersketeknikk.

Kirsti Bergstø er ikke den skarpeste kniven i skuffen, men det gjør at hun kan si dumme ting uten å merke det.

Hun hevdet at Kent Andersen hadde gått inn for borgervern.

Dessverre er Amundsen enten så fersk eller så usikker at han la seg på en defensiv linje. Amundsen burde sagt at han ikke godtok premisset for spørsmålet. Det er ingen som har gått inn for borgervern, men Andersen har sagt at det kan bli alternativet hvis myndighetene i Europa, i land som Frankrike, fortsetter å miste grepet. Amundsen svarte at det statlige voldsmonopolet er ubestridelig. Han kunne sagt at situasjonen i flere europeiske land er dypt urovekkende, man trenger ikke gå lenger enn til Sverige.

Andersens utgangspunkt var hvis det statlige voldsmonopolet de facto er undergravet av kriminelle og/eller muslimske grupper. Det skjer i de såkalte no-go-zones rundt om i Europa. Bare i Sverige er det over 50 av dem.

I Frankrike er det unntakstilstand, fortsatt, og hæren og politiet har sagt at kapasiteten er strukket til bristepunktet.

Dette kunne Amundsen minnet Bergstø om. I stedet var det Bergstø som ville minne Amundsen på at han har vært inne på «lignende ting» med å snakke om voldtekt og DNA-registrering.

Alt FrP-ere sier om innvandring og kontroll, plasseres i skuffen for togavgang til Auschwitz.

Amundsen kunne tatt for seg denne spesielle formen for retorikk og debatteknikk.

I stedet nøyde han seg med å vise til ytringsfriheten.

Men Raja og Bergstø hadde nettopp demonstrert at de har monopol på bruke ytringsfriheten til å svine til motstanderne, selv fra Stortingets talerstol.

Det burde de to FrP-statsrådene påpekt.

Folk vil gjerne at noen tar igjen.