Kommentar

Mattia Preti, The Martyrdom of Saint Gennaro (1685)

John Lennon drømte om en verden uten religion, alt skulle bli så mye bedre da. Denne ukens hardkjør mot Sylvi Listhaug forteller oss en viktig ting vi aldri bør glemme; vi tror alle på noe. Vi kan kalle det religion eller ideologi eller hva som helst. Alle har vi en forståelse av hvem vi er, og hvordan vi mener våre medmennesker bør opptre.

Vi lever i underlige tider. Forlegger Arve Juritzen kan pryde omslaget på sin påskekrim med en korsfestet kylling uten at noen reagerer, vi ser ikke at den korsfestede kyllingen kunne ført til en svært fruktbar teologisk debatt. Men en statsråds utsagn om et partis evne og vilje til å bekjempe muslimske terrorister fører til et politisk jordskjelv. For dem som vil se, er det en tydelig sammenheng mellom hendelsene.

På torsdag a5. mars skrev Lars Gule i Klassekampen at «på arabisk er en muslim en person som har underkastet seg eller tilsluttet seg islam. På samme måten er en kristen en som har underkastet eller tilsluttet seg kristendommen». Filosofen Lars Gule burde vite bedre. Kristne underkaster seg ingen, men får Jesus Kristus som bror og Gud som far. Hadde kristendommen handlet om underkastelse hadde Arve Juritzen allerede vært en død mann. Det vi bør spørre om, er hvem dagens politikere og media har underkastet seg, siden de reagerer på samme måte som krenkede muslimer. Hvorfor fører sekularismen, den ideologien som skulle føre til frihet for alle, til en tilstand av slaveri?

Arve Juritzen harselerer med Jesus Kristus og viser hvordan mennesket har innsatt seg selv som historiens dommer og prinsipal. I motsetning til Jesus Kristus, som ble krenket på den ultimate måte, tåler ikke sekularismens tilhengere krenkelse av seg selv. Dette mennesket, den postmoderne individualisten, er sin egen Gud, der målet med livet kun handler om å maksimere egennytte, og rammen er multikulturalismen, den endelige avskaffelse av troen på det kristne fellesskapet. På samme måte som Stalin, Mao og Hitler var suverene ledere, forutsettes det moderne mennesket å være suverent i sitt liv, og som for en suveren statsleder, er livsmottoet for dagens enkeltindivider at de ikke skal krenkes. Enhver skal få bli salig i sin tro, definere seg selv, og kritikk er bannlyst.  Vi forutsetter nemlig at alle egentlig vil hverandre vel, noen trenger bare litt hjelp. Vi er derfor alle underkastet hverandre, og ethvert utsagn som antyder en krenkelse må følgelig bekjempes, og her ligger mye av forklaringen på det voldsomme raseriet mot Sylvi Listhaug. Hun har for ofte vært negativ til innvandring og islam, sagt at det finnes mennesker vi ikke kan ta inn i landet fordi vi ikke makter å forbedre dem. Teksten på Facebook var dråpen som fikk begeret til å flyte over.

Med det knuser hun myten som multikulturalismen utledes fra, noe vi ikke kan tillate en statsråd å gjøre. Med sin implisitte påstand om at noe er umulig for det moderne mennesket, krenket hun oss alle. Hennes utsagn er ifølge hennes motstandere hatefulle, de bygger opp under fordommer (Ap makter ikke oppgaven!). Det handler om dette ene; at hun svekker troen på multikulturalismens premisser, og det kan ikke Jonas Gahr Støre akseptere, og opptrer som ansvarlig for vår tids inkvisisjon; kjetterne skal bekjempes, og da ikke som en historisk parentes som i kirkehistorien, men som en nødvendig og logisk konsekvens av deres tro.

Biskop Eivind Berggrav hevdet før andre verdenskrig  at konflikten mellom Tyskland og Storbritannia bunnet i en fryktens psykologi. Det minner om dagens tilnærming til islam. Eivind Berggrav erkjente at han tok feil, og ble etter hvert et teologisk samlingspunkt for motstandsarbeidet. Det er vanskelig å se hvem som skal gå inn i en slik rolle i dag, for de materielle forklaringsmodellene dominerer fullstendig. Prøv å si at islam i seg selv er destruktiv, og du er politisk død, og dette er Sylvi Listhaugs store problem. Hun synes å forstå at sekularismen som ideologi ikke holder, men strever med å komme med en god forklaring på hvordan hun skal lykkes. Hun klarer ikke å peke på den åndelige dimensjonen i debatten.

Sekularismens ideologer krever Sylvi Listhaug ofret, selv synes hun ikke helt ut forstå hva det korset hun bærer betyr for vår kultur, hva vi forlater når troen forsvinner. Menneskeverdet i demokratisk forstand er kristendommens gave til verden. I den skal vi slippe å frykte krenkede mennesker. Vi setter nemlig vår lit til en krenket Gud.

Underkastet eller ikke, det er spørsmålet vi bør diskutere.

 

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også