Kommentar

Nicolas Poussin (1594–1665), «Dansen rundt gullkalven» (1633–34), olje på lerret, 153,4 x 211,8 cm, National Gallery, London. Foto: National Gallery (fargene er lett justert for bedre synlighet på skjerm). Etter 2. Mosebok 36, 1–6. Er den moralistiske mangfolds­ideologien som har erstattet den kristne moralen, våre dagers gullkalv?


 

Sylo Taraku, som er rådgiver i Tankesmien Agenda, skrev i en kronikk i Klassekampen 17. oktober om krenkelser. Han er opptatt av krenkelsestyranniet, om hvordan muslimer, høyreekstreme og venstreradikale prøver å kneble meningsmotstandere, og det slår meg når jeg leser tekster om dette, at mange av de som behandler temaet, ikke kjenner vår historie.

For når Sylo Taraku avslutter med å hevde at Vesten ikke hadde kommet så langt som vi er uten at noen hadde brutt tabuer, brutt med etablerte sannheter og krenket andre, samt at krenkelse er en pris vi må betale for å leve med mangfold, fremstår det som en selektiv forståelse av historien.

For er det virkelig slik at mangfoldet kan leve med krenkelsen?

Det er få som våger å berøre hvorfor krenkelsen som fenomen har blitt en del av vår offentlighet, enten formelt i lovverk, eller uformelt i kravet til omgangsformer. For selv om Vesten også har historier om mennesker som hevdet seg krenket, handlet hverken hekseprosesser eller inkvisisjonen om krenkede mennesker. Hovedinntrykket er at krenkelsen tilhører islam og vår tids sekularisme.

Det er riktig at vår kultur er bygget på én krenkelse, korsfestelsen av Jesus Kristus, men den førte til at den kristne kulturen ble noe verden aldri hadde sett. Når man vet at Jesus Kristus, Guds sønn, måtte gjennomgå den ultimate krenkelse for å gjennomføre frelsesverket, ble det en teologisk umulighet, og en aldri så liten selvmotsigelse, for kristne å hevde seg krenket. Kristendommen hviler nemlig på et forsoningsverk som kun var mulig gjennom at Gud selv ble menneske, at han ble hånet og drept på den mest redselsfulle måte. Alt sammen frivillig for at mennesket skulle bli fritt, også fra behovet for å rette opp sin egen og andres ære. Vi var alle like innenfor Gud, en Gud som ba oss ta sitt kors opp og følge ham. Det er dette som er bakgrunnen for vår kultur. Krenkelsen var historie.

Den kristne tro la derfor grunnlaget for tilgivelse mellom mennesker og et samfunn der fornuften regjerte i akademia og næringsliv. Med det fikk vi den kulturen vi nå tar for gitt. Vestens framskritt kom i homogene miljøer preget av troen på en rasjonell skaper og respekten for samfunnets strukturer. Tabuene tilhører islams sharia og sekularismens avvisning av menneskets biologi og unike posisjon overfor Gud.

Med sekularismen vokste det fram et samfunn uten behov for et normativt utgangspunkt. Mangfoldet ble den nye trosbekjennelsen, men med den kom også den moderne krenkelsen. For med sekularismen skal enhver definere sin egen sannhet. Du er hva du sier du er. Føler du deg som en mann, er du en mann, selv om du biologisk sett er en kvinne, og barn klarer seg selvfølgelig like godt med to mødre som med en mor og far. De som ikke bifaller, er opponenter med en annen verdensanskuelse. De er ideologiske pasienter som krenker, og med pasienter diskuterer man ikke, de helbredes med alle tilgjengelige virkemidler.

Sekularismen har med sin normkritikk et stadig behov for å bryte tabuer, og kan derfor ikke tillate opposisjon. Den kan ikke, som Sylo Taraku hevder, tillate motstand, for mangfoldet kan ikke leve med de uenighetene de nye krenkelsene har sitt utspring i, eller med at mangfoldet i seg selv er destruktivt. Vi har fått et politisk miljø der moralismen har overtatt for den kristne fornuft, og der kravet om underkastelse av enkeltindividets valg har blitt det nye moralske imperativ.

Moralen blir dermed definert i fraværet av diskriminering, og for den må vi alle underkaste oss. Diskriminering blir et spørsmål om å være åpen og akseptere alt eller ei. Mangfold blir et mål i seg selv, for når alle er like – også de som ikke er like – må samfunnet tolerere enhver form for individuell frigjøring, hvor absurd den enn måtte framstå. De som ikke applauderer sine medmenneskers valg, diskriminerer og krenker. Det er det mangfoldige samfunnets egentlige budskap.

Uten at vi synes å forstå det, blir vi i navnet til friheten, fratatt den friheten kristendommen ga oss.

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!