Kommentar

Pride-paraden får så mye medvind at den snart konkurrerer med 17.-maitoget. Et nytt land vil ha nye tradisjoner. Ramadan blir også omfavnet av det offisielle Norge. Erna Solberg markerer begge deler, her sammen med helseminister Bent Høie. Foto: Fredrik Hagen/Reuters/Scanpix

For 50 år siden introduserte det homofile miljøet i California regnbueflagget. Det skulle etter hvert bli fanen for stor bevegelse av ulike typer mennesker, men som alle hadde én ting til felles: de opponerte mot samfunnets tradisjonelle forståelse av kjønn, seksualitet og samliv.

I Norge er det organisasjonen FRI som bruker regnbueflagget som identitetsmarkør, og Pride-paradene er deres markering av kampen mot det de oppfatter som intoleranse, urettferdighet og urettmessig forskjellsbehandling. Det handler om å ha en skeiv virkelighetsforståelse.

Det er svært få som stiller spørsmål ved det som finner sted, om det virkelig er toleranse og kamp for rettferdighet som foregår. Hvis vi virkelig ser etter, er det derimot mye som tyder på at det handler om noe langt mer enn retten til å leve slik en selv vil, og dette er ikke et nasjonalt fenomen, men kjennetegnet på en internasjonal bevegelse som deler en felles ideologisk plattform. Denne ideologiske plattformen er ikke opptatt av gjensidig toleranse, men fremmer derimot krav om at vi alle skal tenke likt om de spørsmål Pride-bevegelsen er opptatt av.

Det er interessant hvordan vår tids sekulariserte samfunn omfavner budskapet til Pride. Disse samfunnene har utviklet en form for sekularisme som er unik i historisk perspektiv. I sin gjennomførte ateisme har de opphøyd enkeltindividet til en ny gud, der kravet til omgivelsene er klart: Vi skal alle respektere hvordan den enkelte velger å definere seg selv. Det er en gjennomført identitetspolitikk vi er vitne til, der den som ikke anser de andres valg som likeverdig med sitt eget, krenker. Og i denne konteksten blir budskapet fra FRI ikke bare uangripelig, men dens reelle ideologiske overbygning.

Sekularismens ateisme er ikke en gjennomført naturalisme. For selv om den er materialistisk i sin avvisning av normer for samliv, er den høyst åndelig i sin forståelse av mennesket, og det er dette som gjør det så vanskelig å føre en rasjonell debatt om hva vi er vitne til. Den skeive ideologien forutsetter en dualisme hos mennesket som minner om antikkens gnostisisme. Det er ånden som definerer kroppen, en ånd som kan være svært så flyktig, hvilket innebærer at du kan være mann i dag og kvinne i morgen. Det hele leder til at selv barn tilbys programmer for kjønnsskifte, selv om disse er irreversible med tanke på barnas fremtidige fruktbarhet.

Sekularismen og dens skeive ideologi forstår at kravet om stabile familier og biologiske relasjoner innebærer å måtte akseptere religionens betydning for skaperverket. Pride-paradenes «teologi» er derfor rasjonell på en ny og annen måte enn den rasjonaliteten vi finner i kristen teologi. Pride-bevegelsens virkelighetsoppfatning krever nemlig også en tro, en tro som fører til at begreper som kjønnsnøytralitet og normkritikk blir en ideologi i seg selv. Det fører til at kirken blir oversett i dagens politiske debatt. Den nye tid trenger en inkonsistent form for teologi, en teologi der enkelt-mennesket selv har regien, og  kristen tro blir naturlig nok de skeives hovedmotstander. Med sin inkarnasjon viser Jesus Kristus at gnostisismens dualisme tar feil med sitt syn på skaperverket, på samme måte som kristendommen hevder at skeiv ideologi tar feil om sjelens makt over kjønnet.

I en slik virkelighet angripes de som vil hjelpe mennesker til et stabilt heterofilt selvbilde. Ikke fordi det ikke er mulig å endre legning, men fordi denne hjelpen oppleves som en kritikk av dogmet om seksuell normløshet og derfor krenkende overfor dem det gjelder. Det er derfor Aps Anette Trettebergstuen vil forby slik virksomhet.

Skeiv ideologi står derfor i diametral motsetning til alt det kristen tro hevder om mennesket og Gud, og den blir totalitær i den forstand at den ikke kan akseptere opposisjon. Et samfunn kan ikke både hevde at et barn trenger en mor og en far, samtidig som det legger til rette for at homofile kan få barn. Et samfunn kan heller ikke si at kjønnsidentiteten er biologisk betinget samtidig som det aksepterer at ungdommer ødelegger kroppen ved kjønnsskifte. Vi kan heller ikke ha et samfunn der noen kan tillate seg å si at noen seksuelle samlivsformer er avskyelige, mens barna lærer på skolen at det er opp til de enkelte å velge hvordan de vil leve sine liv.

Prideparadene blir derfor ikke et symbol på frihet, kjærlighet og toleranser, men fremstår snarere som en markering av en politisk ideologi hvis mål er den fullstendige underkastelse. Denne ideologien kan ikke akseptere troen på toleranse, da toleranse forutsetter at det finnes en majoritet som tolererer en minoritet. Målet er tvert imot et samfunn der vi alle er like, der legninger og kjønn ikke finnes, og den enkelte til enhver tid definerer seg selv. I et slikt samfunn blir nemlig toleranse unødvendig.

«The future is equal», stod det på et regnbueflagg, og oppsummerer med det skeiv ideologi svært presist. Få synes å forstå at under denne likheten, er det ingen frihet tilbake.