Kommentar

Hva er det som gjør at menneskene har så vanskelig for å forholde seg til Kristus? Man skulle tro at med økt sekularisering ville resultatet bli likegyldighet. Men navnet Kristus vekker like sterke følelser som før, bare det at det nå er antipatier, ikke sympatier.

Hva er det som gjør at Kristus har en slik effekt, også på de som nesten ikke vet noe om ham?

Samfunnet er avkristnet og vi «møter» ham knapt. Den historiske kunnskapen både om ham og kristendommen, er lav.

Det må være noe med hva vi forbinder med navnet.

Eller: Kan det være fordi Kristus fremdeles er en levende realitet?

Kristus er vårt alter ego, vårt Du. Når vi ser inn i hans ansikt ser vi oss selv. Det gjør oss usigelig triste. Vi gråter over oss selv, over hvem vi er. Det minner oss om vår menneskelige condition, om vår uforbederlighet, om verdens elendighet, vår dødelighet. Så langt, men ikke lenger. Vi lykkes aldri helt. Vi er ikke guder, vi er mennesker.

Kristus’ målestokk er en annen enn verdens: Uansett hvor mye du lykkes i denne verden så kommer du til kort. For det du mangler finnes ikke her. Det gjør vondt å kjenne på en smerte som det ikke finnes botemiddel mot. Men Jesus sier: Du skal få å drikke av det vannet som aldri mer gjør deg tørst.

Mennesket har alltid hatt en religiøs følelse når det så opp mot stjernehimmelen, under bålet. Grekerne kalte det kosmos, smykke.

Grekerne gav oss filosofien, kjærligheten til kunnskap, politikken og skjønnheten. Jødene gav oss Jahve og Loven.

Outsider

Kristus kommer inn som en outsider og slår alle kategorier over ende, både jødenes og romernes: Det du søker finnes ikke her, det er et annet sted. Mitt rike er av en annen verden. Lignelsene overlever: Jesus henvender seg direkte til det enkelte menneske og rører ved deres hjerter. Bildet av kvinnen ved brønnen, av den bortkomne sønn, av Lasarus er slik at de som har hørt dem aldri glemmer dem. Da vi var små tegnet vi dem på skolen. Det gjør de nok ikke lenger. Jesu historie er blitt farlig. Det er blitt en anstøtssten. Men nettopp derfor vokser hans betydning.

Noe av det mest sentrale i Jesu budskap er ordene om at «verdens fyrste allerede har tapt». Vi er borgere av to verdener: Oppdragelse og dannelse betyr å gi barna en følelse av at det er noe mer, noe ut over det immanente, noe transcendent. Kristus er navet i det transcendente, fordi han henvender seg direkte til hvert enkelt menneske.

Avvisningen

Hvor sterkt dette angår oss ser vi i den aktive avvisningen av Kristus den dag i dag. Det er som om han står der i skyggene med tornekronen. Vi forsøker å ignorere ham, men han er der, like brysom. Fordi han er menneske som oss, fordi han volder oss besvær. Den sentrale personen i vår historie er en outcast som ble dømt for blasfemi og hengt på korset som en annen forbryter, ja, sammen med to kriminelle.

Uventet

Han dukker opp på de mest uventede steder. Leif Gjerstad hadde en interessant artikkel om en ny doktorgrad i forskning.no:

Postdoktor Ole Jakob Filtvedt ved Det teologiske menighetsfakultetet bringer inn som en mulig forklaring hvordan kristne og muslimer har forholdt seg til tradisjonen om Jesu korsfestelse. Han peker på at det at Jesus måtte bære korset på vei opp mot Golgata, og der spikres fast for å dø, kan tolkes som en krenkelse av Gud – hvis man antar at Jesus var Guds sønn.

Samtidig er denne hendelsen en så integrert og sentral del av kristendom at det muligens kan gjøre det enklere for kristne å forholde seg til krenkelse av sin gud og sin tro.

Og når islam benekter at korsfestelsen fant sted, fratar det dermed kanskje også muslimer de mulige positive tolkningene av en krenkelse og ydmykelse av sin profet og gud?

– Jeg kjenner ikke islam innenfra, men det slår meg som spesielt ved den kristne troen at Gud lider et slikt skamfullt nederlag – ihverfall tilsynelatende. Det er en spenning som man jobber mye med i Det nye testamentet: Hvordan kunne det skje at Jesus ble korsfestet? Fordi man i antikken var opptatt av skam og ære, og oppfattet det  som en stor skam å dø på korset, har kristne helt fra det første århundret jaktet på en positiv forståelse av det inntrufne, sier Filtvedt.

Han mener dette kan ha betydning for hvordan kristne forholder seg til krenkelse.

– Som kristen deler jeg erfaringen av å skulle forholde seg til det hellige, og ønsket om at dette skal møtes med respekt. Jeg ønsker ikke at min tro skal krenkes og jeg er ikke immun mot å bli såret. Men at Gud har gjort seg sårbar for krenkelser, avvisning og latterliggjøring, betyr at det har gjort det lettere for meg å forholde meg til latterliggjøring.

Slik slås kategoriene om det hellige og det profane over ende: Jesus kullkaster dem. Han er guden som blir ydmyket og spottet og endelig drept. Dette gjør noe fundamentalt med vår oppfattelse av det guddommelige, for heller ikke grekerne kjente en slik gud. Relevansen for synet på ytringsfrihet er innlysende: Den som berøres av Kristus forstår at en ting ikke trenger å være det den utgir seg for. Blasfemi trenger ikke være krenkelse, eller: kanskje krenkelsen er på sin plass. Kanskje det handler om noe helt annet? Kanskje det høye skal bli det lave, og omvendt? Dette var og er revolusjonerende tanker.

Politikken

Kjell Skartveit påpeker i sin nye bok Gud og Staten, hvordan Treenigheten inspirerte puritanerne i USA politisk:

Deres mål var å skape politiske ordninger der makten ikke kunne misbrukes, og løsningen ble en tredeling av makten, som en politisk skygge av Treenigheten. For makt korrumperer, enten man er kristen eller ei.

En slik relevans kommer som en total overraskelse på dagens avkristnede europeere. Når de mister kontakten med kristendommen mister de også kontakten med sin egen historie og politiske røtter.

Skartveit: «En av de viktigste teoretikerne ideen om maktfordelingsprinsippet er franskmannen Montesquieu (1689-1755). …. Om kristendommen sier han at den disponerer for en moderat styreform»:

Den kristne religion står fjernt fra den rene despotisme; det skyldes at den mildhet som så sterkt formanes i evangeliet, står i motsetning til det despotiske raseri med hvilken fyrsten tar seg til rette og utøver sine grusomheter.

Denne mildhet er ikke basert på snillisme, på vammelhet og feighet. Det er den mildheten som kommer av å kjenne mennesket i dets svakhet, i dets synd.

Dessverre har protestantismen slik den ble praktisert i Norge skapt en forestilling om synd har med bestemte handlinger å gjøre, om muligheten for renhet og spesielt da alt som har med sex å gjøre. Dette har fremmedgjort mange fra det kristne budskap.  Etterhvert som permissiveness er blitt samfunnets norm fremstår kristendommen som irrelevant.

En slik oppfatning av synd er en svært overfladisk lesning av kristendommen. Synd har med menneskets grunnvilkår å gjøre. Det er vår human condition. Sivilisasjon er en måte å håndtere synd på, å sublimere den, slik Freud fant ut. Men ikke utrydde den. For å transformere mennesket må det bli født på ny. Dette er svært vondt. Det rører ved en eksistensiell smerte hos mennesket, som i stedet stod og så på at han ble slått ihjel.

Dermed har vi for alltid knyttet ham til oss, og kan ikke bli kvitt Ham. Han er blitt det sterkeste symbolet vi kjenner. Korset.

bosch.the-carrying-of-the-cross-1480

                                             Hieronymus Bosch The Carrying of the Cross (1480)

Les også

Hadia Tajiks jul -
Julens politiske drama -
Påske i terrorens tid -
Avguderi og falskmyntneri -
Nærmere -

Les også