Verden begynner å bli et brutalt sted og den rykker oss stadig nærmere inn på livet. Den norske eliten har ikke presentert annet enn  humanitær innsats, hvilket er et bunnløst sluk. Sylvi Listhaug står for en annen og tøffere politikk: Hvordan beskytter vi oss? Vi er først og fremst satt til å ta vare på oss selv. Medfølelse bygger på respekt for realitetene. 200.000 mennesker er drevet på flukt i Afrin av vår NATO-allierte Tyrkia. Det skjer da krigen er gått inn i sitt åttende år. En kurdisk gutt bærer broren sin, 18 mars 2018. Foto: Khalil Ashawi / Reuters / Scanpix

Hva vil historiens dom være over Sylvi Listhaug? Når man får en del av hennes «kontroversielle» utspill på avstand, gir ettertiden henne mye rett. Det hatet hun utsettes for nå, avdekker hennes politiske motstanderes frykt for hennes sunne folkevett og retoriske styrke.

Svinekjøtt. Sylvi Listhaug ble statsråd for første gang i 2013, den gang som landbruks- og matminister. I 2014 ble det bråk da hun gikk ut mot kutt i bruk av svinekjøtt i offentlige institusjoner. Dette blant annet på grunn av en økende andel muslimer i Norge.

– Våre medlemmer opplever at mange offentlige institusjoner, barnehager og storkjøkken i byene oftere velger bort svinekjøtt av hensyn til et lite mindretall, sier administrerende direktør i Kjøttbransjens Landsforbund, Bjørn-Ole Juul-Hansen, til NRK.

– Vi har spist svinekjøtt i Norge gjennom alle år. Det blir helt feil å slutte med svinekjøtt fordi det har flyttet muslimer til Norge, sier landbruks- og matminister, Sylvi Listhaug (Frp)

Hadde dette vært like «kontroversielt» om dette ble sagt av en Sp-statsråd? Når ble det feil av en norsk landbruksminister å promotere norsk tradisjonsmat?

Godhetstyranniet. Som innvandrings- og integreringsminister ble det debatt i forbindelse med regjeringens forslag til flyktningbudsjett. Listhaugs standpunkt var klart:

Listhaug mener meningsmotstanderne framstiller ønsker om kutt og innstramminger som slemme og kalde, mens de som ønsker en mer liberal politikk er gode og rause.

– Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare, sier hun.

Som eksempel trekker hun fram bistandskritikken preses Helga Byfuglien kom med fredag.

– Jeg ble rett og slett ganske opprørt, sier Listhaug. Fordi det Byfuglien gjør, er å kaste seg inn i den politiske debatten, ta side. Den norske kirke burde være en kirke for alle, men nå føler man kanskje at det er politikk, og ikke så mye kristendom, som kommer i første rekke.

Her er det bare å henvise til Terje Tvedts utlegninger om betydningen av ordet godhetstyranni, og kirkens rolle som politisk aktør i innvandringsspørsmål.

Nærhjelp til flyktningene. «Jesus ville hjulpet flyktningene i nærområdet» var Listhaugs svar på spørsmålet om hva han ville gjort for å hjelpe flyktningene fra Syria. Men for mange ble det for drøyt å ta Jesus til inntekt for noe som FrP lenge hadde hatt i sitt partiprogram: Å hjelpe flyktningene der de er. Spørsmålet må jo være om det for den samme summen penger er noe mer etisk og moralsk høyverdig å ta inn 1.000 flyktninger til et land i Vesten, fremfor å hjelpe 10-15.000 lokalt.

En mer verdslig støtte til Listhaugs standpunkt finner man hos Paul Collier, en av de fremste innen studier av migrasjon:

Vi bør hjelpe flyktninger nær hjemlandet ved å gi dem arbeid i stedet for å ta dem hit, mener professor Paul Collier. Arbeid til dem som kommer, er avgjørende for at velferdsstaten ikke skal forvitre, bekreftet norsk professor.

Collier understreker at vi har en absolutt moralsk plikt til å hjelpe flyktninger. Men han mener det er en rekke ulemper ved at Europa tar imot flere flyktninger.

Han kommenterer Merkels snuoperasjon som økte flyktningestrømmen inn i Europa i vinter slik:

– Vi gikk fra å ha et hjerteløst hode til å ha et hodeløst hjerte. Det er like ille, påsto han.

Båret på gullstol. 2016 ble avsluttet med et forslag om innstramninger på asylfeltet:

Innvandrere får ikke permanent opphold før etter fem år. Først må de dokumentere norskkunnskaper, at de har vært i jobb i tre år og at de har bolig.

– Den viktigste faktoren for god integrering er at utlendingen selv vil integreres. En kan ikke bli båret på gullstol inn i Norge. Det må stilles krav, og det gjør vi med dette forslaget. Det må få konsekvenser om man ikke oppfyller kravene. Slik har det ikke vært tidligere, sier hun og legger til:

– Dette vil bli et viktig incentiv for dem som kommer til Norge om å lære seg norsk og følge undervisningen de har en rett og plikt til å delta på. Det er viktig at de skaffer seg arbeid og blir selvforsørget. Med dette forslaget er det mer opp til utlendingen selv om de vil bli får bli i Norge eller ikke.

Hareide var kritisk til forslaget, og bråk ble det. Listhaug utdypet i Aftenposten at hun også var bekymret for sine barns fremtid om man ikke fikk kontroll med antall migranter:

– Du har fått kritikk for å bruke ord som «godhetstyranni» og for å snakke om at «flyktninger ikke kan bli «båret på gullstol inn i Norge». Hvorfor bruker du denne typen uttrykk når det provoserer mange?

– Jeg synes det er viktig å bruke den typen bilder for å få frem det jeg mener. Når det gjelder «gullstolen», har jeg nå fått anledning til å si, på inn- og utpust, at det betyr at du selv når du kommer til Norge og får opphold, må legge ned en betydelig egeninnsats for å bli integrert. Det hjelper ikke bare å si at det offentlige skal fikse ditt og datt.

Er det at man må gjøre sin plikt for å kunne krev sin rett egentlig så kontroversielt?

Imamsleiking. Det kan gå en kule varmt i valgkampen, og Listhaug gikk til frontalangrep på både KrF-leder Knut Arild Hareide og andre norske politikere etter en opphetet debatt på Politisk kvarter på NRK P2. Etter debatten sa hun dette:

– Hareide og andre politikere sleiker imamer oppetter ryggen, i stedet for å konfrontere folk med ekstreme holdninger. Det synes jeg man skal slutte med, sier Listhaug.

–​ Mener du virkelig at Hareide sleiker imamer oppetter ryggen?

–​ Nei, men jeg har ikke registret at KrF har gått aktivt til verks når man deler scene med personer med ekstreme meninger og konfronterer dem med den type holdninger. Det må vi begynne med. Det må være flere enn meg som gjør.

Hun viser til at hun selv møtte opp i Løvens hule for å snakke med imamer og ta opp temaer som steining og blasfemi, og etterlyser mer handling fra Hareide.

– Du tør jo ikke å ta i grøten engang, sa hun til KrF-lederen under dagens valgpolitiske debatt.

Hareides svar viste så altfor tydelig hans og KrFs unnfallenhet i denne verdikampen, noe Listhaug satte i perspektiv:

KrF-lederen mener Listhaug mangler en kristen forståelse og nestekjærlighet i måten hun omtaler medmennesker på:

– Det handler om den frykten hun som statsråd bruker i jobben hun har for å få frem budskap, sier Hareide.

Det avviser Listhaug, som mener KrF fører en alt for naiv innvandringspolitikk:

– Det jeg tar opp er helt reelle problemstillinger, og handler om å ha et fremtidsrettet perspektiv om å bevare Norge. Verdiene samfunnet vårt er bygd på er under press og det vil øke i takt med en økt innvandring, sier Listhaug.

Valgkamptur til Rinkeby for å se på «svenske tilstander». Under én måned etter «imamsleikingen» dro Sylvi Listhaug, med hele presse-Norge på slep, til den belastede Stockholmsbydelen Rinkeby for å gjøre seg kjent med såkalte «svenske tilstander».

I utgangspunktet skulle Listhaug også møte Sveriges migrasjonsminister Heléne Fritzon, men hun avlyste møtet mens Listhaug satt på flyet til Stockholm. I en e-post til VG begrunnet Franzon avlysningen slik:

«Det har blitt veldig tydelig at Listhaugs besøk er et innslag i den norske valgkampen. Listhaug virker mer interessert i å spre et misvisende bilde av Sverige, der hun blant annet påstår at det skal finnes 60 «no-go»-soner i Sverige, noe som er rent nonsens».

Nonsens? Sjelden har vel PK-eliten og MSM blitt tatt med buksa så langt nede som i Rinkeby-tilfellet. De 60 no go-sonene er gammelt nytt fra 2016 og skjønnmalingen av Rinkeby er dessverre bare tull.

Påtroppende sjef for Riksenheten mot internationell och organiserad brottslighet, Lise Tamm, sa en tid etter Listhaugs besøk dette:

Situationen i Stockholmsförorten Rinkeby är så allvarlig att den kan jämföras med en krigszon.

Statsminister Løvfen kommenterte samme høst de mer generelle gjengproblemene i Sverige med at han ikke utelukket å sette inn militære styrker for å få bukt med problemene.

Hvor tok Listhaug så feil her?

«Monsterdebatten» på nyåret ble en debatt om semantikk. Skal man kalle en pedofil et monster, eller nøye seg med å omtale den pedofiles handlinger monstrøse?

– Dette er den verste typen forbrytelse man kan tenke seg. Å voldta barn, å sitte på nettet og bestille voldtekter av barn i andre land. Det kan ødelegge barn for livet, og det er helt forkastelig, sa justisministeren, og fortsatte:

– Det er mange som er ute etter å framstille gjerningsmennene som offer. Det er de ikke, de eneste ofrene her er barna.

Det fikk blant andre jurist Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, til å reagere:

– Det er fullt mulig å kalle en spade for en spade, uten å kalle et menneske som gjør forferdelige ting for et «monster». Det er en grunn til at vi har menneskerettigheter, de angår mennesker og ikke monstre. Dehumaniserende retorikk kan virke som en bagatell, men man skal være bevisst på hva man gjør når man bruker disse ordene, sa Kierulf.

For et offer for grove seksuelle overgrep er dette semantiske skillet neppe så nøye. Listhaug oppnådde stor oppmerksomhet om en voldstype som er langt mer utbredt enn de fleste aner, og som hvert år resulterer i enorme, humane kostnader. Men det er selvsagt et poeng at retorikken ikke bør være dehumaniserende.

I ettertid ser vi at Listhaug har hatt mye rett i saker som der og da har skapt mediestøy og høylydte diskusjoner. Men et svakt motargument blir som kjent ikke bedre av å heve stemmevolumet.

Et Facebook-innlegg med en spissformulert poengtering av hva som bør være i nasjonens interesse, kan nå være tuen som velter regjeringen og Listhaugs videre karriere. Objektivt sett er dette et helt ekstraordinært og meget tynt utgangspunkt for et mistillitsforslag, og i manges øyne sier dette mer om de folkevalgtes maktbegjær og sans for politisk spillfekteri på bakrommet, enn plikten til å drive «butikken» Norge videre på best mulig måte for alle oss som bor her.

Om det blir et regjeringsskifte, bør mange av Listhaugs politiske motstandere – som det første de gjør om morgenen – spørre seg: Hva kan jeg gjøre i dag for best mulig å sikre borgernes interesser? Selv om det sikkert koster mye å innrømme det, vil et rasjonelt svar ligge langt nærmere Listhaugs kurs og tidligere utspill enn om følelser og emokratiske (ja, uten «d») grunnlover tar styringen i politikken. Dét vil være et langt mer alvorlig problem enn litt for ofte å kalle en spade en spade.

Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!