Gjesteskribent

Kristin Clemet sier til avisen Dag og Tid 6. september at hun håper at en ny regjering skal gi varige endringer i helsetjenestene, skolen, skattesystemet og kommunestrukturen.

Det er som om nasjonen er en bedrift, at valget kun handler om praktiske løsninger på økonomiske og organisasjonstekniske utfordringer.

Men ikke alltid, av og til ble også verdispørsmålene berørt, og da har politikerne med stor innlevelse brukt begreper som demokrati, toleranse, rettsstat, menneskerettigheter og menneskeverd. Men det er som om de er uten innhold, at de ikke bygger noe substansielt, ja, er det egentlig verdier det har vært snakket om? Kan det være at dagens politikere ikke ser forskjell på verdier, ordninger og økonomiske prioriteringer?

Demokratiet synes å bli en ordning man tilber for ordningens egen skyld, ikke for det menneskesynet som skal ligge til grunn for samfunnsordningene. Men for Augustin av Hippo (354–430), var en slik forståelse av samfunnet ikke holdbar. Han hevdet at: «man skal aldri kalle eller godta urettferdige forhold mennesker imellom som noe rett: Bare det som virkelig har rot i rettferdigheten, kan kalles rett, mens det som av noen feilaktig pleier å bli kalt «rett», nemlig den sterkestes rett, er en falsk form for rett.» At Augustin peker på Gud som utgangspunktet for rettferdighet, bør ikke overaske, men i dag er det Treenigheten som er problemet, ikke menneskets oppfatning av sin egen fortreffelighet.

Og alt synes å hvile i dette postmoderne dogmet toleranse. Vi er så opptatt av toleransens fortreffelighet at vi synes å glemme menneskene bak. Som da utenriksminister Espen Barth-Ride sa til Klassekampen 27. juli etter at Marte Dalelv fikk komme hjem fra Dubai etter å ha blitt dømt til 16 måneders fengsel for sex utenfor ekteskapet: «Jeg har ikke et problem med at islamske land forholder seg til islamske lover, men det er viktig at de også forholder seg til menneskerettighetene.» Det er som Thomas Hylland Eriksen, da han i Dagbladet februar 2011 i innlegget Toleransens grenser hevdet at[i]:

«Vi som påberoper oss toleranse må kort sagt bestemme oss for om toleransen er et generelt prinsipp, eller en verdi som påberopes etter forgodtbefinnende når den bekrefter det vi allerede mente. Lakmustesten er om man aksepterer demokratiske valg der seierherrene er politikere man ikke kan fordra, og som står for verdier man avskyr.»

For hvilke menneskerettigheter er det Dubai skal følge? Er det rettighetene som ikke gjelder for ufødte barn? Eller er det rettighetene som skulle sikre barnet rett til en mor og far, men som vi har omdefinert til å gjelde gode omsorgspersoner? At Barth-Eide ikke har noe problem med islamske lover, viser at det ikke finnes et fast punkt for det vi kaller verdier. De verdiene vi stadig hyller, er ikke mer enn innholdsløse ordninger. Praktiske ordninger for en stat som i stadig større grad styres som en bedrift, det handler om kredit og debet, om penger inn og penger ut, og midt i denne pengestrømmen skal mennesket få leve sine liv slik de ønsker. Det finnes ikke noen guddommelig fasit. Menneskeverdet blir stående uten et fundament, det blir like flyktig som demokratiets skiftende valgresultater, som om valgutfallet til enhver tid skal definere moralen. Alt skal tolereres, intoleranse blir fravær av menneskelighet.

Sjelden eller aldri så vi hulheten i forståelsen av begrepet menneskeverd bedre enn i debatten om romfolkets tiggerkultur. I stedet for å problematisere denne kulturen, har våre politikere stort sett tatt utgangspunkt i menneskets rett til å gjøre hva de vil hvor de vil. Ingen har drøftet hvilket menneskesyn som former en kultur hvor det blir naturlig å sette bestemor ut på gata for å tigge. Moralen blir at «de truer oss med sin annerledeshet», og som de da selvfølgelig må få gjøre, som en kjent kommentator i Dagbladet hevdet. Annerledeshet? Kan det tenke seg at det er det kristne menneskeverdet man misliker? Kan det tenke seg at det er historien om mennesket i Gud, den inkarnerte Guds Sønn, som truer det postmoderne mennesket? Blir Treenighetens virkelighet umulig i et samfunn der vi ikke orker tanken på at noen kulturer faktisk undertrykker? At noen kulturer ikke er rettferdige, at de, som Augustin hevder, dyrker de sterkestets rett til å undertrykke mindretallet? For hadde menneskeverdet hatt et innhold, ville vi sett skjebnene bak tiggernes fattigdom, vi ville sett enkeltmenneskene, resultat av en destruktiv kultur, ikke av menneskers påståtte frie valg.

Men en mer liberal asylpolitikk var åpenbart et spørsmål om menneskeverd. Norge lar i dag nesten 70% av alle asylsøkere få bli, men det er altså ikke godt nok. En mer restriktiv asylpolitikk er ifølge SV et angrep på menneskers frihet, og dermed deres grunnleggende menneskerettigheter. Vi kan ikke begrense adgangen til Norge. Det er som enhver antydning om folkestyre og nasjonalstatens idé er et overgrep i seg selv. De kan jo være i strid med våre internasjonale forpliktelser, forpliktelser velgerne ikke skal få anledning til å diskutere. Folkets frihet til selv å bestemme over seg og sine er kastet på historiens ideologiske skraphaug.

Årets valg handlet ikke om verdier og menneskeverd. Det handlet om politikere som vil styre, men som ikke ville gi velgerne sjansen til å drøfte de hva de mener gir mennesket dets verdi. Med det som utgangspunkt bør vi ikke forundre oss over at abortdebatten er død, at det kjønnsløse og religionsnøytrale samfunnet knapt ble nevnt, men at fedrekvoter, skole, samferdsel og klima stod øverst på programmet. At en lærebok i religion for videregående skole hevder at klima er vår tids viktigste etiske utfordring, blir helt naturlig, men ikke på grunn av klimaendringenes praktiske utfordringer. Hør hva de grønne sier, og du vil forstå at egentlig er det mennesket man tilber, det er troen på menneskets evne til å regulere klimaet, skaperverket selv. For avviser du troen på menneskeskapte klimaendringer, utfordrer du troen på mennesket selv, og det blir en etisk utfordring i vår gudløse tidsalder. Vi er blitt våre egne guder, og nåde den som tør å hevde noe annet.

Ja, i valgkampen satt man igjen med den ekle følelsen av at politikerne mislikte demokratiets utgangspunkt; folkeviljen og respekten for mindretallet, det var som om vi skulle bli oppdratt, oppdratt til å bli gode borgere av det nye Vi, der penger er det eneste som betyr noe. Men der finnes det ingen verdier, bare individuelle preferanser, preferanser de folkevalgte åpenbart mener at de er forpliktet til å virkeliggjøre på best mulig måte. Vi må tolerere det meste, her finnes knapt noen grenser, hele verden skal ha rett til å skrives inn i dette rettighetenes manntall, der politikerens syn på menneskeverd måles i deres vilje til å fordele mest mulig goder og evnen til å overse de problemer avkristning, islam og en massiv innvandring medfører. Det er som mannen som trodde han kunne fly; han hoppet ut fra tiende etasje, flakset med armene, og sa da han passerte femte etasje: »Så langt så godt.» For dagens politikere er det imidlertid blitt forbundet med ekstremisme både å hevde at mennesket ikke kan fly eller forsøke å spenne ut et sikkerhetsnett.



[i] Dagbladet, Magasinet 12/2 2011

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også