Kommentar

Utsikt til den muslimske klippedomen på Tempelhøyden i Jerusalem sett fra Jesu gravkirke. Ikke mange steder oppleves sammenstøtet mellom islam og Vesten så åndelig tilstedeværende som her. Foto: Yoav Dothan / Wikimedia Commons.

Hege Storhaug har våget å antyde det unevnelige, at islam bør forbys. Slikt kan vi ikke ha noe av, og hun blir følgelig angrepet av både ateister og troende. Hun krenker nemlig det viktigste i vår sivilisasjon, religionsfriheten.

Dagbladet skrev i sakens anledning at:

Forsøk på å innskrenke eller oppheve trosfriheten er et direkte angrep på demokratiet. Derfor må de autoritære ideene fra Hege Storhaug og HRS avvises med fast hånd.

På Minerva fulgte Akesl Fridstrøm opp med følgende tirade:

Det er synd at Hege Storhaug ser ut til å ha endt opp med så radikale standpunkter at de hverken er i tråd med den vestlige verdens liberale idétradisjoner eller er praktisk gjennomførbare

Det er sjelden en enkelt uttalelse avkler våre nye idealer så tydelig som uttalelsen til Storhaug. For når Dagbladet i sin leder hevder at religionsfriheten er det «viktigste i vår sivilisasjon», vitner det om en «tro» som ikke tåler kritikk og som derfor krever den fullstendige underkastelse. Dagbladets tro handler nemlig om at det ikke finnes noen sannhet om Gud eller mennesket, og at uansett hva du tror på, vil det ikke ha noen konsekvenser for ditt eller andres liv.

Det er altså ikke troen på at det finnes en sannhet Storhaugs kritikere bekjenner og er villig til å kjempe for, det er retten for enhver til å tro hva samme du vil, selv om denne troen krever dine liberale verdier knust og ødelagt. Vi har sluttet å spørre hvilke frukter treet bærer, og konsekvensene av det er vi nå vitne til.

Det er riktig som Aksel Fridstrøm i Minerva skriver at Hege Storhaugs ideer ikke er praktisk gjennomførbare, men er de virkelig i strid med den vestlige verdens liberale idétradisjoner? Nå er det vanskelig å si hva franskmennene egentlig ville med sin revolusjon i 1789, men uansett motiver behandlet de ikke kirken særlig hyggelig. Allikevel hylles de stadig vekk som grunnleggere av den liberale idétradisjon.

Hva vi imidlertid ser, er at det har eksistert en vilje i europeisk historie, uavhengig av den franske revolusjon, til å kjempe for det man mener er sant og beskytte resultatet av denne sannheten. Hvis man definerer en liberal tradisjon som en forsvarer av menneskeverdet, krever det en forankring i en åndelig åpenbaring, en åpenbaring man kun finner i den jødisk-kristne tro, ikke i revolusjonens tro på fornuften.

Europas reelle liberale sivilisasjon er altså bygget på en tro som sier at du kan si noe sant om både mennesket og Gud, at hva du tror på former deg seg menneske, en virkelighetsforståelse som inspirerte til å kjempe mot dem som ville tvinge oss til å bøye oss for andre guder.

Man kan ikke bli annet enn forbauset over våre nye liberales manglende vilje til å trekke de nødvendige konklusjoner av sine tanker. Filosofen Jørgen Sandemose skriver i sin bok «Venstrefløyen og islam» at religionsfriheten er en illusjon, at den eksisterer kun så lenge dine fiender ikke har fått makten. Men for dagens liberale synes det å være helt i orden, for dem er det åpenbart retten til å søke makten som er blitt den liberale idé. Hva de ulike gruppene ønsker å gjøre med denne makten, er dem irrelevant.

For å si det kort og brutalt: Dagens liberale er mer opptatt av jødehaternes rett til å hate jøder og forakte kvinner enn av jøder og kvinners sikkerhet.

Det er vanskelig å si hvordan det politiske klimaet har utviklet seg til en tilstand der man er mer opptatt av rammene enn av bildet, men det synes å være en nødvendig konsekvens av en postmoderne sekularitet der blasfemibegrepet reserveres til troen på en Gud som sier han er veien, sannheten og livet.

Vi er nemlig kommet langt på vei når det eneste man diskuterer etter muslimske terrorangrep, er arbeidsledighet og mangel på integrering. Uten at vi er det særlig bevisst, har en rendyrket materialisme overtatt alle forklaringsmodeller for menneskelig atferd. Vi våger til og med å kalle det for en liberal idétradisjon.

Det vil være praktisk umulig å forby islam, men skal vi overleve som en sivilisasjon må vi våge å si at denne religionens gudsbilde og menneskesyn er i konflikt med Europas ideologiske og religiøse grunnvoll og det samfunn vi ønsker å leve i. Er det da for mye forlangt å kreve at den blir behandlet deretter?

 
 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.