«Kristus helbreder den lamme i Kapernaum», mosaikk i Den hellige Frelser i Chora, Istanbul. Foto: © José Luiz Bernardes Ribeiro / CC BY-SA 3.0 – via Wikimedia Commons.

¹ Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. ² Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, ³ kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. ⁴ Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. ⁵ Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»

⁶ Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte i hjertet: ⁷ «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» ⁸ Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? ⁹ Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? ¹⁰ Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – ¹¹ «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» ¹² Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Markus 2, 1–12

De fleste reagerer med avsky på drapet på koranbrenneren Salwan Momika i Sverige, men hva med å prøve å forstå hva som driver morderne? Det er som om vi ikke våger å diskutere det etiske utgangs­punktet for drapsmennene. Kan årsaken ligge i frykten for hva vi vil finne?

Det er nemlig ikke slik at vi som tilhører en kristen kultur, tenker det samme om vold som personer som kommer fra andre kulturer, og da muslimske kulturer spesielt. Problemet med islam er ikke bare aksepten for vold. Det som gjør islam til en formidabel motstander for Vesten, er kombinasjonen av amoral og en opplevd forpliktelse til å utføre selv de verste handlinger. Det er ikke slik at muslimer nødvendigvis liker å utøve vold, selv om noen nok også gjør dét; tragedien er tvangen, deres forståelse av ære og plikten til å forsvare troen.

I islam møter vi nemlig en annen gud enn Ham som tilgir synder og gir oss beskjed om å bekjempe ondskap. Det finnes ikke et syndefall i kristen mening i islam. Koranens fortelling om Adams fall får ingen konsekvenser, verken for Adam, hans etterkommere eller universet. Det hersker en ubrutt linje mellom det som Allah en gang skapte, og det som eksisterer i dag. Verden slik den er i dag, er i praksis lik den verden som Allah en gang skapte. Det vil si at Allah er ansvarlig for all den ondskap vi erfarer.

Samtidig betoner islam Allahs allmakt på en måte som gjør at han står over både fornuft og sannhet. Hans vesen er av en karakter vi ikke kan forstå, og han er opphavsmann til alle gjerninger, både gode og onde. Han kan derfor gjøre alt, ettersom hans vilje ikke er et resultat av en klart definert moralsk og hellig natur. Allah er så stor at det ikke er gitt mennesket evnen til å forstå ham. Det er derfor naturlig at de fleste muslimer oppfatter sine liv som skjebne­styrte, der alle deres handlinger er forutbestemt fra evigheten av.

Muslimer lever derfor i en verden der det ikke eksisterer et ondskapens problem. Dersom vi forstår denne virkelighets­forståelsen, vil vi også forstå drapet på uskyldige kvinner og personer som opptrer blasfemisk overfor deres tro. De har en gud så allmektig at det ikke er rom for frihet til andre aktører, og han har en vilje som ikke er forankret i en absolutt sannhet og moral. Under disse forutsetningene har de en plikt til å forsvare sin gud og troens ære inntil døden.

Det er få bøker som har gjort slikt inntrykk på meg som boka «Æresdrap», skrevet av den tyrkiske journalisten Ayse Onal. Hennes møte med menn som er dømt for æresdrap på kvinnelige familie­medlemmer, gir oss historier om menn som opplever seg tvunget til å ta livet av sine kvinner. Æren og troen betyr nemlig mer enn dem. Ikke fordi menn velger det selv, men fordi troen har gitt mannen en plikt til å gjøre det. Det er ikke for ingenting at muslimske menn opplever døtre som en byrde i sine liv.

I flere hundre år forstod Vestens befolkning hva islam handlet om, samtidig som vår kristne tro var levende, og derfor ble også forsvaret mot islam prioritert. I dag er troen død, og vi er overbevist om at alle egentlig ønsker å leve slik som oss. Vi nekter å ta inn over oss at det finnes kulturer der ute som kolliderer fullstendig med vår måte å forstå verden på.

Men vår frihet og forståelse av rett og galt er ikke en selvfølge. Utfordringen er at vi har glemt troens betydning for vår sivilisasjon. Uten kristendommens Gud overlates vi til krefter mer destruktive enn vi aner, der begreper som kjærlighet, frihet, synd og tilgivelse er fremmedord. Ønsker vi virkelig det?