Rembrandt (1606–1669), «Isak og Rebekka». Rijksmuseum, Amsterdam.

31 Derfor skal mannen forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp. 32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på Kristus og kirken. 33 Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann. (Paulus’ brev til Efeserne 5, 31–33

I Stavanger tingrett fikk vi nylig høre hvordan en muslimsk mann forsvarte drapet på eks-kona og hennes kjæreste med å vise til at han måtte rense sin ære. Konas utroskap ødela nemlig denne. Det burde ikke overraske oss, men vi får stadig bekreftet hvordan det offentlige Norge helst ikke vil vite noe om hvilken religion og kultur de ønsker velkommen. Sjelden har dagens tekst i kirkeåret hatt større relevans.

Det er noen bøker som gjør sterkere inntrykk enn andre, og boka «Æresdrap», skrevet av den tyrkiske journalisten Ayse Onal, er en av disse. Hun klarte å få til møter med flere menn som hadde begått æresdrap, og for en nordmann er det historier så grufulle at de knapt er til å holde ut. Men kanskje enda verre: Det er som om vi fortsatt ikke vil ta dem på alvor. Vi gjemmer oss fortsatt bak troen på sosio-økonomiske forklaringer.

Forrige søndag skrev jeg en kommentar om hvordan kristendommen var en revolusjon for menneskets virkelighetsforståelse, og hvordan den fullstendig endret vår sivilisasjon. Vi hadde også blodhevn og æresdrap å stri med, men ingen ting som minner om det vi finner i muslimske samfunn.

I muslimske kulturer er det vanlig å si at en datter er bare til bekymring, at hun er en bør på skuldrene for sin far. Det handler om hvordan jenter og kvinner er ansvarlige for menns og familiens ære.

En av de drapsmennene Ayse Onal møtte, var Nevzat. Han hadde drept kona og datteren. Datteren på 15 år hadde snakket med kjæresten på telefon, og mora hadde ikke gjort noe for å stoppe det.

Nevzat mente at datterens forhold til en annen mann var utålelig. Etter drapene fikk Nevzat vite at datteren var gravid i fjerde måned.

Da saken kom opp for tyrkisk domstol, hevdet jentas kjæreste at det ikke var han som hadde gjort henne gravid og at jentas foreldre truet ham til å gifte seg med henne. Han sa at han var en hederlig person, at han ikke ville ha æren ødelagt, og spurte retten retorisk: «Ville de ha ofret æren for én god gjerning?» Han hevdet deretter at et slikt ekteskap ville ha ødelagt æren hans, og mente at han eventuelt ikke kunne møte verden etterpå.

Når vi i Vesten hører slike historier, er det tydelig at vi ikke ønsker å nærme oss den berømte elefanten i rommet: de voldsomme kreftene som er i sving når menn dreper dem de i våre øyne er ment å elske over alt på denne jord. Vi stiller knapt spørsmål ved en religion som legitimerer at menn må ta livet av sine egne nærmeste. Vi liker nemlig ikke å høre hvordan kristendommen fjernet æresdrap, mens islam forsterker og brutaliserer denne tradisjonen enda mer.

Det er riktig at det muslimske rettssystemet sharia truer vårt eget rettssystem, men det er viktigere å forstå det teologiske utgangspunktet for menneskesynet bak disse to tradisjonene.

Islam har ikke en gud som elsker mennesket og som omtaler menigheten som sin brud.

Nevzat hadde seks barn, men hadde aldri kysset sin kone, han mente det var umoralsk. Det eneste Nevzat hadde, var sin ære. I en religion hvor man betrakter guddommelig kjærlighet og en skapers vilje til å ofre seg selv for den han elsker, som svakhet og blasfemi, blir amoral resultatet. Det blir den sterkeste som definerer retten, og da kan du bli nødt til å ta livet av selv dine døtre. Når en kultur tillegger kvinner karaktertrekk som dyd og verdighet, må nemlig de som ikke lever opp til disse, drepes.

En mann som får slike kvinner i sin nærmeste familie og ikke dreper dem, har ikke noe håp om å leve et vanlig liv, samtidig som de paradoksalt nok også blir sosialt ødelagt av drapet. En mann oppnår ikke ære ved å drepe, men hvis han ikke gjør det, blir ikke familien lenger regnet som hederlig. Det er Allahs vilje som rår, og den uheldige har ikke noe valg.

En kristen kultur står i en diametral motsetning til historien vi hørte i Stavanger tingrett. Men vår kultur er ikke en konsekvens av sosio-økonomiske betingelser, flaks eller evolusjon. Menneskeverdet, kjærlighet, omsorg for svake og likeverdet mellom kjønn kom som et resultat av en guddommelig åpenbaring. Det var en revolusjon for mennesket da de forstod Guds vilje med deres liv. På samme måte var også islam en revolusjon, men da med motsatt fortegn.

Det var to religioner som frontkolliderte disse dagene i Stavanger tingrett, og vi vet hva som står på spill. Men hver enkelt av oss må ta valget, ingen andre vil gjøre det for oss.

 

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂