Sakset/Fra hofta

Hvordan er det mulig å drepe sin familie uten å være syk eller uhyggelig ondskapsfull? Shafia-saken i Canada har på nytt aktualisert vold i muslimske familierelasjoner, men få synes å ville trenge inn i de komplekse årsakssammenhengene som ligger bak.

Shafia-saken er ikke enestående. Historier om æresdrap i muslimske sammenhenger er velkjente, men det er sakens størrelse som gjør Shafia-familiens skjebne så ekstraordinær.

For å forstå denne typen handlinger, er det viktig å kjenne til islams fatalisme og kvinnesyn. Dette er, etter min oppfatning, de grunnleggende komponentene i saker som dette.

Å diskutere islam er en krevende øvelse. Uansett hva man påpeker, møtes man med argumenter om at dette ikke er islam, eller at det er ekstremister vi snakker om, og da gjelder plutselig ikke eksempelet lenger.

Men av og til er det nok å se og høre muslimer selv argumentere for sine egne valg og handlinger. Frimodigheten er ofte stor, i alle fall dersom du møter dem i omgivelser der de er den herskende part, og det er to kilder jeg finner fruktbare i denne sammenhengen.

Den ene er den tyrkiske journalisten Ayse Onals bok Æresdrap, den andre er TV-dokumentaren Tsjetsjenias stjålne bruder.

Tsjetsjenias stjålne bruder er ikke lenger tilgjengelig på NRK-nett tv, men den ga oss en opplevelse av den muslimske fatalismen og dens konsekvenser. Dokumentaren tok opp et fenomen som for de fleste av oss oppleves absurd, men som er blitt mer vanlig i Tsjetsjenia, nemlig det at menn i stadig økende grad kidnapper den kvinnen de vil gifte seg med.

Journalisten klarer å få den lokale imamen i tale om problemet, og han er klar på at bruderov er galt i forhold til sharia. Og denne imamen visste hva han snakket om, godt utdannet fra Kairo som han var. Men, og her er utfordringen som vestlige humanister så sjeldent forstår; og det er at et forbud i sharia ikke trenger å bety så veldig mye, den islamske fatalismen betyr mer.

Da den kvinnelige journalisten spør om hva som skjer dersom jenta ikke vil, svarer imamen at klanen til jenta gir henne bort allikevel.

«Men det er jo livet hennes», svarer journalisten, hvorpå imamen ser på henne og sier: «Selvsagt, men det er forutbestemt av den allmektige». Om bruden noen gang fikk se sine foreldre og resten av slekten igjen, var tvilsomt.

Litt senere i programmet møter journalisten bruden igjen og spør hva hun mener om situasjonen, og svaret er i god muslimsk ånd; «Det var ment slik».

Før bryllupet fant sted, var bruden og brudgommens representanter samlet for å løse den tvisten som var oppstått i forbindelse med kidnappingen, imamen var opptatt av at situasjonen ikke skulle utvikle seg til en konflikt, og han kunne etter en stund fornøyd konstatere at kvinnens klan for Allahs skyld hadde akseptert situasjonen. De hadde for Allahs skyld bestemt seg for ikke å protestere, dvs lage trøbbel, og aksepterte at en kvinne ble kidnappet og giftet bort mot sin vilje. Hva kvinnen selv mente om situasjonen var åpenbart uvesentlig.

At imamen selv hadde kidnappet en av sine koner, bør vel ikke komme som en overraskelse på noen.

Men det er ikke bare i Tsjetsjenia at slike overgrep dokumenteres. Den tyrkiske journalisten Ayse Onal gir oss i boka Æresdrap et rystende innblikk i den økende volden mot kvinner i Tyrkia, kvinner som samfunnet mener opptrer i strid med islams lære om et ærbart liv. Ayse Onal gir flere perspektiver på hvordan menn fortolker drap på nære kvinnelige familiemedlemmer inn i muslimsk tro. Felles for alle er imidlertid at de ser seg fanget av religionens fatalisme og Allahs ansvar for alle handlinger.

Noen menn oppfatter seg som fortapt, de vet at drapet de har begått fører til en slik straff. Men hvorfor begikk de da drapet? Dette er interessant, for her kommer vi inn på prosesser som ligner svært på Stalins Moskvaprosesser på 30-tallet. Drapsmannen oppfatter seg som utvalgt til å ofres, ofres i kampen mot synden, haram. De har derfor ikke noe valg dersom samfunnet skal fungere etter islams målestokk. Selvfølgelig finner de det bittert, men det som Allah har bestemt, er det ikke noe å gjøre med. Alternativet, å ikke gjøre noe med synden, er enda verre, da vil de også gå fortapt, men samtidig vil de ødelegge for slekt og familie, motarbeide islams krav om renhet og dermed gjøre seg skyldig i stor synd. Det sosiale presset antar i slike situasjoner uhyggelige dimensjoner.

Det er selvfølgelig også de som mener at de vil komme til paradis som en konsekvens av drapet, at drapet var riktig sett i forhold til den synden som ble begått. Bildet er altså ikke entydig, men felles for alle er at de føler seg fanget av islams forståelse av skjebnen.

Dette er bare noen av mange eksempler hvor vanskelig det er å forholde seg til moralen i islam. En religion som er så preget av skjebnetro som islam, og der Allah i tillegg ilegges så stort ansvar for det som skjer, fører til en moralsk relativisering vi knapt forstår konsekvensene av. I Tsjetsjenia har det ført til landets kvinner i praksis er uten rettsbeskyttelse, noe som for øvrig gjelder kvinner i store deler av den islamske verden. Det er ikke slik at det trenger å være slik i utgangspunktet, men man tilpasser handlingene til fatalismen, og når kvinnen i utgangspunktet har en lavere status enn mannen, er det lett å forstå at menns overgrep mot kvinner kan tilpasses islamsk rettstradisjon.