Kommentar

Ilja Repin, St. Nicholas Saves Three Innocents from Death (1888)

Sommerferien er alltid en tid for å lese, og denne sommeren var det blant annet Erika Fatlands Sovjetistan og Sara Omars Dødevaskeren som stod på leselisten. Erika Fatlands reisebeskrivelse fra de ulike «stan»-landene er svært interessant, men også dyster lesing. Dødevaskeren er bare trist, men gir nyttig innsikt i muslimsk tro. Mest av alt stadfestet de begge en historie Walid al-Kubasi ga sine norske lesere første gang i 2007, og som Dag og Tid trykket på ny etter hans død nå i sommer.

Walid al-Kubasi skriver om sin flukt fra Irak og hva han opplevde da han kom til en landsby i Libanon.

Brått stogga ein bil framfor ein bygning vakta av PLO-soldatatar. Ein geværmunning strekte seg ut av bilvindauget og skaut ei salve mot soldatatene. Dei vart råka, men ein væpna soldat skaut mot bilen frå den andre høgda. Basaren vart plutseleg berre eit kaos, folk kasta seg på bakken, menneske over menneske, kjøt over kjøt. På få sekund var det som ein jordskjelv i basaren. Med eitt reiste alle seg, rydda borda og bretta med grønnsaker, ost og andre salsvarer, medan vaktene låg få meter borte og blødde frå munn og mage. Ingen brydde seg om det som hende, som om det ikkje hende.

Denne likegyldigheten til menneskelig smerte bekreftes i romanen Dødevaskeren og reiseskildringen Sovjetistan. I boka Sovjetistan beskriver Erika Fatland skikken med bruderov, en skikk så frastøtende at det vanskelig kan forstås at det finner sted, og av en eller annen grunn er det som vi ikke orker å prøve å forstå disse fortellingene. Det er som vi ikke vil vite hvilke krefter det er som gjør det mulig for hele samfunn å opptre så overflatisk til overgrep mot andre mennesker, klare å rasjonalisere de overgrepene kvinner utsettes for, men i tv-dokumentaren Tsjetsjenias stjålne bruder, som ble vist på NRK for noen år tilbake, fikk vi et sjeldent innblikk i muslimers tankesett, hvordan islams fatalisme med påfølgende moralsk relativisme preger dagliglivet i muslimske kulturer.

Dokumentaren tok opp temaet med bruderov, og journalisten fra BBC klarte å få den lokale imamen i tale om problemet. Imamen var tydelig på at bruderov er galt ifølge sharia. Da journalisten spurte hva som hadde skjedd dersom jenta ikke ønsket å gifte seg med den som bortførte henne, svarte imamen at klanen til jenta ville gi henne bort allikevel. «Men det er jo livet hennes», svarte journalisten, hvorpå imamen så på henne og sa: «Selvsagt, men det er forutbestemt av Den allmektige.» Ifølge Erika Fatland blir over 30 prosent av alle ekteskap i Kirgisistan inngått på denne måten, og selv om det er forbudt ved lov, blir så godt som ingen dømt for ugjerningen.

Denne likegyldigheten til lidelse har altså en teologisk forklaring, og fra et kristent perspektiv er mulig å forstå hva som skjer. Hos oss er lidelse og ondskap et fremmedelement, noe vi skal bekjempe, både i oss selv og i samfunnet som sådan; vi har fått et guddommelig oppdrag. men vi er i ferd med å miste grepet om den Gud som har formet vår kultur. Vår forståelse av en absolutt moral, anger, dårlig samvittighet, troen på tilgivelse og nestekjærlighet har formet oss dypere enn mange liker å innse, de har nemlig alle en teologisk forankring. Og: de er fraværende i islam. Utfordringen er at vi ikke orker å prøve å forstå hva som ligger bak den likegyldigheten troen på Allah fører til.

Jeg har ofte undret meg over hvor lett dagens liberale tar på enkelte religioners åpenbare relativisering av lidelse og død, det er som de tror at møte med det sekulære skal endre religioners mest sentrale dogmer. Man avviser det åndelige og glemmer hva troen på Allahs allmakt gjør med den som underkaster seg ham. Moralen opphører ettersom Allah ikke lar seg binde av noe. Menneskets frie vilje blir da selvfølgelig også en illusjon, og med det blir både anger, dårlig samvittighet og ønske om tilgivelse unødvendig; våre handlinger er ikke lenger vårt eget ansvar og dermed blir likegyldigheten overfor andres lidelse en selvfølgelighet, å vurdere andres lidelse i et moralsk perspektiv vil ganske enkelt bety å sette seg til dommer over hva Allah tillater skal skje.

I dagens Europa er det kristen tro som er under angrep, ikke islam. Gir vi slipp på Jesus Kristus er det mer enn evigheten vi går glipp av, det handler om den kjærligheten Gud en gang viste oss og som han ba oss formidle til vår neste:

Det dere gjør mot en av mine minste søsken, det har dere gjort mot meg.

Det handler om likegyldighet eller å bry seg. Det er vårt valg, men overser vi nestekjærlighetens åndelige dimensjon, dens guddommelige utgangspunkt, er det et åpent spørsmål hvor lenge vi klarer å forsvare en sivilisasjon vi lenge tok for gitt.