Kommentar

I dagene etter de uhyggelige drapene i Marokko har norske medier gjort det de kan for å fremstille Marokko i et best mulig lys. Ingen stiller spørsmål ved hva som gjør slike hendelser mulig.

Drapene ble nemlig ikke begått av én gal mann. Det var en gruppe som stod bak, på samme måte som liknende uhyrligheter vi har hørt fra IS-kontrollerte områder og andre muslimske land. Det som har skjedd, har funnet sted med stilltiende sosial aksept.

Det er ingen muslimske land eller muslimske ledere som tar et teologisk oppgjør med handlinger som dette. De kan nok si at det er i strid med en eller annen muslimsk regel, men de hevder ikke at det strider mot Allahs vilje.

Og årsaken til det er klar: Muslimer kjenner ikke sin guds vilje. For muslimer er Allah så opphøyd og utilgjengelig at det ikke er gitt mennesket å forstå hans veier. Hans transcendens, hans opphøydhet over verden og menneskene, er så dominerende at kunnskap om hans vesen ikke er mulig. Og redselsfullt nok gir drapene i Marokko oss en god anledning til å stoppe opp og reflektere over hva som driver muslimer til slike ugjerninger.

Det blir ofte hevdet at islam ikke er en religion, men en ideologi. Lite er mer feil enn det. Islam er en religion med klare ideologiske føringer, og svaret er å finne dens gudsbilde.

For det første finnes det ikke noe syndefall i islam, slik vi finner i kristen tro. Adams synd har ingen konsekvenser for menneskeheten, det vil si at muslimer mener at verden i dag i prinsippet er slik den var da den ble skapt av Allah.

Det vil si at den ondskapen vi ser, og som mange peker på som et ondskapens problem, ikke eksisterer i islam. Alt utgår nemlig fra Allah selv. Det innebærer at Allah er ansvarlig for alt som skjer, uten at norske journalister får seg til å stille spørsmål ved hvilke konsekvenser det får for muslimers liv.

I islam betones Allahs allmakt på en måte som er ukjent i kristen tro. Hans allmakt er av en slik karakter at han ikke kan gi noen annen skapning fri vilje. Den frie vilje vil nemlig underminere Allahs allmakt. Den eneste logiske konsekvensen av en slik forståelse er at alt fra tanker og ord til gjerninger – gode eller vonde – er forutbestemt. Alle hendelser finner altså sted i overensstemmelse med det Allah har bestemt. Det vil si at de som lykkes, lykkes fordi Allah ønsker det, og de som mislykkes, mislykkes fordi Allah ønsker det.

Med et slikt utgangspunkt blir det ikke mulig å si om en gjerning i seg selv er god eller ond.

En gjerning er nemlig bare god eller ond dersom Allah sier den er det. Det finnes derfor ingen synd som gjør det umulig for Allah å forholde seg til mennesket. Islamsk etikk er nemlig ikke forankret i hans vesen, men i hans vilje, og ettersom Allah er fullstendig allmektig, ikke begrenset av noe, må han kunne ville alt, også det vi i kristen tro kaller synd.

Dette er en konsekvens av at hans vilje ikke flyter ut av et definert moralsk vesen.

For morderne i Marokko får dette konsekvenser for hvordan deres handlinger blir vurdert. Så lenge de ikke blir tatt, vil de oppfatte det som Allahs vilje, og derfor holde dem for å være gode gjerninger. Det er derfor ikke grenser for hvor onde gjerningene kan være, samtidig som de bifalles av muslimer.

Blir morderne derimot tatt, var drapene fortsatt en del av Allahs vilje, samtidig som det er hans vilje at de blir straffet. Det er dette lokalbefolkningen i Marokko vet, og det er derfor naturlig at de ønsker gjerningsmennene fengslet og straffet. Det er nemlig ikke et godt liv å leve under en gud som ødelegger deres inntektsgrunnlag.

Kjærligheten, evnen til å elske, til å kjenne medfølelse og ofre seg for andre, er nemlig ikke en forutsetning for å leve som en god muslim. Det hele handler om Allahs relasjonsløshet.

Kjærlighet forutsetter at den du elsker gjengjelder din kjærlighet av fri vilje, og empati er et resultat av at vi elsker både på tross av og på grunn av en annen persons handlinger og kvaliteter.

Utfordringen i islam er at alt hos våre medmennesker er et resultat av Allahs vilje, og nestekjærlighet og empati blir nesten som blasfemi å regne ettersom det nærmer seg et opprør mot Allahs plan med menneskers liv. På samme måte blir kjærlighetens ønske om frivillig respons umulig, da den frie vilje ikke eksisterer.

For morderne i Marokko var kvinnene Allahs fiender, plassert der for å drepes. Under ovenstående betingelser blir derfor alt mulig, det finnes ingenting i deres tro som begrenser menneskets evne til ondskap.

Kjærligheten finnes i en relasjon mellom to som elsker. Allah er kun seg selv, der ligger nøkkelen til å forstå det som fant sted i Marokko.

På frukten skal treet kjennes.

Carl Heinrich Bloch (1834–1890), «Bergprekenen» (1877), etter Matteus 5–7, olje på kobber, 104 × 92 cm, Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot, Hillerød. Foto: Wikimedia Commons.

 

Ta dere i vare for de falske profetene! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver. På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler? Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hugget ned og kastet på ilden. Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

Matteus 7, 15–20

 

Kjøp bokpakken med bestselgerne fra Document Forlag her!