Nytt

Ulf Andenæs har anmeldt den tyrkiske stjernejournalisten Ayse Onals bok om æresdrap «Æresdrap, menn som drep kvinner», som er utgitt på det norske samlaget. Forfatteren har oppsøkt fengsler i Tyrkia, og intervjuet menn som soner dommer for å ha tatt livet av døtre, mødre og søstre – i den hensikt å opprettholde familiens ære utad. Onals bok er den første i sitt slag der vi får høre om drapene sett fra gjerningsmennenes side.

Jo mer jeg får det forklart, desto mer ufattelig blir det: At en far kan drepe sin egen datter, en sønn kan drepe sin mor, eller en bror sin søster, i den hensikt å oppfylle moralens bud i egne og slektens øyne.

I andre kulturmøter der det fremmede kommer på tvers av vårt eget, kan vi ty til forklaringen at «slik var det jo hos oss en gang i tiden». I likhet med arrangerte ekteskap og krav til ærbarhet. Men drap av egne døtre, mødre og søstre i ærens tjeneste er så vidt jeg vet ukjent i vest-europeisk historie, finnes ikke i middelalderens vesterlandske kilder, og er ifølge ekspertisen ukjent i vestlige rettsforestillinger «så langt tilbake i hedensk tid som vi kan skue». Æresdrap og vold mot kvinner ble regnet som «nidingsverk» og hadde ingen bakgrunn i familiemoralen, skriver middelalderhistorikeren Ole Jørgen Benedictow (Aftenposten 20.4.2005). Vi har ingen erfaring å anvende, heller ikke som ekko i det kollektive ubevisste fra en tilstand i fortiden.

Mange av æresdrapene blir begått i Istanbul, blant familier som har flyttet til byen fra landsbygden. Flere av familiene er kurdiske, hvilket noen prøver å forklare med at kurdiske jenter er blitt mer opprørske. I det splittede Tyrkia lever mange kvinner et helt fritt liv, side om side med æresdrapenes ukultur, skriver Andenæs:

Oftest er det de yngste mennene i familien som blir pålagt å utføre æresdrapene, fordi ung alder gir lavere straff når politi og påtalemyndighet dukker opp. Fengsel anses som en uunngåelig kostnad for å berge æren. I fengselet nyter de høyere respekt enn andre drapsmenn, og blir kalt «offer for lagnaden».

Stundom er kvinner pådrivere. I noen hjerteskjærende tilfeller er det moren som ønsker sin egen datter drept. Som med den tidligere nevnte Remziye: «Mor hennar slo fast at om dei ikkje drap henne, ville dei aldri meir være i stand til å sjå nokon i auga, korkje i Bitlis eller i Sultanbeyli». Andre ganger finner de forfulgte kvinnene støtte og skjulesteder hos andre kvinner.

Mellom 2000 og 2005 ble det påvist 1800 æresdrap i Tyrkia, mens omtrent 5400 jenter og kvinner har begått selvmord etter press fra sin egen familie. Det er alminnelig antatt at mørketallene er svært store.

I boken gjengir forfatteren flere konkrete tilfeller av æresdrap begått av fedre, brødre og sønner, basert på gjerningsmennenes forklaring:

Remziye blir besluttet henrettet av familien, etter at hun hadde rømt hjemmefra i opprør mot familiens mishandling og tyrannisering. Hun greier til slutt å flykte på nytt med sin kjæreste til Østerrike. Der blir de begge snart drept i en mystisk trafikkulykke.

Murat, en ung mann, utfører sin plikt og dreper sin mor Hanim med tre pistolskudd etter at han oppdager utroskap.

Mehmet Sait sier han er stolt over å ha drept søsteren Zehra med to skudd, fordi han ser på sin handling som en nødvendig innsats mot det moralske forfall i samfunnet. Hennes utilgivelige synd var å flytte hjem til sin egen storfamilie fordi mannen hun var blitt giftet bort til hadde skamslått henne med økende råskap.

Mehmet Mirza, en streng far, straffer sin eneste datter Nuran med å slå henne helseløs og stikke henne i benet med kniv fordi hun har gått ut av huset uten lov. Til slutt prøver hun å flykte fra farens overgrep, tilbake til landsbyen der familien kommer fra. Det ender med forferdelse. Etter at storfamiliens menn har rådslått, bestemmer Mehmet seg for å utføre henrettelsen selv. Han kveler sin datter med en kabel, overbevist om at han utfører Guds vilje, og ber deretter sine bønner i håp om å frelse hennes sjel.

Ilyas føler seg vanæret av søsteren Aysel, fordi hun er blitt kilde til sladder i nabolaget. Hun oppfattes som frigjort, og mistenkes for å leve et syndig liv. Ilyas kveler søsteren med egne hender. Under den påfølgende obduksjonen blir det påvist at hun døde som jomfru.

Aziz, en gift mann, er utro mot kona si og forfører niesen Naile, som føder hans barn. Han blånekter farskapet. Historien som fortelles utad er at barnet ble unnfanget ved voldtekt. Nailes bror Bahri får oppdraget å henrette henne, noe som gjennomføres med tre skudd på åpen gate. Barnefaren Aziz deltar i tilskuerflokken på fortauet som bifaller skuddene med å klappe i hendene.

Nevzat, en mann i femtiårene, dreper både sin datter og sin kone på én gang, med pistol. Datteren Yeter var blitt gravid med sin kjæreste, og hans kone Fadime ble fordømt som medansvarlig, fordi hun ikke hadde passet godt nok på datteren sin.

Som journalist har forfatter Ayse Onal i en årrekke dekket politikk og organisert kriminalitet, og er betraktet som en av de modigste kvinnelige journalistene i Midtøsten. Det blir imidlertid opplyst at Onal etter hvert har mottatt dødstrusler og fant det stadig vanskeligere å få seg arbeid. Forfatteren er i dag bosatt i London.

Aftenposten: Familier som dreper