Sakset/Fra hofta

– Det er et av de siste store tabuer: mord på minst 20.000 kvinner i året i «ærens» navn. Heller ikke er problemet begrenset til Midtøsten: smitten sprer seg hurtig, skriver Robert Fisk i The Independent, som i ti måneder har etterforsket såkalte æresdrap i Jordan, Pakistan, Egypt, Gaza og Vestbredden.

– Det er en tragedie, en redsel, en forbrytelse mot menneskeheten, fortsetter Fisk. De nærmere detaljer om mordene – på de kvinnene som er blitt halshugget, brent til døde, steinet til døde, kvalt og drept med elektrisk støt – er like barbariske som de er skammelige. Mange kvinnegrupper i Midtøsten og det syd-vestlige Asia har mistanke om at ofrene er minst fire ganger så mange som FNs seneste tall på 5.000 dødsfall i året. De fleste av ofrene er unge, mange er tenåringer, slaktet i henhold til en nederdrektig tradisjon som går hundrevis av år tilbake, men som nå strekker seg over halvdelen av kloden, skriver en tydelig rasende Fisk:

A 10-month investigation by The Independent in Jordan, Pakistan, Egypt, Gaza and the West Bank has unearthed terrifying details of murder most foul. Men are also killed for «honour» and, despite its identification by journalists as a largely Muslim practice, Christian and Hindu communities have stooped to the same crimes. Indeed, the «honour» (or ird) of families, communities and tribes transcends religion and human mercy. But voluntary women’s groups, human rights organisations, Amnesty International and news archives suggest that the slaughter of the innocent for «dishonouring» their families is increasing by the year.

Irakiske kurdere, palestinere i Jordan, Pakistan og Tyrkiet synes å være de verste forbryterne, men pressefriheten i disse landene kan overkompensere for den tausheten som omgir «æresdrap» i Egypt – som usant hevder at der ikke er noen – og andre mellomøstlige nasjoner i Den persiske gulf og Levanten. Men æresforbrytelser har for lengst spredt seg til Storbritannia, Belgia, Russland og Canada og mange andre nasjoner. Sikkerhetsmyndigheter og domstoler over store deler av Midtøsten reduserer eller opphever regelmessig fengselsstraffer for familiers mord på kvinner, ofte ved å klassifisere det som selvmord for å unngå påtale.

Det er vanskelig å ikke reagere emosjonelt på den enorme og detaljerte katalogen over disse forbrytelsene. Hvordan skal man reagere på en mann – dette har skjedd i både Jordan og Egypt – som voldtar sin egen datter og deretter, når hun blir gravid, dreper henne for å redde hans families «ære»? Eller en tyrkisk far og bestefar til en 16 år gammel pike, Medine Mehmi, i provinsen Adiyaman, som ble begravet levende i hønsegården i februar fordi hun hadde vært «for gode venner med gutter»? Kroppen hennes ble funnet 40 dager senere, i sittende stilling og hendene bundet sammen, skriver Fisk videre, og fortsetter:

– Eller Aisha Ibrahim Duhulow, 13, som i Somalia i 2008, foran tusen mennesker, ble slept til et hull i jorden – alt mens hun skriker «Jeg har ikke tenkt… – ikke drep meg» – deretter begravet opp til halsen og steinet av 50 menn for utroskap? Etter 10 minutter ble hun gravd opp, viste seg å fortsatt være i live og satt tilbake i hullet for ytterligere steining. Hennes forbrytelse? Hun hadde blitt voldtatt av tre menn, og familien hennes traff en fatal beslutning om å anmelde det til al Shabab-militsen som hersker i Kismayo. Eller den islamske al Shabab-«dommeren» i samme land, som i 2009 dømte en kvinne til å bli steinet til døde – den andre det året – for å ha hatt en affære? Kjæresten hennes fikk bare 100 piskeslag.

Eller den unge kvinnen som ble funnet i en avløpsgrøft nær Daharki i Pakistan, «æresdrept» av sin familie da hun fødte sitt andre barn, hennes nese, ører og lepper var skåret av, før hun ble slått ihjel med en øks, hennes første barn liggende død blant klærne hennes, hennes nyfødtes torso fortsatt i livmoren, med hodet allerede på vei ut av kroppen hennes. Hun var gått i sterk forråtnelse, og det lokale politiet ble bedt om å begrave henne. Kvinner bar de tre til graven, men en muslimsk imam nektet å si bønner over henne, fordi det var «irreligiøst» å delta i namaz-e-janaza bønner for «en forbannet kvinne og hennes uekte barn».

Så fryktelige er detaljene i disse «æresdrapene» og så mange er kvinnene som er blitt slaktet, at historien om hver enkelt kan gjøre redsel til banalitet:

But lest these acts – and the names of the victims, when we are able to discover them – be forgotten, here are the sufferings of a mere handful of women over the past decade, selected at random, country by country, crime after crime.

Last March, Munawar Gul shot and killed his 20-year-old sister, Saanga, in the North-West Frontier Province of Pakistan, along with the man he suspected was having «illicit relations» with her, Aslam Khan.

In August of 2008, five women were buried alive for «honour crimes» in Baluchistan by armed tribesmen; three of them – Hameeda, Raheema and Fauzia – were teenagers who, after being beaten and shot, were thrown still alive into a ditch where they were covered with stones and earth. When the two older women, aged 45 and 38, protested, they suffered the same fate. The three younger women had tried to choose their own husbands. In the Pakistani parliament, the MP Israrullah Zehri referred to the murders as part of a «centuries-old tradition» which he would «continue to defend».

In December 2003, a 23-year-old woman in Multan, identified only as Afsheen, was murdered by her father because, after an unhappy arranged marriage, she ran off with a man called Hassan who was from a rival, feuding tribe. Her family was educated – they included civil servants, engineers and lawyers. «I gave her sleeping pills in a cup of tea and then strangled her with a dapatta [a long scarf, part of a woman’s traditional dress],» her father confessed. He told the police: «Honour is the only thing a man has. I can still hear her screams, she was my favourite daughter. I want to destroy my hands and end my life.» The family had found Afsheen with Hassan in Rawalpindi and promised she would not be harmed if she returned home. They were lying.

Zakir Hussain Shah slit the throat of his daughter Sabiha, 18, at Bara Kau in June 2002 because she had «dishonoured» her family. But under Pakistan’s notorious qisas law, heirs have powers to pardon a murderer. In this case, Sabiha’s mother and brother «pardoned» the father and he was freed. When a man killed his four sisters in Mardan in the same year, because they wanted a share of his inheritance, his mother «pardoned» him under the same law. In Sarghoda around the same time, a man opened fire on female members of his family, killing two of his daughters. Yet again, his wife – and several other daughters wounded by him – «pardoned» the murderer because they were his heirs.

På helt uhyrlig vis blir også voldtekt brukt som straff for «æresforbrytelser», skriver Fisk. I landsbyen Meerwala i Punjab i 2002, hevdet en stammes «jury» at en 11 år gammel gutt fra Gujar-stammen, Abdul Shakoor, hadde gått i følge med en 30 år gammel Mastoi-kvinne uten anstand, noe som «vanæret» Mastoi-stammen. Stammens eldste besluttet å «returnere æren» til gruppen ved at guttens 18 år gamle søster, Mukhtaran Bibi, skulle gruppevoldtas. Hennes far, som ble advart om at alle de kvinnelige medlemmene i hans familie ville bli voldtatt hvis han ikke brakte Mukhtar til dem, brakte pliktskyldigst sin datter til denne uhellige «juryen». Fire menn, herunder et av «jurymedlemmene», slepte straks piken til en hytte og voldtok henne, mens opp til hundre menn lo og jublet utenfor. Hun ble deretter tvunget til å gå naken gjennom byen til sitt hjem. Det tok en uke før politiet i det hele tatt registrerte forbrytelsen – da som en «klage».

Syreangrep spiller også en rolle i straffer for «æresforbrytelser». I 2001 ga The Independent selv bred dekning til en Karachi-mann ved navn Bilal Khar, som helte syre over sin kone Fakhra Yunus` ansikt etter at hun forlot ham og vendte tilbake til sin mors hjem i byens redlight-distrikt. Syren fikk leppene hennes til å smelte sammen, brant vekk håret hennes, smeltet brystene hennes og et øre, og gjorde at ansiktet hennes «så ut som smeltet gummi». Samme år ble en 20 år gammel kvinne kalt Hafiza skutt to ganger av sin bror, foran et dusin politimenn utenfor en rettsbygning i Quetta, fordi hun hadde nektet å følge tradisjonen med å gifte seg med sin døde manns eldste bror. Hun hadde deretter giftet seg med en annen mann, Fayyaz Moon, men politiet pågrep den unge piken og brakte henne tilbake til hennes familie i Quetta, med den begrunnelsen at paret formelt kunne gifte seg der. Men hun ble tvunget til å komme med en påstand om at Fayyaz hadde kidnappet og voldtatt henne. Det var da hun gikk til domstolen for å fortelle at hennes utsagn var blitt fremsatt under press – og at hun stadig betraktet Fayyaz som sin mann – at Asadullah myrdet henne. Han rakte pistolen sin til en politibetjent som var vitne til drapet.

Et de mest forferdelige mordene i 1999 var på den mentalt tilbakestående, 16 år gamle Lal Jamilla Mandokhel, som angivelig ble voldtatt av en yngre embetsmann i Parachinar i det nordvestlige grenseområdet i Pakistan. Onkelen hennes innga en klage til politiet, men avleverte Lal til hennes stamme, hvis eldste besluttet at hun burde bli avlivet for å bevare stammens «ære». Hun ble skutt foran dem. Arbab Khatoon ble voldtatt av tre menn i Jacobabad-distriktet. Hun anmeldte det til politiet. Syv timer senere ble hun myrdet av slektninger som påsto at hun hadde «vanæret» dem ved å anmelde forbrytelsen.

Allerede for over 10 år siden registrerte Pakistans Human Rights Commission rundt tusen «æresdrap» i året. Men om Pakistan ser ut til å ha det verste rullebladet hva angår «æresforbrytelser» – og vi skal huske på at mange land feilaktig hevder at de ikke har noen – så noterer sannsynligvis Tyrkia seg for andreplassen:

According to police figures between 2000 and 2006, a reported 480 women – 20 per cent of them between the ages of 19 and 25 – were killed in «honour» crimes and feuds. Other Turkish statistics, drawn up more than five years ago by women’s groups, suggest that at least 200 girls and women are murdered every year for «honour». These figures are now regarded as a vast underestimate. Many took place in Kurdish areas of the country; an opinion poll found that 37 per cent of Diyabakir’s citizens approved of killing a woman for an extramarital affair. Medine Mehmi, the girl who was buried alive, lived in the Kurdish town of Kahta.

In 2006, authorities in the Kurdish area of South-east Anatolia were recording that a woman tried to commit suicide every few weeks on the orders of her family. Others were stoned to death, shot, buried alive or strangled. A 17-year-old woman called Derya who fell in love with a boy at her school received a text message from her uncle on her mobile phone. It read: «You have blackened our name. Kill yourself and clean our shame or we will kill you first.» Derya’s aunt had been killed by her grandfather for an identical reason. Her brothers also sent text messages, sometimes 15 a day. Derya tried to carry out her family’s wishes. She jumped into the Tigris river, tried to hang herself and slashed her wrists – all to no avail. Then she ran away to a women’s shelter.

Det tok 13 år før Murat Kara, 40, pågrepet i 2007, innrømmet at han hadde avfyrt syv kuler mot sin yngre søster etter at hans enkemor og onkler hadde bedt ham drepe henne for å ha vært sammen med kjæresten sin. Innen han myrdet søsteren i den kurdiske byen Dyabakir, nektet naboer å snakke med ham og imamen sa at han var ulydig mot guds ord hvis han ikke drepte sin søster. Så ble han en morder. Æren var gjenopprettet.

I boken Kvinner i stammeskikkenes grep, registrerer den tyrkiske journalisten Mehmet Farac «æresdrap» på fem piker i provinsen Sanliurfa i slutten av 1990-årene. To av dem – den ene kun 12 år – fikk halsen skåret over på offentlige plasser. De to andre ble overkjørt med traktorer og den femte ble skutt og drept av sin yngre bror. En av de kvinnene som fikk halsen skåret over het Sevda Gok. Brødrene hennes holdt armene hennes nede mens en mindreårig fetter skar halsen hennes over.

Men «æresdrap» på kvinner er ikke en unik kurdisk forbrytelse, selv om den blir begått i de landlige distriktene i landet. I 2001 stakk Sait Kina sin 13 år gamle datter til døde for å ha snakket med gutter på gaten. Han angrep henne på badet med en øks og en kjøkkenkniv. Da politiet fant liket hennes, fant de at pikens hode var så ødelagt at familien hadde bundet det sammen med et tørkle. «Jeg har oppfylt min plikt», sa Sait til politiet.

Samme år reduserte en rett i Istanbul dommen mot tre brødre fra fengsel på livstid til mellom fire og tolv år. De hadde kastet sin søster i døden fra en bro etter å ha anklaget henne for å være prostituert. Retten konkluderte med at oppførselen hennes hadde «provosert» frem mordet. I århundrer har jomfruelighetstester blitt betraktet i landdistriktene som en normal tradisjon før en kvinnes ekteskap. I 1998, da fem unge kvinner forsøkte å begå selvmord før disse testene, forsvarte den tyrkiske ministeren for familieanliggender slike legeundersøkelser på piker i fosterfamilier.

British Kurdish Iraqi campaigner Aso Kamal, of the Doaa Network Against Violence, believes that between 1991 and 2007, 12,500 women were murdered for reasons of «honour» in the three Kurdish provinces of Iraq alone – 350 of them in the first seven months of 2007, for which there were only five convictions. Many women are ordered by their families to commit suicide by burning themselves with cooking oil. In Sulimaniya hospital in 2007, surgeons were treating many women for critical burns which could never have been caused by cooking «accidents» as the women claimed. One patient, Sirwa Hassan, was dying of 86 per cent burns. She was a Kurdish mother of three from a village near the Iranian border. In 2008, a medical officer in Sulimaniya told the AFP news agency that in May alone, 14 young women had been murdered for «honour» crimes in 10 days. In 2000, Kurdish authorities in Sulimaniya had decreed that «the killing or abuse of women under the pretext of cleansing ‘shame’ is not considered to be a mitigating excuse». The courts, they said, could not apply an old 1969 law «to reduce the penalty of the perpetrator». The new law, of course, made no difference.

But again, in Iraq, it is not only Kurds who believe in «honour» killings. In Tikrit, a young woman in the local prison sent a letter to her brother in 2008, telling him that she had become pregnant after being raped by a prison guard. The brother was permitted to visit the prison, walked into the cell where his now visibly pregnant sister was held, and shot her dead to spare his family «dishonour». The mortuary in Baghdad took DNA samples from the woman’s foetus and also from guards at the Tikrit prison. The rapist was a police lieutenant-colonel. The reason for the woman’s imprisonment was unclear. One report said the colonel’s family had «paid off» the woman’s relatives to escape punishment.

In Basra in 2008, police were reporting that 15 women a month were being murdered for breaching «Islamic dress codes». One 17-year-old girl, Rand Abdel-Qader, was beaten to death by her father two years ago because she had become infatuated with a British soldier. Another, Shawbo Ali Rauf, 19, was taken by her family to a picnic in Dokan and shot seven times because they had found an unfamiliar number on her mobile phone.

In Nineveh, Du’a Khalil Aswad was 17 when she was stoned to death by a mob of 2,000 men for falling in love with a man outside her tribe.

I Jordan forteller kvinneorganisasjoner at per capita er den kristne minoriteten, som består av litt over fem millioner mennesker, involvert i flere «æresdrap» enn muslimer – ofte fordi kristne kvinner ønsker å gifte seg med muslimske menn. Men det kristne samfunnet er uvillige til å snakke om sine forbrytelser, og majoriteten av de kjente sakene er begått av muslimer. Historiene er trettende og kvalmende kjente. Her er Sirhan i 1999, som skryter av hvor effektivt han drepte sin unge søster, Suzanne. Tre dager etter at 16-åringen hadde fortalt politiet at hun var blitt voldtatt, skjøt Sirhan henne i hodet fire ganger. «Hun gjorde en feil, selv om det var mot hennes vilje», sa han. «Uansett er det bedre at en person dør, enn at hele familien dør av skam». Siden da har et dypt rystende bilde av «æresforbrytelser» blitt åpenbart for den jordanske offentlighet, fordømt av den kongelige familie og langsomt blitt imøtegått av stadig strengere straffer ved domstolene.

Men i 2001 finner vi en 22 år gammel jordansk mann som kveler sin 17-årige, gifte søster – det 12.te mordet av samme art på syv måneder – fordi han mistenker henne for å ha en affære. Hennes mann bodde i Saudi-Arabia. I 2002 kvalte Souad Mahmoud sin egen søster av samme grunn. Hun ble tvunget til å gifte seg med elskeren – men da familien fant ut at hun hadde vært gravid før bryllupet, besluttet de å henrette henne.

I 2005 stakk tre jordanere sin 22 år gamle, gifte søster til døde for å ha en elsker. Etter å ha sett at mannen gikk inn i hjemmet hennes, stormet brødrene inn i huset og drepte henne. De skadet ikke elskeren.

I mars 2008 behandlet jordanske domstoler fremdeles «æresdrap» lempelig. Denne måneden dømte landets straffedomstol to menn for drapene på nære kvinnelige slektninger «i et anfall av raseri»» til bare seks og tre måneders fengsel. I det første tilfellet hadde en mann funnet en [annen] mann i sitt hjem med konen og mistenkte at hun hadde et forhold. I det andre skjøt og drepte en mann sin 29 år gamle søster for å ha forlatt hjemmet uten sin manns samtykke og for «å snakke med andre menn i mobiltelefon». I 2009 tilsto en jordansk mann at han hadde stukket ihjel sin gravide søster fordi hun hadde flyttet tilbake til familen etter en krangel med sin mann; broren trodde hun «traff andre menn».

Og slik fortsetter det, skriver Fisk:

Three men in Amman stabbing their 40-year-old divorced sister 15 times last year for taking a lover; a Jordanian man charged with stabbing to death his daughter, 22, with a sword because she was pregnant outside wedlock. Many of the Jordanian families were originally Palestinian. Nine months ago, a Palestinian stabbed his married sister to death because of her «bad behaviour». But last month, the Amman criminal court sentenced another sister-killer to 10 years in prison, rejecting his claim of an «honour» killing – but only because there were no witnesses to his claim that she had committed adultery.

I selve «Palestina» har Human Rights Watch lenge klandret det palestinske politiet og rettssystemet for den nær totalt manglende evnen til å beskytte kvinner på Gaza og Vestbredden mot «æresdrap», skriver Fisk videre. Ta, for eksempel, den 17 år gamle piken som ble kvalt av sin eldre bror i 2005 for å ha blitt gravid – med sin egen far.

Han var tilstede under mordet på datteren. Hun hadde tidligere rapportert ham til politiet. De hverken arresterte eller avhørte ham. Samme år skjøt og drepte maskerte Hamas-menn en 20 år gammel kvinne, Yusra Azzami, for «umoralsk oppførsel» fordi hun tilbrakte dagen ute med sin forlovede. Azzami var medlem av Hamas, hennes vordende mann var Fatah-medlem. Hamas forsøkte å be om unnskyldning og kalte den døde kvinnen en «martyr» – til hennes families raseri.

Yet only last year, long after Hamas won the Palestinian elections and took over the Gaza Strip, a Gaza man was detained for bludgeoning his daughter to death with an iron chain because he discovered she owned a mobile phone on which he feared she was talking to a man outside the family. He was later released.

Even in liberal Lebanon, there are occasional «honour» killings, the most notorious that of a 31-year-old woman, Mona Kaham, whose father entered her bedroom and cut her throat after learning she had been made pregnant by her cousin. He walked to the police station in Roueiss in the southern suburbs of Beirut with the knife still in his hand. «My conscience is clear,» he told the police. «I have killed to clean my honour.» Unsurprisingly, a public opinion poll showed that 90.7 per cent of the Lebanese public opposed «honour» crimes. Of the few who approved of them, several believed that it helped to limit interreligious marriage.

Syria reflects the pattern of Lebanon. While civil rights groups are demanding a stiffening of the laws against women-killers, government legislation only raised the term of imprisonment for men who kill female relatives for extramarital sex to two years. Among the most recent cases was that of Lubna, a 17-year-old living in Homs, murdered by her family because she fled to her sister’s house after refusing to marry a man they had chosen for her. They also believed – wrongly – that she was no longer a virgin.

Tribal feuds often provoke «honour» killings in Iran and Afghanistan. In Iran, for example, a governor’s official in the ethnic Arab province of Khuzestan stated in 2003 that 45 young women under the age of 20 had been murdered in «honour» killings in just two months, none of which brought convictions. All were slaughtered because of the girl’s refusal to agree to an arranged marriage, failing to abide by Islamic dress code or suspected of having contacts with men outside the family.

Through the dark veil of Afghanistan’s village punishments, we glimpse just occasionally the terror of teenage executions. When Siddiqa, who was only 19, and her 25-year-old fiancé Khayyam were brought before a Taliban-approved religious court in Kunduz province this month, their last words were: «We love each other, no matter what happens.» In the bazaar at Mulla Quli, a crowd – including members of both families – stoned to death first Siddiqa, then Khayyam.

A week earlier, a woman identified as Bibi Sanubar, a pregnant widow, was lashed a hundred times and then shot in the head by a Taliban commander. In April of last year, Taliban gunmen executed by firing squad a man and a girl in Nimruz for eloping when the young woman was already engaged to someone else. History may never disclose how many hundreds of women – and men – have suffered a similar fates at the hands of deeply traditional village families or the Taliban.

Men «æresforbrytelsens» smitte har spredt seg over hele kloden, herunder syreangrep på kvinner i Bangladesh for å nekte ekteskap, fastslår Fisk. Et av de mest forferdelige «æresdrapene» blant hinduer i India i år, ble begått på et forlovet par, Yogesh Kumar og Asha Saini, som ble myrdet av den 19-årige vordende brudens familie fordi forloveden var av lavere kaste. Tilsynelatende var de blitt bundet og drept med elektriske støt.

En lignende skjebne ventet 18-årige Vishal Sharma, en hindu brahmin, som ønsket å gifte seg med Sonu Singh, en 17 år gammel Jat – en «mindreverdig» kaste som normalt er muslim. Paret ble hengt og kroppene deres brent i Uttar Pradesh. Tre år tidligere dømte en domstol i New Dehli fem menn til døden for drapet på et par som var av samme kaste, noe som gjorde dem til bror og søster i øynene til det lokale «kasterådet».

I Tjetjenia har Russland valgt en president, Ramzan Kadyrov, som positivt tilskynder menn til å drepe for «ære». Da syv myrdede kvinner ble funnet i Grozny, skutt i hodet og brystet, erklærte Kadyrov – uten bevis, men med innlysende godkjennelse – at de var blitt drept for å leve «et umoralsk liv». I en kommentar til en rapport, der en tjetjensk pike hadde tilkalt politiet for å anmelde sin voldelige far, foreslår han [Kadyrov] at mannen bør myrde sin dattter. «…Hvis han ikke dreper henne, hva slags mann er han? Han bringer skam over seg selv!»

Og så til Vesten, som vi gjerne kaller det, fortsetter Fisk, hvor innvandrerfamilier undertiden har brakt med seg grusomme tradisjoner fra deres hjemlige landsbyer i bagasjen: en azeri-innvandrer pågrepet i St. Petersburg for å hyre leiemordere til å drepe sin datter, fordi hun «håner den nasjonale tradisjon» ved å gå i miniskjørt; nær den belgiske byen Charleroi blir Sadia Sheikh skutt og drept av sin bror Moussafa fordi hun nektet å gifte seg med en pakistansk mann valgt av hennes familie; i en forstad ti Toronto skjærer Kamikar Kaur Dhillon halsen over på sin svigerdatter fra Punjab fordi hun ønsker å forlate sitt arrangerte ekteskap, kanskje for en annen mann. Han fortalte det canadiske politiet at en separasjon ville føre «skam over familiens navn».

Og naturligvis bør vi kanskje ende denne katalogen over kriminalitet i Storbritannia, hvor vi selv bare har våknet opp til virkeligheten av «æresforbrytelser» de siste par år, av Surjit Athwal, en sikh-kvinne fra Punjab myrdet på ordre fra hennes London-baserte svigermor fordi hun forsøkte å unnslippe et voldelig ekteskap; av den 15 år gamle Tulay Goren, en tyrkisk-kurder fra Nord-London, torturert og myrdet av sin shia-muslimske far fordi hun ønsket å gifte seg med en sunni-muslimsk mann; av Heshu Yones, 16, stukket ihjel av sin far i 2005 for å gå ut med en kristen gutt; av Caneze Riaz, brent levende av sin mann i Accrington, sammen med deres fire barn – den yngste 10 år gammel – på grunn av deres «vestlige levevis». Mohamed Riaz var en muslimsk mann fra North-West Frontier Province i Pakistan. Han døde af forbrenninger to dager etter mordene.

Scotland Yard innrømmet for lenge siden at de ville bli nødt til å gjennomgå over hundre dødsfall, blant dem noen som går mer enn ti år tilbake i tid, som nå kan synes å være «æresdrap».

Dette er bare noen av de mord, et par navn, et lite utplukk av skrekkhistorier fra hele verden for å bevise den omseggripende infeksjonen som må anerkjennes som massekriminalitet, en tradisjon av familiebarbari som ikke tåler noen barmhjertig inngripen, ingen statlig lov og sjelden noen anger:

Surjit Athwal
Murdered in 1998 by her in-laws on a trip to the Indian Punjab for daring to seek a divorce from an unhappy marriage

Du’a Khalil Aswad
Aged 17, she was stoned to death in Nineveh, Iraq, by a mob of 2,000 men for falling in love with a man outside her tribe

Rand Abdel-Qader
The Iraqi 17-year-old was stabbed to death by her father two years ago after falling in love with a British soldier in Basra

Fakhra Khar
In 2001 in Karachi, her husband poured acid on her face, after she left him and returned to her mother’s home in the red-light district of the city

Mukhtaran Bibi
The 18-year-old was gang-raped by four men in a hut in the Punjab in 2002, while up to 100 men laughed and cheered outside

Heshu Yones
The 16-year-old was stabbed to death by her Muslim father Abdullah, in west London in 2002, because he disapproved of her Christian boyfriend

Tasleem Solangi
The Pakistani village girl, 17, was falsely accused of immorality and had dogs set on her as a punishment before she was shot dead by in-laws

Shawbo Ali Rauf
Aged 19, she was taken by her family to a picnic in Dokan, Iraq, and shot seven times after they had found an unfamiliar number on her phone

Tulay Goren
The 15-year-old Kurdish girl was killed in north London by her father because the family objected to her choice of husband

Banaz Mahmod Babakir Agha
The 20-year-old’s father and uncle murdered her in 2007, after she fell in love with a man her family did not want her to marry

Ayesha Baloch
Accused of having sexual relations with another man before she married, her husband slit her lip and nostril with a knife in Pakistan in 2006

The Independent: Robert Fisk: The crimewave that shames the world

Robert Fisk – Del 1: Forbrytelsen som gjør skam på verden
Robert Fisk – Del 2: Slektninger med blod på hendene
Robert Fisk – Del 3: Løgnen bak unge egyptiske kvinners «masseselvmord»
Robert Fisk – Del 4: Sannheten om æresdrap
Robert Fisk – Del 5: Et tilfluktssted fra frykt og skyld