Sakset/Fra hofta

– Åtte av kvinnene som søkte tilflukt hos Hina Jilani i Lahore, døde senere ved familiens hender. I denne andre delen av vår etterforskning, forteller advokaten hvordan myndighetene dekket over det som skjedde, skriver Robert Fisk i The Independent, som i ti måneder har etterforsket såkalte æresdrap i Jordan, Pakistan, Egypt, Gaza og Vestbredden.

«Så langt har jeg mistet åtte kvinner fra tilfluktsenteret mitt», forteller Hina Jilani. «En gikk ut for å skaffe seg en jobb i byen, forlot vårt senter, gikk på en buss – og ble skutt ned av sin bror. Navnet hennes var Shagofta, hun var i slutten av tjueårene. Hun hadde allerede giftet seg med mannen hun elsket, men foreldrene mislikte det. Broren hennes gikk rett av bussen, og gikk til politistasjonen og meldte seg selv. Men faren hans – Shagoftas far – «tilga» ham. Så han ble sluppet fri. Og ingenting skjedde.»

Fisk beskriver frøken Jilani som en «tøff, modig advokat med en hard måte å beskrive «æresdrapene» – mordene – på unge kvinner på». Hun er nødt til å være tøff, gitt dødstruslene hun mottar fra Pakistans islamister. Hun snakker med forakt om familiene som myrder sine kvinner – med enda mer forakt for politiet og dommerne som lar morderne gå fri. Pakistan har et grotesk rykte for å være en av de ledende «æresdrap»-nasjonene i verden, fortsetter han.

«Some of the women in our Dastak shelter in Lahore left us after assurances from their families that they would not be harmed,» Ms Jilani says. «We always tell the women not to accept these assurances. In the Lahore High Court, I was sitting there when the judge was insisting that a women from our shelter should go back to her parents. The more the judge insisted, the more the woman resisted. He made her sit in his chambers and then in the court. And then, as she left the High Court gate, they shot her down. The judge said nothing.»

Before he resigned in 2008, President Pervez Musharraf was asked why nothing had been done to alleviate the plight of women in Pakistan. There was no money available, the General said. But Pakistan had to spend money on nuclear and conventional weapons «in order to live honourably». National honour, it seemed, mattered more than the lives and honour of the women of Pakistan.

In Ms Jilani’s office in Lahore, where fans whirl against the heat in small rooms crammed with legal files, faded documents and trilling telephones, an armed guard sits at the door. «The eight women from our shelter who were murdered – this has become a big scandal,» Ms Jilani says, her voice rising as her anger rekindles itself. «There is a law in this country – it’s always the family that conspires to kill, so if the father or brother kills, the family forgives him and there’s no charge. The law says there can be a ‘compromise’ at any stage without any evidence coming into court. The trial simply stops if there is a compromise. The court has to give its permission for a compromise – but it always gives permission. This means an automatic acquittal. This means that there is no stain on the murderers.»

Jilani gikk til politiet etter at Shagofta ble drept av broren på Lahore-bussen. «Vi spurte dem hva de gjorde med saken. De sa at familien hadde tilgitt broren. Nå har vi ingen makt til å etterforske saken, sa de. Jeg sendte dette til Kommisjonen for kvinners status – og de tok saken opp med generalinspektøren i Punjab. Så langt har det ikke vært noen respons. Jeg sendte selv brev til generalinspektøren. Da sa han at «etterforskningen» fremdeles pågikk. Men det fantes ingen «bevis» – selvfølgelig ikke, fordi jenta ble drept, som de sier, «i hjertet av familien».»

Ms Jilani sighs, often. Sitting in the chair opposite her desk at the end of her office, listening to her furious indignation, I get the impression – indeed, I have the absolute conviction – that she faces a set of Islamist laws going back to the time of another dictator, Zia al-Haq, that are constantly undermining her lawyer’s soul.

«Det var en jente her og hun ville gifte seg mot sine foreldrenes ønsker», forteller Jilani. «Så broren hennes drepte hennes vordende mann. Han ble dømt til 14 års fengsel. Han ville gå etter jenta, hans søster. Hun søkte tilflukt her hos oss. Familien klandrer henne for at broren hennes er i fengsel.»

«To this day, we don’t know what to do with the girl. She is now doing secretarial work here in our office. She has enough economic independence. But her fiancé’s family have no sympathy with her because their son is dead. And her protection is the duty of the state – not mine. She’s been here in the office for two years now. Our office guard brings her here and back to the shelter every day.»

One of the most savage of all the «honour» murders was committed in the very office in which we are sitting. A decade ago, it brought world publicity and caused international outrage – which had not the slightest effect. The killing of Samia Sarwar still haunts Ms Jalani. «She was shot where you are sitting,» she said. «I saw the holes in her head. Her brains were on the wall behind you.»

Most «honour» crimes are committed by the poor and deprived. But 29-year-old Samia was the daughter of Haj Ghulam Sarwar, a rich man and head of the Peshawar chamber of commerce in the North West Frontier Province of Pakistan. Her mother was a doctor. Samia was married to her aunt’s son. The couple had two children, the elder nine years old.

She claimed that her husband beat her constantly and wanted to leave home, and her father invited her to return to her family home – on the condition that she did not remarry. But Samia fell in love with an army officer, Nadir, told her parents about him and asked them to secure a divorce.

Mr Sarwar refused, on the grounds that this would split the family. Then Samia eloped with Nadir. Threatened by the father, she fled to Lahore – and to Ms Jilani’s shelter. Under the rules of the Dastak shelter, Samia’s mother was told her daughter was in Lahore.

«First an official came to see me from the North West Frontier Province,» Ms Jilani recalls. «He was a scoundrel. He demanded that Samia return to her family. I said, ‘That’s her decision’. Her father came to Lahore. I told Samia that he wanted to see her. Her hands were trembling – like this.» And here Ms Jalani shakes her hands over her desk. «She told me, ‘Madam, they will kill me, they will kill me.’ You learn to believe what these women say. I believed her. I always tell my colleagues: never think the woman is exaggerating her fears.»

Samia`s foreldre utnevnte en av Jilanis advokat-kollegaer til å representere dem i den hensikt å få et møte med sin datter. Samia nektet. Så ringte moren hennes og tilbød seg å gi henne skilsmisspapirene slik at hun kunne gifte seg med Nadir. Samia – fatalt, som det skulle vise seg – stolte på sin mors ord. I følge Jilani sa Samia til henne: «Jeg vil treffe min mor – men hun må komme alene. Jeg vil bare møte henne i ditt nærvær». Møtet skulle finne sted på advokatens kontor på ettermiddagen. Den bevæpnede vakten skulle sikre at ingen ankom med våpen.

«Jeg satt her og hun satt der hvor du sitter nå», sier Jilani til Fisk. «Vi snakket om saken hennes. Personalet var i ferd med å gå – klokken var rundt 16 – og plutselig ble døren åpnet og denne kvinnen kom inn i følge med en mann. Jeg dro ikke kjensel på mannen. Noen fra mitt kontor fulgte dem begge. Men det hadde vært et sikkerhetsbrudd fordi kontoret var i ferd med å stenge. Kvinnen sa, «Dette er min sjåfør». Jeg så opp og sa, «Du kan sende vekk sjåføren din nå – kom og sitt ned.»

«Samia oppfattet ikke noen fare. Hun sa «Salaam aleikum» til sin mor. Og akkurat mens hun sa det, trakk mannen frem en pistol – på et kort sekund, akkurat mens Samia hilste sin mor – og skjøt henne. Jeg satt fremdeles og jeg følte kulen passere rett ved øret mitt. Han skjøt Samia i hodet første gang, og deretter i magen. Jeg så henne falle.» Jilani forteller at hun kollapset av sjokket, men klarte å trykke på alarmknappen, fortsetter Fisk.

«Jeg kunne se at Samia var død – hun hadde et hull i hodet og hjernen hennes rant ut. Noen av personalet mitt kom. Men moren, hun bare så på datteren. Så snudde hun seg og spaserte ut. Hun og mannen med pistolen gikk mot døren, og jeg ropte, «ring politiet». Mannen holdt en pistol mot en av mine advokater. Så skjøt han på kontorets sikkerhetsvakt, som skjøt tilbake. Drapsmannen bar et ID-kort som sa at han var en offisiell sjåfør i North West Frontier Province.»

Fisk skriver: selv i dag blir frøken Jilani overveldet ikke bare av bruddet på sikkerheten ved hennes kontor – det var sannsynligvis den bevæpnede vakten som slapp onkelen [til Samia] inn – men av den gryende mistanken om at politiet på et eller annet vis var involvert:

«When I called the Inspector General,» she says, «he said he’d be here in a minute. Then after 10 minutes, the senior superintendent of police was here. The mother first went to a local hotel and then ran away to Peshawar. Within an hour, the police knew who she was – but they let her leave the city. The police must have known. In fact, the only police officer who tried to investigate this was transferred to another city.»

Ms Jilani went to court – «an ideal case for prosecution,» she thought – but discussions dragged on for two years. Samia’s family even claimed that Ms Jilani had abducted the girl and had her killed. Then the police accepted that her mother was not present in the lawyer’s office – a palpable untruth. Finally, the mother and father and the man who was still Samia’s husband filed a «compromise» on behalf of all their children, forgiving the killing. The judge accepted the compromise.

The family later claimed Samia’s body from the police station and took it to Peshawar for burial. Two days after her murder, the local Women’s Action Group, said they would hold prayers for Samia, even without her body. «I asked Maulavi Farouq Mawdadi to say the prayers,» Ms Jilani remembers, «and there were up to 300 women there, and Mawdadi conducted our prayers on the Lahore Mall. There were many police watching us – but then some of the policewomen and a few policemen joined in our prayers. This was a turning point.

«Then what happens? The court said there was a ‘technical problem’ with my appeal. I went right up to the Supreme Court but they said I was a pro formal complainant. They said, ‘You are not an aggrieved party.’ It became a burning issue. There was a resolution put before the Pakistan Senate condemning honour killings.»

Så hva skjedde?, spør Fisk. Senator Syed Iqbal Haider fra Pakistans Folkepartis resolusjon fikk støtte av 19 kollegaer. Resten av parlamentet gikk imot. Haider selv ble truet og Jilani mottok mange dødstrusler fra islamistiske grupper.

Nadir, mannen Samia ønsket å gifte seg med, ble kastet ut av den pakistanske hæren for å «senke moralen». Han er nå gift og har to barn, og det er antatt at han bor i Storbritannia.

– Advokat Jilani har senere blitt fortalt at Samias mor har blitt «gal av sorg og skyldfølelse». Da jeg besøkte Peshawar og spurte om å få besøke Samias grav, ble jeg fortalt at den befinner seg på et «ukjent» sted, avslutter Robert Fisk.

The Independent: Robert Fisk – Relatives with blood on their hands

Robert Fisk – Del 1: Forbrytelsen som gjør skam på verden
Robert Fisk – Del 2: Slektninger med blod på hendene
Robert Fisk – Del 3: Løgnen bak unge egyptiske kvinners «masseselvmord»
Robert Fisk – Del 4: Sannheten om æresdrap
Robert Fisk – Del 5: Et tilfluktssted fra frykt og skyld