Sakset/Fra hofta

Del 3 av Robert Fisk og The Independents serie tilbakeviser Egypts offisielle uttalelse om at landet ikke har noen «æresdrap».

– «Æresdrap» er en skjult krise i Kairo og resten av Egypt, hvor de blir ansett som en tradisjon og derfor er tillatte, begynner Fisk.

There’s a sewer outside Azza Suleiman’s office, a hot ditch in which the filth of one of Cairo’s worst slums has been reduced to a slowly moving swamp of black liquid. A blue mist of exhaust fumes and dust moves down alleyways thick with scarved women, men in white robes, coffee sellers, donkey carts and garbage boys, the five- and six-year-olds who come down from the Mokkatam hills to gather up Cairo’s garbage every morning. Some of it feeds their goats and – yes – the pigs bred in the rotting suburbs. A veil of smog lies over this misery. But a veil of a different kind lies over Egypt, a covering which Azza Suleiman is determined to tear away.

Offisiellt har ikke Egypt noen «æresdrap» Unge kvinner begår kanskje selvmord, ja, men de blir aldri myrdet. Dette er regjeringens linje – og selvfølgelig er det en løgn, skriver Fisk. Saksmappene på Azza Suleimans kontor ved Senter for egyptiske kvinners juridiske assistanse – og hos de andre NGO`ene i Kairo – forteller sannheten. I mai 2007 halshugget en bonde i det sydlige Egypt sin datter etter å ha oppdaget at hun hadde en kjæreste. I mars 2008 ga en mann identifisert som «Mursi» sin 17 år gamle datter elektriske støt og slo henne til døde fordi hun hadde fått en telefonsamtale fra kjæresten sin. «Mursi», en mann fra Kafr el-Sheikh i Nildeltaet, innrømmet at han «slo henne med en stor kjepp» før han tok livet av henne med elektriske støt; mordet ble bare oppdaget da liket havnet på det lokale sykehuset.

Azza Suleiman’s arbeid innholder mye verre materiale. Incest er et stort problem som ingen vil diskutere, sier hun. Nylig innrømmet en egyptisk mann at han hadde drept sin datter fordi hun var gravid. Han var selv faren til sin datters ufødte barn. Det var en incest-sak. Men han drepte henne for å beskytte familiens «ære». Fire andre kvinner har nylig blitt myrdet av sine familier fordi de var blitt voldtatt. De kristne kopterne – som teller rundt 10 prosent av den egyptiske befolkningen – har avstengt seg selv fra alle etterforskninger av «æresdrap», selv om kristne jenter har blitt myrdet fordi de ønsket å gifte seg med muslimske menn. «Kristne kan ikke snakke om dette utenfor kirken,» klager Azza Suleiman. «Vi har forsøkt å åpne tilfluktssentre, men regjeringen vil ikke tillate det. De sier: «Vær så snill, ikke noe snakk om incest». «Æresdrap» er dessuten ofte relatert til arv», sier hun til Fisk.

I følge Amal Abdelhadi i New Woman Organisation, er det ingen tall på «æresforbrytelser» eller incestsaker i Egypt fordi slike saker aldri kommer for retten. «Det er lettere å snakke om voldtekt i ekteskap her», sier hun. «Jeg har vært i hus hvor hele familien lever i ett rom – besteforeldre, barn, halve familien sover under sengen om natten og de hører alt. Det er for nært. Det er for mye. Og alle de unge kvinnene i familien er nødt til å bli gift. Så hvis man tror at en har oppført seg dårlig kan hun drepes – hvis ikke vil ingen av de andre jentene bli gift. Et «æresdrap» baner veien for dem . Dette vil pågå så lenge kvinner blir ansett som seksualobjekter fremfor mennesker med en hjerne.»

Egyptiske dommere er notorisk kjent for å strekke loven – eller å se helt bort fra den – når de blir konfrontert med mord i familier, fortsetter Fisk. «Det var en mann som ble dømt til seks måneder – bare seks måneder – for drapet på søsteren,» sier Amal Abdelhadi. «Men dommeren bestemte at siden mannen blir nødt til å leve hele livet sitt med skylden for å ha myrdet sin uskyldige søster, måtte han ikke i fengsel!»

Travelling around the country in her black Nissan 4×4, Azza Suleiman has noticed that judges in upper Egypt – in the poorest and least educated parts of the country – tend to be more lenient than courts in Cairo and Alexandria. And senior Muslim clerics – most of them appalled at what they know is a hidden crisis in Egypt – find their condemnation of «honour» killing hobbled by their own sponsors. Mohamed Sayyid Tantawi, a powerful Islamic scholar who was Grand Mufti of Egypt and Imam of the Al-Azhar mosque and who died last March, confronted «honour» crimes with great courage.

«But we have a big problem here because the Sheikh of Al-Azhar and the Mufti, they are not respected any more,» Ms Suleiman says. «They are not trusted. And the reason is that the people know they have been appointed by the Hosni Mubarak government, which is corrupt. Tantawi was an enlightened man. He spoke very well about these murders. But he and the mufti represent the system and the people hate the system, so there is no credibility in them. And so there is a new trend. People go to their local sheikhs and tribal leaders – and many of them believe that ‘honour’ killings are a tradition and are not wrong.»

Then there are the Egyptian courts. «In Lebanon and Jordan, they have articles in law that specifically refer to ‘honour’ killings. But in Egypt, the judge believes he has a special authority and Article 17 of the law allows judges to use clemency if they wish to reduce sentences – from 25 years, for example, to six months. The religious and traditional background of the judges affects them. They can say that the victim ‘acted against tradition’. The murderers – the father or the brother – can therefore be considered as someone who ‘acted naturally’. This provides leniency for the perpetrators. Yet our statistics suggest that 79 per cent of the girls who have been victims of ‘honour’ crimes here were killed out of pure suspicion – because they came home late, or because neighbours said they had seen a girl laughing loudly in the street.»

I Sohag og Assiut (i øvre Egypt), møtte Azza Suleiman og hennes kolleger senior politioffiserer. «Men i bøkene deres fant vi at de overfører «æresdrap» til selvmord. De tror at de hjelper offerets familie ved å gjøre dette – selv om familien var ansvarlige for mordet. Så i disse tilfellene har politiet blitt mordernes medskyldige.»

Suleiman er ikke noen venn av politiet, skriver Fisk videre: «Av og til har vi tre eller fire tilfeller av incest og har møter med politiet. Vi får politiet til å snakke med mannen – av og til blir kvinner voldtatt av sin svoger. Men hvis en kvinne rømmer hjemmefra, bringer ofte politiet henne tilbake til familien i stedet for å beskytte henne. Da jeg studerte jus ved universitetet i Kairo ble jeg arrestert av politiet fordi jeg var en venn av Nasser-aktivistenes nettverk ved universitetet. Da jeg intervjuet de kvinnelige islamistene som hadde blitt pågrepet, fant jeg at de hadde blitt torturert. Jeg sa dette i et intervju med BBC. Så politiet arresterte meg igjen. De sa at jeg «tilsølte Egypts rykte». Politiet her er alltid sinte – spesielt når de må ha med mennesker som forstår loven å gjøre.»

I følge Azza Suleiman blir utenlandske NGO`er nektet [å gjennomføre] prosjekter hvis de kommer med politisk uakseptable bemerkninger. Hun sier at politiet har blandet seg bort i hennes sosiale prosjekt, selv de som har til hensikt å bedre relasjonene mellom kristne og muslimske kvinner. «Politiet ringte meg og sa: «Vi skal lære deg en lekse.» Så i et avisintervju sa jeg: «Politiet er som ville hunder.» Det var da de stoppet prosjektene våre. Politiet ba meg be om unnskyldning, og det gjorde jeg. Jeg sa: «Det jeg sa var feil – hunder er mye hyggeligere enn politiet.»

Robert Fisk: The lie behind mass ‘suicides’ of Egypt’s young women

Robert Fisk – Del 1: Forbrytelsen som gjør skam på verden
Robert Fisk – Del 2: Slektninger med blod på hendene
Robert Fisk – Del 4: Sannheten om æresdrap
Robert Fisk – Del 5: Et tilfluktssted fra frykt og skyld