Sakset/Fra hofta

Hele denne uken har The Independent belyst en global skandale: drapene på tusenvis av kvinner hvert eneste år i «ærens» navn. Robert Fisk er her i ferd med å avslutte en bemerkelsesverdig serie rapporter, idet han reflekterer over sine oppdagelser.

Den gamle pakistanske maulavien la to pengesedler på bordet mellom oss, en på 50 rupier, den andre på 100 rupier. «Fortell meg nå,» sa Rahat Gul, «hvilken som er mest verdt.» Jeg trodde det var en felle, hvilket det på en måte var, men han mistet tålmodigheten med meg og tok 100 rupiseddelen. «Bli med meg nå.» Han reiste seg og førte meg langs en smal gang til et lite soverom. Der var det en feltseng og en militær radio, på andre enden en diger britiskprodusert safe. Han fiklet med kombinasjonen og dro i jerndøren. Så la han 100 rupiseddelen inn og låste hvelvet. «Skjønner du?» sa han. «Den er som en kvinne. Hun må beskyttes og tas vare på, for hun er mer dyrebar enn oss.»

Kjære leser, dette er ingen skrøne. Hele dette fullstendig spontane teaterstykket fant sted for flere år siden i det som den gang het North West Frontier-provinsen. Men jeg har faktisk videopptak av hele opptrinnet, hvor du ser meg følge etter den hellige mannen til safen hans og høre ham sammenligne verdien av pengeseddelen med verdien av en kvinne. Meningen var at jeg skulle bli imponert over den høye statusen han gav kvinner. Det som slo meg var selvfølgelig at denne høye statusen kun så ut til å tildele kvinner en rent økonomisk verdi – hun var en bankkonto – og at dette kan ligge bak hele det kvinnefiendtlige systemet som førte til «æreskriminalitetens» forbannelse.

«Herr Robert, det er to ting som skjer når du skriver rapporter om «æresdrap»,» sier en gammel egyptisk venn til meg i Alexandria. «For det første vil de si at du bruker muslimer som syndebukker selv om dette ikke har noenting å gjøre med islam. Og deretter vil du bli beskyldt for å nedverdige den arabiske nasjonen eller Egypt eller Jordan eller Pakistan eller Tyrkia.» Vel, vi får se.

Jeg går inn på kontoret til Ahmed Najdawi, en eldre jordansk advokat som har veggene dekorert med fotografier av sin helt Saddam Hussein. Der finnes sågar et bilde av Saddam som hilser på en svært stolt Najdawi. En sekulær mann altså, en mann av folket. For Saddam fortsatt en helt for mange i Amman. Men neida, Ahmed Najdawi representerer ofte familier som begår «æresdrap», de som har drept sine koner eller døtre eller søstre.

Han mener hele temaet er blitt «super-eksponert» av politiske grunner, fordi «muslimer er enkle mål». Dette skjer over hele verden, fremholder han. «Selv om det stort sett har å gjøre med østlige kulturer.» Han snakker om det ottomanske riket, om hvordan dets regelverk utformet «primitive lover som forsvarte primitive skikker» og hvordan «sedvaner er sterkere enn lover».

Jeg vet hva han kommer til å si. Pleide ikke vi i Vesten å behandle kvinner på samme måte? «I Europa pleide de å brenne kvinner for utroskap.» Jada, det er riktig. Og for ikke lenge siden ble ugifte, britiske kvinner innesperret på galehus hvis de ble gravide. Og spilte ikke «æren» en stor rolle for europeiske menn i renessansen?

Tilbake i Beirut åpner jeg mitt gamle Shakespeare-bind, nærmere bestemt dette blodigste av skuespill: Titus Andronicus. Heltens datter Lavinia er blitt voldtatt og lemlestet, og Andronicus vurderer å «æresdrepe» henne.

Titus: Was it well done of rash Virginius
To slay his daughter with his own right hand
Because she was enforced, stained and
deflowered?
Saturninus: It was, Andronicus…
Because the girl should not survive her shame
And by her presence still renew his sorrows.

Så Lavinias skjebne er beseglet.

Titus: Die, die, Lavinia, and thy shame with thee,
And with thy shame thy father’s sorrows die.

Men opphører farens sorger?

«Der finnes samvittighetskvaler, det er sikkert,» sier Najdawi. «De begår disse forbrytelsene motivert av de kulturelle omstendighetene. Men når tiden roer dem ned føler de anger. Ingen dreper en kone eller en søster eller en datter uten senere å føle anger.»

Likevel er det ingenting som kommer nærmere Titus Andronicus enn de ofte gjentatte, forferdelige historiene om gjengvoldtekter begått av amerikanske soldater i Abu Ghraib. Man hører dette hele tiden i Amman, og en svært pålitelig kilde jeg har i Washington – en mann som handler med militært personell – forteller meg at de er sanne. Dette, sier han, er grunnen til at Barack Obama omgjorde sin beslutning om å frigi fotografier som George W. Bush nektet å offentliggjøre. Bildene vi så – av ydmykelsen av mennesker – var opprørende nok. Men de vi ikke har sett viser amerikanerne voldta irakiske kvinner.

Lima Nabil, en journalist som nå driver et hjem for vanskeligstilte jenter, drikker kaffe mens den stekende jordanske solen skinner på oss gjennom vinduet. «I Abu Ghraib,» sier hun, «ble kvinnene torturert mye mer av amerikanerne enn mennene. En kvinne sa at hun så fem jenter bli voldtatt. De fleste kvinnene i fengselet ble voldtatt – noen av dem forlot fengselet gravide. Familiene drepte noen av disse kvinnene – på grunn av skammen.»

Lima har skrevet mange artikler om Jordans «æresforbrytelser». Minst én ble sensurert. Hun har i likhet med andre journalister blitt truet. «Her ute har vi et lukket samfunn der alle kjenner alle. I gamle dager ville sjeiken ha beskyttet deg i samsvar med klansamfunnets lover. Nå prøver staten å ta over.»

Najdawi er enig. «Vi har akkurat fått en lovendring som likestiller menn og kvinner i «æresrelaterte» saker. Den sier at en kvinne må behandles på samme måte hvis hun dreper sin mann. Men hvis en mann dreper sin kone, regnes dette uansett som forsettlig drap, og han kan ikke få mindre enn ti år. Uansett hvor mange formildende omstendigheter som foreligger, ble forbrytelsen likevel begått med hensikt.» Og det er riktig at domstoler i Amman nå har dømt menn til 14 års fengsel for «æresforbrytelser». De har også til hensikt å la den skyldige sitte inne under hele dommens varighet.

Lima Nabil forteller en historie jeg har hørt av tre andre journalister og frivillige organisasjoner i Amman. Detaljene er de samme, og historien er sann. I byen Madabad forlot en kone sin ektemannen til fordel for en elsker, og de gikk til stammelederen for å hindre at familiens «ære» ble påkalt. «Stammelederen gav mannen skilsmisse og beordret kona til å gifte seg med elskeren,» sier hun. «Så beordret han elskerens søster til å gifte seg med den forlatte ektemannen. Så hvis elskeren hevdet at han hadde stjålet en annen manns hustru, kunne mannen si at han lå med søsterens hans!» Men hver gang jeg hørte denne fortellingen, stilte jeg meg det samme spørsmålet. Stammens «lov» kan ha forhindret vold, men hva med søsteren som ble tvunget til å gifte seg med den skilte mannen?

Blant de tøffeste kvinnene jeg snakket var Frazana Bari. Denne foreleseren ved Qaid al-Azzam-universitetet i Islamabad gjør hyppige opptredener på TV, og klarer ved hjelp av sin frie tanke å fremprovosere noen av sine egne studenters vrede, hvilket kan være farlig å gjøre i Pakistan. Utenfor kontoret hennes merker jeg at noen studenter har skriblet sin misnøye på en løpeseddel for et teaterverksted hun samarbeider med. Bari er derfor en nødvendig figur i sitt land, en ensom stemme i et kor av velkjente gamle viser.

«»Æren» er for menn knyttet til kvinnenes atferd, for de ses på som familiens – og samfunnets – eiendom,» sier hun. «De har ingen selvstendig identitet, de er ikke selvstendige mennesker. Menn tenker også på kvinner som en forlengelse av seg selv. Når kvinnene bryter disse standardene er det et direkte angrep mot mannens identitet. Så kvinnene må selvsagt innprente disse verdiene hos sine barn. Du mislykkes som mor og en hustru hvis barna ikke lever opp til disse standardene.»

Og det er ikke lenge før ordet «føydalt» begynner å prege vår samtale. «Islam blir kun et verktøy for å drepe når et visst føydalt system finnes. Man må sette problemet inn i en sosial sammenheng. Det er flere «æresdrap» i Pakistan enn i India. Og i Pakistan har det ikke vært noen jordreformer, der finnes et sterkt eiendomsbesittende system, og tribale landområder er ukontrollert av staten. Det er et føydalt system. Det fantes barbari i europeisk historie, og deler av Pakistan er nå som Europa for flere hundre år siden. Men grusomheten som skjer nå … » Bari rister i samme øyeblikk på hodet. «For ikke lenge siden ble en gravid kvinne mistenkt for å ha en utenomekteskapelig affære. Familien hennes satte hundene på henne, og hun døde. Dette er svært brutale, torturlignende måter å drepe folk på. Jeg har problemer med å forklare dette med fornuften.»

Jeg fant ingen som kunne forstå denne sadismens opprinnelse, særlig ettersom mange «æresforbrytelser» – spesielt blant palestinere – syntes å være forårsaket av krangel om penger og arv. Middelhavets bølger slår utenfor et kaffehus i Gaza hvor jeg møter Naima al-Rawagh. Denne nette, lille kvinnen har på seg skjerf og snakker slepent engelsk. Hun fører tilsyn med noe hun kaller Women’s Empowerment Program. «Min erfaring er at dette ikke er et religiøst problem, det er et kulturelt sådant, sier hun. I likhet med ordet «føydalt» blir jeg litt lei av å høre om «kultur» i denne sammenhengen. Hvorfor ikke bygge en kultursti mellom åstedene for berømte «æresdrap»? Men Naima stanser meg.

«De særlige omstendighetene ved religionen har ikke å gjøre med tilfellene i Gaza. I de senere årene har vi lagt merke til at mange kvinner er blitt drept på grunn av penger. En bror foretrekker å drepe søsteren sin for å ta hennes del av arven, for deretter å si at hun vanæret familien.» Frazana Baris akademikerkollega i Islamabad, professor i sørasiatiske studier Tariq Rahman, så ut til å ta opp samme tema – og, uten å vite det, temaet fra maulaviens safe – da han skrev at «siden en kvinne var og er et skattkammer eller et hvelv hvor mennenes «ære» er stuet bort, er hun deres eiendom. Hun skal selvsagt bevoktes, men bare slik en skattkiste blir passet på – ikke for sin egen del, men for hva den inneholder.»

Naima al-Rawagh sukker idet hun reflekterer over akkurat dette punktet «Tro meg,» sier hun med et trist smil, «det var bedre for 1400 år siden enn det er nå.» Najdawi sa noe lignende til meg i Amman. «Vårt arabiske, østlige samfunnet dyrker kvinnen,» sa han. «Profeten Muhammed sa: «Ta halvparten av religionen fra din kone.» Etter det gikk ting utforbakke i den abbasidiske perioden, da vi ble mer primitive. Vi fikk hijaben, niqaben …» Dette er omtrent like forvirrende som forklaringene på selve tradisjonen med «æresdrap». Jordanere fortalte meg at den kom fra Palestina, fra menn som en gang eide gårder og villaer, men nå bodde ti stykker på ett rom i forfalne leirer. Andre sa at ideen kom fra Egypt, men to egyptiske kvinner insisterte selvfølgelig overfor meg på at tradisjonen kom fra Saudi-Arabia.

Naima al-Rawagh sier hun ikke vet om noen palestinske menn som er blitt drept for «ærens» skyld, men hun forteller en skremmende historie om en mann som ønsket å gifte seg på nytt for fem år siden. «Hans kone jobbet og hadde egne økonomiske ressurser, og hun brukte alle pengene sine på ham. Hun sendte ham til Egypt for å kjøpe varer, men han brukte pengene til å kjøpe en ny kone. Da han kom tilbake, drepte hun ham ikke. Hun puttet bedøvelsesmidler i teen hans og kuttet deretter av ham penisen. Hun ble satt i fengsel. Han ble innlagt på sykehus, og døde.» Men selv om dette har et element av svart komedie i seg, snakker Naima om en reell frykt blant mennene i Gaza.

«Det var en jente her som ble forelsket i fetteren sin. Han hadde sex med henne og fortalte om det til alle de andre fetterne sine. Så gikk de til jenta og sa: «Hvis ikke du ligger med oss, kommer vi til å sladre.» Så hun ble voldtatt av mange av dem, og hun ble gravid. Hennes far var veldig syk og hun ville ikke at han skulle få hjerteinfarkt. Så hun gav seg selv i ekteskap til en av fetterne. Men fetteren vil skille seg fra henne så snart bryllupet er over, for han vet ikke om det er hans barn. Noen fra familien hennes kom til meg for konsultasjon. Vi gir ikke råd, vi bare åpner øynene deres. De må selv velge hva som er riktig å gjøre. Jeg støttet ikke dette ekteskapet, men jenta trodde det ville redde henne fra disse forferdelige ryktene.»

Jeg bør skyte inn at Naima er nygift i en alder av 38 år. Hun sier at mannen hennes er enig i at det er mye vold mot kvinner, men han mener at kvinner er hovedansvarlige «fordi de ikke behandler familien bra». Naima sier han har rådet henne til å åpne et senter for mannlige voldsofre. Naima har en bachelorgrad i internasjonal helsepolitikk og planlegging fra Brandeis University. Hennes mann er innehaver av en matbutikk.

Men jeg er fortsatt forvirret. Granskning av «æresforbrytelser» reiser noen urovekkende spørsmål om min egen reaksjon på den arabiske, muslimske verden hvor jeg har bodd i 34 år. Jeg har lært mange ting i dette samfunnet som stiller vårt «siviliserte» Vesten i skyggen. Jeg kan ikke unngå å bli imponert av den respekt og omsorg som barn behandler sine foreldre med. Ingen eldre slektning blir satt bort på sykehjem. Aldrende mødre og fedre blir tatt vare på hjemme, og de dør i sine egne senger med familien ved siden av seg. Fremmede blir øyeblikkelig tatt varmt imot – også vestlige personer med blå øyne som meg. De inviteres inn i hjem og spiser lunsj og middag med familier som kan ha all grunn til å hate landene man kommer fra.

Men jeg er også vitne til tallrike mindre sjarmerende sider ved dette samfunnet. I de palestinske leirene er de lange nettene fylt med skriking og raseri fra foreldre og barn. Dette betyr det å være flyktning, intet hjem, ingen fremtid, store familier på to rom, varmen, myggen, ydmykelsen. Og mange barn blir slått av sine fedre i den arabiske verden – altfor mange, jeg hører det hele tiden, og noen ganger ser jeg det dessverre med mine egne øyne. Siden dette ikke er mitt land må jeg, i hvert fall sosialt, akseptere, at dette er et patriarkalsk samfunn, hvilket var det svaret jeg gav til en leser som spurte meg hvorfor min siste murstein om Midtøsten bare hadde bare femten referanser til kvinner i registeret. Det fantes enkelte referanser til kvinner, men jeg måtte forklare at i Midtøsten er det mennene som tar beslutninger.

Jeg pleier å sky enkle spørsmål og svar. Hvorfor hever menn – og kvinner – så ofte stemmen til skrikende leie i diskusjoner? Hvorfor brukes denne energien opp på en så rasende og verdiløs måte? Merkelig nok var det Najdawi som, uten å ha blitt spurt, prøvde å forklare dette da han snakket om «ære». «Jeg forsvarer ikke «æresforbrytelser»,» sa han. «Men det er slik samfunnet fungerer. Og selvfølgelig er vi svært emosjonelle mennesker, noe som har vært tilfelle gjennom historien.»

Jeg er ikke tilfreds med denne kommentaren. Vi kan alle være følelsesladede. Og også i Vesten dreper sjalu ektemenn og hustruer sin ektefeller, til og med sine barn. Men dette er et system; «æresforbrytelser» har presedens, de utgjør en tradisjon. De har et forvridd, forvrengt resonnement bak seg. «Religiøse menn er svært viktige i denne sammenheng,» sier Najdawi. «Etter den franske revolusjon brøt Vesten det kvelertaket som religiøse mennesker hadde på samfunnet. Her har vi dessverre ikke greid å befri oss fra de religiøse mennenes grep, og Vesten har også styrket våre religiøse menn fordi det var dere i Vesten som skapte Ånden – Taliban – på steder som Afghanistan.»

Mange av kvinnene som er involvert i eksponeringen av disse «æresdrapene» som forbrytelser mot menneskeheten, minner i likhet med Najdawi Vesten om at det ikke bare er et muslimsk fenomen, at det ikke bør politiseres ved kun å skylde på én region på kloden. Rana Husseini, som har skrevet mye om enkeltsaker i pressen og er forfatter av en modig og sjokkerende bok – Murder in the Name of Honour, er blant dem i Jordan som påpeker at drap på kvinner «har funnet sted i mange land, blant muslimer, kristne, yazidier, hinduer og sikher». Og de fleste kvinnene jeg har snakket med Midtøsten over, taler heller om stammetradisjoner enn religiøse sådanne.

Men dystre sannheten er at folk i Vesten ikke lenger kan endre dette. De kan like lite overbevise den afghanske landsbyens eldste om fordelene ved likestilling og slutt på «æresdrap», som vi kunne ha overtalt Henrik VIII om fordelene ved parlamentarisk demokrati, eller Cromwell om krigens lover. Toppen av slik pompøsitet kom her om dagen fra Navi Pillay, FNs høykommissær for menneskerettigheter. «Voldelige «æresangrep»» belærte hun, «er forbrytelser som krenker retten til liv, frihet, legemlig integritet, forbud mot tortur og grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling, forbudet mot slaveri, retten til frihet fra kjønnsbasert diskriminering og seksuell mishandling eller utnytting, retten til privatliv, plikten til å fordømme diskriminerende lover og skadelig praksis mot kvinner.» Puh. Jeg kan se for meg hvordan de vil skjelve i buksene etter dette i Baluchistan- og Helmand-provinsen.

Jeg sitter på en stol i forværelset til et advokatfirma i Amman, og en middelaldrende kvinne med et bekymret ansikt går langsomt forbi meg med bøyd hode og nedslått blikk. Er det noen «æresfrykt» som gjør seg gjeldende her også? Ser jeg på et annet potensielt offer? Et journalistisk instinkt, antar jeg. Men Asma Khodrs kontor er fullt av lys. Og rett innenfor døren er det en gammel skrivemaskin øverst på en hylle. De røde og svarte fargebåndene sitter fortsatt på spolene. Den tilhørte Emily Bicharat, den første kvinnelige advokaten i Amman og den første presidenten i Jordanian Women’s Union, som døde for fire år siden. Asma Khodr er stolt av denne antikviteten, også av Bicharats rolle i kvinnekampen i et mannsdominert samfunn. Hennes far må ha tenkt det samme om sin datter. For på hennes pult står et innrammet brev til en mye yngre Khodr, som er i ferd med å gå inn i advokatyrket, fra hennes nå avdøde far Hanna, datert 20. desember 1972.

Han skriver med tynn arabisk skrift: «Tenk deg at du blir en advokat som forsvarer menneskerettighetene, forstår ofrenes versjon og tar deres side. Jeg ser deg storsinnet tjene vårt hjemland og overtale andre til å akseptere sitt ansvar i dine svært overbevisende taler.» Ikke et dårlig brev å få fra din far, sier jeg, og Asma Khodr ler. Og selvfølgelig leter jeg etter tegn på den overbevisningen hos en kvinne som også har fungert som statsråd i den jordanske regjeringen.

«Den kvinnen du så som akkurat var i ferd med å forlate kontoret mitt,» sier hun, «har 20 års ekteskap bak seg med mye vold i hjemmet, og intet godt forhold til sin mann. Og hun kan ikke dra sin vei eller rømme hjemmefra pga. faren for at han skaffer beviser mot henne og dreper henne. Loven her er blitt endret for å hindre at slikt skjer, men folk tror det fortsatt ikke.»

Så jeg hadde rett om den middelaldrende damen. Men har loven endret seg så mye? Er den kvinnen virkelig trygg? Jeg er ikke sikker på om jeg liker Khodrs svar. «Det er ikke logisk å endre loven med en gang når samfunnets verdier ikke lever opp til det nivået,» sier hun. «Det må skje en gradvis utvikling. Men vi kan ikke ignorere det faktum at det er i ferd med å skje endringer. Under vårt nye lovverk er 95 prosent av dommene på minst ti år for «æresforbrytelser». Arabisk lov er i stor grad basert på fransk lov, som er patriarkalsk. Og nei, det er ingenting i Koranen som tar til orde for «æresdrap», selv om den foreskriver piskeslag for utroskap. Steining var historisk en jødisk praksis, som siden ble brukt av konservative muslimer. Ja, det var patriarkalsk, en praksis som er lett å spre. Men i middelalderens Europa ble kvinner drapsofre på grunn av hekseri, ble de ikke? Kirken spilte den samme patriarkalske rollen på den tiden.»

Vi snakker til langt på ettermiddagen om kvinneorganisasjonen, om Egypt og fattigdom, samt om religion. «Den beste måten å «styrke» kvinner på» – jeg må innrømme at jeg aldri har likt det uttrykket – «er å tilrettelegge for økonomiske muligheter,» sier hun. «Du trenger sosial rettferdighet og utvikling for å bli kvitt patriarkatet. Du kan ikke bare sette din lit til loven. Ingen statlig eller institusjonell makt kan gjøre alt dette. Noen mennesker som tror på dette patriarkatet, prøver til og med å utnytte Gud.»

Så sier Asma Khodr noe man ikke ville ha ventet fra en advokat. «Jeg tror på prinsippet om at mennesker er rene,» sier hun. «Kriminalitet er et produkt av samfunnet. Dette er hva som må endres. Kvinner og menn er for det meste ofre for dette.» Jeg synes hun er litt for snill med mennene. Ja, de er ofre, men ofte mangler de helt klart den anger eller sorg som Najdawi talte så dystert om.

Jeg kjøper en avis da jeg forlater Khodrs kontor. Blikket faller på en overskrift. «Mann får 10 år for drap på søsteren,» står det. Han fikk opprinnelig 15 år for å ha slått sin 15 år gamle søster i hjel med en stein etter å ha knivstukket henne 33 ganger, men dommen ble redusert da offerets far – altså gjerningsmannens egen far – droppet anklagene mot sønnen. Og så årsaken til forbrytelse: Den 15 år gamle jenta var gift – og allerede skilt. Historien, skrevet av den utrettelige Rana Husseini, ser ut til å fange inn alle tragediene i boken om «æresforbrytelser». Den mindreårige pikens ekteskap, dets sammenbrudd, brorens raseri over å oppdage at hun «ser på en mann» etter å ha forlatt hjemmet en kveld, rettens aksept av at offerets far tilgir sin egen sønn. Men de tre dommerne – Nayef Samarat, Talal Aqrabi og Hani Subeiha er navnene på disse ekte heltene – nektet å godta ideen om «æreskriminalitet». Og ti år er ti år, noe som er verdt mer enn hundre rupier.

The Independent – Robert Fisk: The truth about ‘honour’ killings

Oversatt av Christian Skaug

Robert Fisk – Del 1: Forbrytelsen som gjør skam på verden
Robert Fisk – Del 2: Slektninger med blod på hendene
Robert Fisk – Del 3: Løgnen bak unge egyptiske kvinners «masseselvmord»
Robert Fisk – Del 5: Et tilfluktssted fra frykt og skyld