Sakset/Fra hofta

I den siste delen i serien vår besøker vi en kvinneforening fra Jordan som har åpnet krisesentre over hele landet for ofre for ekteskapelig mishandling, skriver Robert Fisk i The Independent.

Det er en liten villa i en skyggefull gate. Det er en solfylt gårdplass med trær og et kjøkken i enden av en smal passasje. Det er smilende kvinner i sjal som forklarer Jordansk ekteskaps og skilsmisselovgivning til skremte desperate jenter som har oppsøkt dem med frykt for sine egne liv.

Men villaen skjuler de mørke hemmelighetene til et samfunn, historier som skulle vært ufortalt, historier om død og terroriserte kvinner som var meningen skulle holdes innen familien, innen lokalsamfunnet, innen flyktningleirene. Disse historiene er ikke for de fremmede fra Vesten. Men Nadia Shamroukh – kanskje den mest entusiastiske, modige og intelligente kvinnen denne foreningen har framskaffet – vil snakke: Om de fire tusen kvinnene som har brukt krisesentrene, om de ansatte som jobber uten lønn, om advokatene som kjemper for kvinnenes rettigheter i domstolene, om de fjorten sentrene i Jordan som forsøker å beskytte landets kvinner mot vold og dødstrusler. Irbid er det travleste, sammen med de palestinske flyktningleirene.

Akkurat nå er hun opptatt av en av forbannelsene med ekteskapelig mishandling: Egyptiske kvinner som er blitt kurtisert av Jordanske menn i Kairo og går med på ekteskap – Jordanske papirer er mer verdt enn et Egyptisk pass – bare for å finne ut når de kommer til Amman at ektemennene deres er Jordanske sigøynere.

«Disse mennene vil ikke arbeide, og de forventer at konene deres skaffer penger for dem ved å danse i barer, ved prostitusjon eller tigging,» sier Shamroukh med sinne i stemmen. «Kvinnene kommer til oss for å få hjelp og den Egyptiske ambassaden her er veldig god, og vi finner en måte å få skilsmisse og transport tilbake til Egypt.»

En av organisasjonens advokater har mottatt trusler fra familien til en Jordansk sigøyner som ville beholde kona si – en universitetsstudent fra Kairo. Hun har nettopp returnert til Egypt for å studere jus og for å hjelpe kvinnegrupper der. Politiet hadde behandlet henne som skyldig i å forlate ektemannen sin. Denne uken er det ni kvinner i Shamroukhs senter, de fleste av den redde for livet sitt etter å bli anklaget for «æreskriminalitet». I forrige uke var det atten. Men Nadia Shamroukh gløder når hun viser meg rundt i villaen som har blitt kjøpt av kvinneforeningen dit kvinner, adskilt av skilsmisser og oppløste familier, tar med barna for å treffe fedrene sine.

Tre par sitter stille under et tre i dempet samtale, ei lita jente leker på en sklie i hagen. Det er en aura av menneskelighet rundt dette stedet. I første etasje fins det en internettkafe og en butikk selger sjokolade og smørbrød. Lenger opp i gata fins det et bibliotek for kvinnene. Og det er en ettroms salong der sentrets kvinner kan lære å klippe hår. En ung ansatt kommer opp med kaffe fra butikken og en bunke papirer, to av sentrets kvinner smiler til henne. «Vi forsøker å lære opp kvinnene og hjelpe dem å tjene penger, og til å bli sterk nok til å fortsette med livene sine,» sier hun. «Kanskje klarer vi å skaffe en jobb til henne. Når vi først ville åpne senteret kom myndighetene og politiet til oss og ville bevokte det – de ville gjøre det om til et fengsel. Det sa vi nei til. Det er ikke det vi vil i det hele tatt.»

En Jordansk kvinne som ber om å få være anonym, forteller om et lykkelig ekteskap med fetteren sin som åpnet butikk i Amman og ble velstående. «Når en mann har nok penger vil han ha flere kvinner», sier hun med sorg i stemmen. Ekteskapet ble ødelagt da ektemannen tok en kone nummer to, og etter hennes død i en trafikkulykke, kone nummer tre. Det er en fortelling om dødstrusler og familiefeider om barna, og om å rømme hjemmefra.

Alene, redd og med lite penger tok hun en taxi sørover til Aqaba. Sjåføren forsøkte å finne en leilighet til henne, men så dukket det opp enda en sjåfør. Nå venter jeg bare på enda en skitten historie om svik, men jeg tar feil. «De to mennene diskuterte saken min, og så sa en av dem: ‘Vi er alle Palestinere – vi må hjelpe hverandre.’ Og så kjørte de meg uten betaling tilbake til Amman, fant adressen til senteret og tok meg hit. Jeg ble her i to uker og jobbet i kjøkkenet. Kvinneforeningen prøvde å arrangere en skilsmisse med min mann og de fikk barna mine tilbake til meg. De hjalp meg å starte en kaffebar, jeg sydde klær og kjøpte en ny bil. Sønnen min går nå i sjette klasse.» Suksess.

Den Jordanske Kvinneforeningen som bygde senteret, ble grunnlagt i 1945. Den ble oppløst tolv år senere når kong Hussein innførte unntakslover, og startet igjen i 1974. I 1981 ble den nok en gang oppløst. Det var den samme gamle Arabiske miseren: En politistyrke som var mistenksom mot kvinnegrupperinger, og en regjering som ville kontrollere alle sider av landets sosiale liv. «Vi gikk til høyesterett og de ga oss tillatelse til å arbeide igjen,» sier Shamroukh. Selv er hun lærer, men er skolert innen jus. «Vi begynte igjen i 1990, åpnet en nødtelefon for kvinner seks år senere og startet senteret her i 1999, det første i den Arabiske verdenen.»

De ansatte holder valg hvert tredje år, og har oppnådd beundring fra NGO-er og Europeiske regjeringer. Pengene kommer fra grupper i Spania, Italia og Sverige, samt EU. De tok imot penger fra Storbritannia fram til invasjonen i Irak. «Departementet for Internasjonal Utvikling hjalp oss fram til da, men etter invasjonen bestemte vi at vi ikke kunne ta i mot Britiske penger mer, og informerte regjeringen i London om dette,» forklarer Shamroukh, ikke uten en viss glede, syntes jeg. «Den Britiske ambassadøren her ringte oss og vi besøkte ham, og han beklaget beslutningen vår fordi mange i Storbritannia også var mot krigen. Han sa at han personlig var mot den. Men vi sa vi ikke kunne fortsette samarbeidet med Storbritannia etter hva de gjorde.»

Shamroukh organiserer internasjonale seminarer for Arabiske menneskerettighetsarbeidere. I juli kom kvinner til Amman fra Bahrain, Egypt og de okkuperte Palestinske territoriene for å diskutere sekularisme, det sivile samfunn og kvinnerettigheter i et islamsk samfunn. Sammen med sine kolleger reiser hun rundt i den Arabiske verden, holder kontakt med andre kvinnesentre, prøver å lære lokale politistyrker at de må beskytte framfor å fordømme kvinner, at de må behandle dem som uskyldige og ikke som skyldige, at de ikke må arrestere dem som kriminelle og returnere dem til sine voldelige familier.

I Jordan har også myndighetene åpnet et senter som Shamroukh støtter. «Vi jobber med familielovgivning i den Arabiske verden: i Libanon, Palestina, Egypt og Jordan. Vi tilnærmer oss dette gjennom rettsvesenet. Dommerne kjempet imot. De sa de ikke kunne blande seg inn i religionen. Så nå går vi på Arab League. Her i Jordan er det både kristne og muslimer, og målt per innbygger lider de kristne vel så mye under æreskriminalitet som muslimene.

En stor del av Jordans kristne samfunn, kanskje de fleste, er Palestinske flyktninger.

The Independent – Robert Fisk: A place of refuge from fear and guilt

Oversatt av Bjørn Brattland

Robert Fisk – Del 1: Forbrytelsen som gjør skam på verden
Robert Fisk – Del 2: Slektninger med blod på hendene
Robert Fisk – Del 3: Løgnen bak unge egyptiske kvinners «masseselvmord»
Robert Fisk – Del 4: Sannheten om «æresdrap»