Kommentar

Den internasjonalt anerkjente frilansjournalisten Mona Eltahawy skriver engasjert om politiske spørsmål i arabiske samfunn. I den medrivende kronikken «Why do they hate us», skriver den egyptiskfødte og frittalende journalisten om det påtagelige kvinnehatet som finnes i arabiske land, og som revolusjonene som brakte islamistene til makten i bla Egypt og Tunisia i beste fall opprettholder.

Eltahawy, som er bosatt i New York, deltok selv i demonstrasjonene på Tahrir-plassen. I november ble hun arrestert og mihandlet av egyptisk politi som følge av deltagelsen:

I «Distant View of a Minaret,» begynner den avdøde og neglisjerte egyptiske forfatteren Alifa Rifaat novellen med en kvinne så uberørt av sex med sin mann fordi han utelukkende fokuserer på sin fornøyelse, at hun legger hun merke til spindelvev hun må fjerne fra taket, og ellers bruker tiden til å gruble over ektemannens gjentatte avvisninger av å forlenge samleiet til hun også når klimaks, «som om han med hensikt frarøver henne.» Akkurat som ektemannen nekter henne en orgasme, avbryter innkallingen til bønn hans, og han forlater henne. Etter oppvasken mister hun seg selv i bønn – så mye mer tilfredsstillende at hun knapt kan vente til neste bønn – og ser ut på gaten fra balkongen sin. Hun avbryter sin reverens for pliktskyldigsk å lage kaffe ektemannen kan drikke etter å ha tatt en lur. Da hun tar kaffen til soverommet for å skjenke den foran ham slik han foretrekker, oppdager hun at han er død. «Hun returnerte til stuen og skjenket kaffe til seg selv. Hun ble overrasket over hvor rolig hun var», skriver Rifaat.

På tre og en halv skarpe sider viser Rifaat et triangel av sex, død og religion; en bulldoser som knuser fornektelsen og forsvaret for å få ram på det pulserende hjertet av kvinnehat i Midtøsten. Det blir ikke pent innpakket. De hater oss ikke på grunn av vår frihet, som en sliten post-911 amerikansk klisje hevdet. Vi har ingen frihet fordi de hater oss, som denne arabiske kvinnen så sterkt sier det.

Ja, de hater oss. Det må sies.

Noen vil spørre hvorfor jeg bringer opp dette nå, i en tid da regionen har reist seg; ikke drevet av det vanlige hatet mot Amerika og Israel, men av et felles krav om frihet. Burde ikke alle tross alt få grunnleggende rettigheter først, før kvinner krever spesiell behandling? Og hva har kjønn, eller for den saks skyld sex, å gjøre med Den arabiske våren? Men jeg snakker ikke om sex bortgjemt i mørke hjørner og lukkede soverom. Et helt politisk og økonomisk system – et som behandler halvparten av menneskeheten som dyr – må ødelegges sammen med de andre, mer åpenbare tyranniene som kveler regionens fremtid. Inntil raseriet fokuseres fra undertrykkerne i våre presidentpalasser til undertrykkerne på våre gater og i våre hjem, har ikke vår revolusjon engang begynt.

Så: Ja, kvinner over hele verden har problemer; ja, USA har enda til gode å velge en kvinnelig president; og ja, kvinner blir fortsatt objektifisert i mange «vestlige» land (jeg bor i et av dem). Det er her samtalen vanligvis ender når du prøver å diskutere hvorfor arabiske samfunn hater kvinner.

Men la oss legge til side hva USA gjør eller ikke gjør for kvinner. Nevn ett arabisk land, og jeg skal ramse opp overgrep drevet av en giftig blanding av kultur og religion som få synes villig- eller i stand til å skille fra hverandre for ikke å begå blasfemi eller å fornærme. Når mer enn 90 prosent av stadig gifte kvinner i Egypt, inkludert min mor og alle unntatt en av hennes seks søstre – har blitt skåret i sine kjønnsorganer i bluferdighetens navn; da må vi alle begå blasfemi. Når egyptiske kvinner blir utsatt for ydmykende «jomfrudomtester» bare for å snakke ut; da er det ikke tid for stillhet. Når en paragraf i den egyptiske straffeloven sier at hvis en kvinne har blitt slått av sin ektemann «med gode intensjoner» kan ikke slagene medføre straffereaksjoner, så til helvete med politisk korrekthet. Og fortell gjerne: hva er «gode intensjoner»? De er juridisk definert som all juling som «ikke er alvorlig» eller «rettet mot ansiktet.» Alt dette betyr at når det gjelder kvinners status i Midtøsten, er det ikke bedre enn du tror. Det er mye, mye verre. Selv etter disse «revolusjonene» er alt mer eller mindre regnet som vel med verden, så lenge kvinner er dekket til, lenket til hjemmet, nektet den enkle bevegelsesfriheten som å sette seg inn i egen bil, tvunget til å skaffe seg tillatelse fra menn til å reise, og ute av stand til å gifte seg uten en mannlig verges velsignelse – eller skille seg fra noen av dem.

Ikke et eneste arabisk land rangerer blant de 100 beste i World Economic Forums Global Gender Gap Report, som plasserer regionen som helhet på planetens absolutte bunn. Fattig eller rik; vi hater alle våre kvinner. Nabolandene Saudi Arabia og Jemen, for eksempel, kan være evigheter fra hverandre når det kommer til BNP, men kun fire plasser skiller dem på indeksen, med kongedømmet på 131. plass og Jemen som 135 av 135 land. Marokko, ofte rost for sin «progressive» familierett (i en rapport fra 2005 kalte «vestlige eksperter» landet «et eksempel for muslimske land som tar sikte på å integrere seg i det moderne samfunn»), er rangert som nummer 129; ifølge Marokkos justisdepartement ble 40.098 jenter under 18 år gift der i 2010.

Det er lett å se hvorfor det lavest rangerte landet er Jemen, hvor 55 prosent av kvinnene er analfabeter, 79 prosent ikke deltar i arbeidsstyrken, og bare en kvinne tjener i det 301 persontunge parlamentet. Forferdelige nyheter om 12 år gamle jenter som dør under fødsel gjør lite for å demme opp for bølgen av barneekteskap der. Istedet blir demonstrasjoner mot barneekteskap overgått av demonstrasjoner for; drevet av geistlige erklæringer om at motstandere av statlig sanksjonert pedofili er frafalne fordi profeten Muhammed, ifølge dem, giftet seg med sin andre kone, Aisha, da hun var barn.

Men jemenittiske kvinner kan i det minste kjøre bil. Det har sikkert ikke avkortet deres endeløse plager, men det symboliserer frihet – og ingensteds får slik symbolikk mer resonnans enn i Saudi-Arabia, hvor barneekteskap også praktiseres og kvinner er evig umyndiggjort uansett deres alder eller utdanning. Saudiske kvinner utgjør langt flere enn deres mannlige motstykker på universitetsområdene, men er redusert til å se langt mindre kvalifiserte menn kontrollere alle aspekter av deres liv.

Ja, Saudi Arabia, landet hvor et overlevende offer for gjengvoldtekt ble dømt til fengsel for å ha gått inn i en bil med en mann hun ikke var i slekt med og trengte en kongelig benådning; Saudi Arabia, hvor en kvinne som brøt loven om kvinnelig bilkjøring ble dømt til ti piskeslag og igjen trengte en kongelig benådning; Saudi Arabia, hvor kvinner fortsatt ikke kan stemme ved valg, og det likevel er regnet som fremskritt at et kongelig dekret lover å la dem stemme ved nær komplett symbolske, lokale valg i – hold an – 2015. Så ille er det for kvinner i Saudi Arabia at slike små, paternalistiske klapp på ryggen blir hilst med glede og monarken bak dem, kong Abdullah, blir hyllet som en «reformator» – selv av de som burde vite bedre, som f.eks. Newsweek, som i 2010 oppga kongen som en av de 11 mest respekterte lederne i verden. Vil du vite hvor ille det er? «Reformatorens» svar på revolusjonene som manifesterte seg gjennom regionen, var å gjøre folket sitt numne med enda flere statlige pengegaver – spesielt til de salafistiske fanatikerne, fra hvem den saudiske kongefamilien skaffer seg legitimitet. Kong Abdullah er 87 år. Bare vent til du ser nestemann i arverekken, prins Nayef, en mann tatt rett ut av middelalderen. Hans misogyni og fanatisme får kong Abdullah til å fremstå som |den amerikanske borgerrettighetslederen og kvinnerettsforkjemperen] Susan B. Anthony.

Så hvorfor hater de oss? Sex, eller mer presist jomfruhinnen, forklarer mye.

«Hvorfor ekstremister alltid fokuserer på kvinner forblir et mysterium for meg,» sa utenriksminister Hillary Clinton nylig. «Men det later til at de alle gjør det. Det spiller ingen rolle hvilket land de er i eller hvilken religion de påberoper seg. De ønsker å kontrollere kvinner.» (Og likevel representerer Clinton en administrasjon som åpent støtter mange av disse kvinnehatende despotene.) Disse regimenes forsøk på kontroll stammer ofte fra mistanken om at kvinner bare noen få grader fra seksuell umettelighet uten slik kontroll. Se bare på Yusuf al-Qaradawi, den populære predikanten og langvarige, konservative TV-verten hos Al Jazeera, som utviklet en slående forkjærlighet for Den arabiske vårs revolusjoner – altså når de først var kommet igang – utvilsomt klar over at de ville eliminere tyrannene som så lenge hadde plaget og undertrykket både ham og Det muslimske brorskap, fra hvor han stammer.

Jeg kan vise til en rekke skrullinger som tar for seg Kvinnen den Umettlige Fristerinnen, men jeg holder meg til hovedstrømmen med Qaradawi, som trekker et stort publikum på og utenfor satelittkanalene. Til tross for at han sier at kjønnslemlestelse (som han kaller «omskjæring», en vanlig eufemisme som forsøker å sidestille praksisen med mannlig omskjæring) ikke er «obligatorisk», vil du også finne denne ubetalelige observasjonen i en av bøkene hans: «Personlig støtter jeg dette under de nåværende omstendigheter i den moderne verden. Alle som mener at omskjæring er den beste måten å beskytte sine døtre på, bør gjør det,» skrev han, og la til: «Den moderate opinion støtter praktiseringen av omskjæring for å redusere fristelser.» Så selv blant «moderate» blir jenters kjønnsorganer skåret i for å sikre at deres begjær blir knepet av i knoppskytingen – pun fully intended. Qaradawi har siden utgitt fatwaer mot kvinnelig kjønnslemlestelse, men det kommer ikke som noen overraskelse at da Egypt forbød praksisen i 2008, var noen representanter for Det muslimske brorskap motstandere av loven. Noen er det fortsatt – det prominente, kvinnelige parlamentsmedlemmet Azza al-Garf inklusive.

Men likefullt er det mennene som ikke kan kontrollere seg selv på gatene, hvor, fra Marokko til Jemen, seksuell trakassering er endemisk, og det er for mennenes skyld at så mange kvinner blir oppfordret til å dekke seg til. Kairo har en egen T-banevogn for kvinner, for å beskytte oss mot vandrende hender og verre; talløse handlesentre i Saudi Arabia er bare for familier, enslige menn har ikke adgang medmindre de fremproduserer det nødvendige kvinnelige følget.

Vi hører ofte om hvordan Midtøstens sviktende økonomi har gjort mange menn ute av stand til å gifte seg, og noen bruker til og med dette til å forklare den økende seksuelle trakasseringen i gatene. I 2008 viste en undersøkelse fra Egyptian Center for Women’s Rights at mer enn 80 prosent av egyptiske kvinner hadde opplevd seksuell trakassering og mer enn 60 prosent av mennene innrømmet å ha trakassert kvinner. Vi hører likevel aldri om hva slags effekt en senere ekteskapsalder har på kvinner. Har kvinner seksuelle drifter eller ikke? Den arabiske juryen er tydeligvis fortsatt ute når det gjelder grunnleggende menneskelig biologi.

Legg til bønnekallet og sublimeringen gjennom religion som Rifaat så glimrende introduserer i hennes historie. Akkurat som regimeutnevnte geistlige trøster de fattige i hele regionen med løfter om rettferdighet – og jomfruer – i den neste verden snarere enn et oppgjør med dette livets diktators korrupsjon og nepotisme, blir kvinner tvunget til taushet av en dødelig kombinasjon av menn som hater dem samtidig som de hevder å ha Gud fast på sin side.

Jeg viser igjen til Saudi Arabia, og ikke bare fordi mitt møte med landet som 15-åring traumatiserte meg inn i feminismen – det er er ingen annen måte å beskrive det på – men fordi kongedømmet er helt uforbeholdent i sin tilbedelse av en kvinnehatende Gud og aldri lider under noen konsekvenser av det, takket være den doble fordelen det er å ha olje og å være hjem til to av islams helligste steder, Mekka og Medina.

Da – 1980- og 1990-tallet – som nå, var prester på Saudi TV besatt av kvinner og deres kroppsåpninger, spesielt hva som kom ut av dem. Jeg glemmer aldri da jeg hørte at hvis en guttebaby urinerte på deg, kunne du gå videre og be i de samme klærne, men hvis en jentebaby urinerte på deg, måtte du skifte. Hva i all verden var det i jentas urin som gjorde deg uren?, lurte jeg på.

Kvinnehat

Så hvor mye hater Saudi Arabia kvinner? Så mye at 15 jenter døde i en skolebrann i Mekka i 2002, etter at «moralpolitiet» hindret dem i å flykte fra den brennende bygningen – og hindret brannfolkene fra å redde dem – fordi jentene ikke bar den i offentligheten påbudte hodetildekningen og kappe. Ingen ble stilt for retten. Foreldrene ble hysjet ned. Den eneste innrømmelsen av grusomhetene var at den daværende kronprins Abdullah i stillhet fjernet ansvaret for jenters utdanning fra de salafistiske fanatikerne, som ikke desto mindre har klart å beholde sitt grep over kongedømmets generelle utdanningssystem inntakt.

Dette er for øvrig ikke noe eget, saudisk fenomen; intet hatefullt avvik i den rike, isolerte ørkenen. Islamistenes kvinnehat brenner sterkt i hele regionen – nå mer enn noensinne.

I Kuwait, hvor islamister i årevis kjempet for kvinners rettigheter, forfulgte islamistene de fire kvinnene som til slutt fikk plass i parlamentet, med krav om at de to som ikke dekket håret skulle bære hijab. Da det kuwaitiske parlamentet ble oppløst i desember, krevde en islamist at det nye huset – uten noe kvinnelig medlem – diskuterte hans foreslåtte lov om «anstendig påkledning».

I Tunisia, lenge ansett som det nærmeste man kommer et fyrtårn av toleranse i regionen, holdt kvinner pusten etter at det islamistiske Ennahda-partiet fikk det største antallet representanter i høstens valg. Partilederne lovet å respektere Tunisias lov av 1956, som erklærer «prinsippet om likeverd mellom menn og kvinner» som borgere og forbyr polygami. Men kvinnelige universitetsprofessorer og studenter har siden klaget over islamistiske overfall og intimidering fordi de ikke bærer hijab, mens mange kvinnerettsaktivister lurer på hvilken effekt snakket om islamsk lov vil få for den reelle loven de vil leve under i det post-revolusjonære Tunisia.

Det første lederen for interimregjeringen i Libya, Mustafa Abdel Jalil, lovet, var å oppheve den avdøde libyske tyrannens restriksjoner for polygami. For at du ikke skal tenke på Muammar al-Qaddafi som en slags feminist, så husk at under hans styre ble jenter og kvinner som overlevde seksuelle overgrep eller ble mistenk for «moralske forbrytelser» dumpet i «sosiale rehabilliteringssentre», i praksis fengsler som de ikke kunne forlate medmindre en mann gikk med på å gifte seg med dem eller deres familier tok dem tilbake.

Og så er det Egypt, hvor militærjuntaen, mindre enn en måned etter at de overtok etter president Hosni Mubarak for å «beskytte revolusjonen», uvegerlig minnet oss om de to revolusjonene vi kvinner trenger. Etter at de ryddet Tahrir Square for demonstranter, pågrep militæret dusinvis av mannlige og kvinnelige aktivister. Tyranner undertrykker, slår og torturerer alle. Det vet vi. Men disse offiserene reserverte «jomfrutester» for kvinnelige aktivister: voldtekt forkledd som en lege som stakk fingrene inn i deres vaginalåpning på jakt etter jomfruhinnen. (Legen ble saksøkt, men frikjent i mars.)

Hvilket håp kan det være for kvinner i det nye egyptiske parlamentet, dominert som det er av menn fastlåst i det syvende århundret? En fjerdepart av de parlamentariske plassene tilhører salafistene, som mener at å etterape profeten Muhammeds originale levevis er en passende oppskrift for det moderne liv. Ifjor høst, ved presentasjonen av deres kvinnelige kandidater, plasserte det egyptiske salafist-partiet Nour en blomst over fjeset til alle kvinnene. Kvinner skal hverken sees eller høres – selv deres stemmer er en fristelse – så de sitter altså i Egypts parlament, tildekket fra isse til tå og ytrer aldri et ord.

Og vi er midt oppe i en revolusjon i Egypt! Det er en revolusjon hvor kvinner har dødd, blitt slått, skutt på og seksuelt overfalt mens de slåss ved siden av menn for å kvitte landet med patriarken fra overklassen – Mubarak – og likevel blir vi undertrykket av så mange patriarker fra de lavere klasser. Det muslimske brorskap, som holder nesten halvparten av setene i vårt nye, revolusjonære parlament, tror ikke at kvinner (eller kristne, for den saks skyld) kan bli presidenter. Kvinnen som leder Det muslimske brorskaps politiske partis «kvinnekomite», sa nylig at kvinner ikke burde demonstrere eller protestere fordi det er mer «verdig» å la deres menn og brødre demonstrere for dem.

Hatet mot kvinner stikker dypt i det egyptiske samfunnet. De av oss som har marsjert og protestert har vært nødt til å navigere i et minefelt av seksuelle overfall både fra regimet og deres lakeier, og, dessverre, til tider fra våre medrevolusjonære. Den novemberdagen da jeg ble seksuelt overfalt på Mohamed Mahmoud-gaten nær Tahrir Square, av minst fire egyptiske opprørspoliti, var jeg først blitt befølt av en mann på selve plassen. Vi er ivrige etter å avsløre regimets overgrep, mens når vi blir utsatt for overgrep av våre medsivile, antar vi umiddelbart at de er regimets agenter eller kjeltringer fordi vi ikke ønsker å sverte revolusjonen.

Så hva må gjøres?

Først må vi slutte å late som. Vis hatet for hva det er. Motstå kulturell relativisme og vit at selv i land som undergår revolusjoner og opprør, vil kvinner forbli de billigeste forhandlingskortene. DU – omverdenen – vil bli fortalt at det vår «kultur» og «religion» å gjøre X, Y eller Z mot kvinner. Forstå at hvem det nå var som bestemte dette aldri var en kvinne. De arabiske opprørene kan nok ha blitt startet av en arabisk mann – Mohamed Bouazizi, den tunisiske gateselgeren som i desperasjon satte fyr på seg selv – men de vil bli avsluttet av arabiske kvinner.

Amina Filali – den 16 år gamle marokkanske jenta som drakk gift etter at hun ble tvunget til å gifte seg med, og slått, av voldtektsmannen – er vår Bouazizi. Salwa el-Husseini, den første egyptiske kvinnen som protesterte mot jomfrutestene«; Samira Ibrahim, den førstesom saksøkte; og Rasha Abdel Rahman, som vitnet ved siden av henne – de er våre Bouazizis. Vi må ikke vente på at de skal dø for å bli så. Manal al-Sharif, som tilbrakte ni dager i fengsel for å brutt landets forbud mot kvinnelige bilsjåfører, er Saudi Arabia’s Bouazizi. Hun er en en-kvinnes revolusjonær kraft som står imot et hav av misogyni.

Våre politiske revolusjoner vil ikke bli suksessfulle medmindre de kommer i følge med tankerevolusjoner – sosiale, seksuelle og kulturelle revolusjoner som overvinner Mubarakene i våre sinn såvel som i våre soverom.

«Vet du hvorfor de underkastet oss jomfrutester?», spurte Ibrahim meg kort etter at vi hadde marsjert i timesvis for å markere den internasjonale Kvinnedagen i Kairo 8. mars. «De ønsker å gjøre oss tause; de ønsker å jage kvinnen tilbake til hjemmet. Men vi går ingen steder.»

Vi er mer enn våre hodesjal og våre jomfruhinner. Hør på de av oss som slåss. Mangfoldiggjør regionens stemmer og stikk hatet i øyet. Det var en gang at det å være islamist var den mest sårbare politiske posisjonen i Egypt og Tunisia. Forstå at det idag meget vel kan være det å være kvinne. Som det alltid har vært.

Foreign Policy: Why do they hate us, by Mona Eltahawy
Why Do They Hate Us?
The real war on women is in the Middle East.
BY MONA ELTAHAWY | MAY/JUNE 2012