Nytt

Den arabiske revolusjon rammer landene hardt økonomisk. Det kan bli en alvorlig trussel mot forandring hvis økonomien går nedenom. Da kan endringen bli til det verre.

Mest alvorlig er det for Egypt, pga landets store betydning. Her har børsen falt 40 prosent og det er stor flukt til utlandet av kapital og mennesker. De som kan drar.

Det har sin pris å ta et fullstendig oppgjør med Mubarak-regimet. Det nye Egypt har ikke råd til å rydde opp i all korrupsjon, dvs. stille de skyldige til ansvar. Det må få hjulene til å gå rundt, hvis ikke vil landet gå i oppløsning, og det er allerede slike dystre tegn.

Syria er et annet viktig land som ligger dårlig land. Der kan den økonomiske omkostningen knekke regimet og landet kan havne i borgerkrig.

Uroen har rammet landene hardt økonomisk, og ifølge konsulentfirmaet Geopolicity har situasjonen kostet de seks landene minst 55 milliarder dollar, eller drøyt 300 milliarder kroner så langt.

Les hele rapporten (ekstern pdf)

Rapporten bruker tall fra Det internasjonale pengefondet (IMF), og viser økonomiske tap ut fra nedgangen i landenes bruttonasjonalprodukt og offentlige utgifter.

Menneskelige tap og skader på infrastruktur er ikke tatt med i beregningen.

Oversikten viser at Syria har tatt den største smellen, med økonomiske tap på hele 27,3 milliarder dollar, skriver BBC.

Det er nesten dobbelt så mye som i Libya, der revolusjonen har kostet minst 14,2 milliarder dollar så langt. Den libyske økonomien har falt med hele 84 prosent hittil i år.

Egypt, som fortsatt ledes av et militærråd, har lidd tap på minst 9,79 milliarder dollar, mens nabolandet Tunisia har tapt 2,52 milliarder dollar.

I Jemen og Bahrain ligger tallene på henholdsvis 0,98 og 1,09 milliarder.

Høy pris for «Den arabiske våren»

Vinner og tapere:

Går vi til rapporten finner vi at det ikke bare har vært tapere, men også vinnere på den arabiske våren:

Det er særlig De Forente Arabiske Emirater, Qatar, Kuwait, Saudi-Arabia og deler av finansmiljøet i Libanon, som har profitert, pga høyere oljepris, og en generell innkobling i den globale økonomien.

Rapporten retter en advarende finger: den arabiske verden har en historisk sjanse. Hvis den utnytter den kan den ta steget inn i en ny fremtid, hvis ikke er det muligheter for tilbakefall til repressive løsninger.

Hvis vinduet skal utnyttes må det skje ved at regionale ledere innleder et samarbeid. Det kan ikke være utenverdenen som gjør dette. Regionen må klare det selv. Men Pengefondet, Verdensbanken, G20, FN og EU og USA kan selvsagt spille en rolle. Men det er landene selv og i samarbeid som må være driving force: det gjelder politisk åpenhet og transparens: rett til organisering og ytringsfrihet, transparens i politikk og administrasjon, pressefrihet – og en åpnere økonomi.

Kuwait, Emiratene og Qatar har klart spranget – de er ved å bli del av verdensøkonomien, derfor har deres økonomi vokst i denne perioden, mens de statlige inntekten i land som Jemen og Libya har falt med 77 prosent.

Inntrykket man sitter igjen med fra rapporten er at de landene det går gått for, og som har fått en fot i stigbøylen, vil klare seg. De andre ser de mørkt for: Syria, Tunisia, Libya, Egypt, Jemen.

Libya vil klare seg, pga oljeressursene, men vil muligens bli mer islamsk.

Det store ukjente er Egypt og Syria, som er regionale aktører. Man får følelsen av at det er lite verden kan gjøre. Det er landene selv som må ordne opp.

Saudi-Arabia er et spesialtilfelle. Det har også profitert økonomisk, men er utsatt politisk. Fundamentet for kongedømmet er svakt, og uroen i shia-områdene i nordøst gir grunn til stor bekymring. Bahrain er også en stor taper av samme grunn.