Det er en his­to­risk kjens­gjer­ning at det ofte ikke er de som begyn­ner en revo­lu­sjon som avslut­ter den. Men med unn­tak av Libya så er det ikke revo­lu­sjo­ner det som nå utspil­ler seg i Midt-Østen, men refor­mer dre­vet fram av pro­te­ster på gate­plan og arve­følge­pro­ble­ma­tikk innen­for regi­me­nes palas­ser.

Om det nå blir revo­lu­sjon eller reform, så vil Irans og isla­mis­te­nes mulig­he­ter for inn­fly­telse tro­lig styr­kes i regio­nen. Og om dette er pri­sen for en demo­kra­tisk utvik­ling så får det være. Vel­kom­men til demo­kra­ti­ets dilem­maer; til den iboende tvil og usik­ker­het som det moderne Europa har lang erfa­ring med. Ta plass. 

Mens media helst vil selge revo­lu­sjons­ro­man­tikk og drama, er rea­li­te­tene like­vel dette: demo­krati er mulig, men vil kreve mange små skritt og kom­pleks navi­ga­sjon. Euro­pas egne demo­krati ble ikke til over nat­ten, hvor­dan kan det da skje i Midt-Østen? Det er der­for grad­vis­het som vil tjene men­nes­kene som bor der best.

ANNONSE

For det inter­na­sjo­nale sam­funn er den største utford­rin­gen etter at røy­ken i gatene blå­ser bort like­vel Irans regio­nale stor­makts­spill. Et rea­lis­tisk per­spek­tiv på dette er dess­verre man­gel­vare i Norge. Om en kom­men­ta­tor kom­mer i skade for å drøfte regio­nal sta­bi­li­tet er USA’s støtte til de gamle regi­mene man er mest opp­tatt av. 

Jan Ege­land, direk­tør NUPI har hatt dette som et av sine hoved­tema siste ukene. Han står for en sinne­lags­etisk til­nær­ming til geopo­li­tikk. En sinne­lags­etisk uten­riks­po­li­tikk er en poli­tikk der kon­se­kven­sene av hand­lin­ger ikke betyr noe. Det vik­tigste er sinne­la­get eller inten­sjo­nen. Det vik­tigste er å ha de gode tan­kene.

Bol­sje­vi­kene kom­mer

Først, revo­lu­sjo­ner er ikke ide­ell fram­gangs­måte om en øns­ker å fremme demo­krati, men­neske­ret­ter og regio­nal sta­bi­li­tet i ver­den. Den rus­siske revo­lu­sjo­nen i 1917 er selve kjerne­ek­semp­let. I februar­re­vo­lu­sjo­nen tok par­la­men­tet (Duma) kon­troll. Kom­mu­nis­tene var like­vel bedre orga­ni­sert med sine arbei­der­råd og røde­gar­dis­ter. Så kom okto­ber­re­vo­lu­sjo­nen med Lenin og bor­ger­kri­gen mot de ”hvite” og det hem­me­lige poli­tiet som tok seg av den indre oppo­si­sjo­nen. Så kom Gulag.

Revo­lu­sjo­nen i Iran hadde et lig­nende for­løp. Det star­tet med en bred koa­li­sjon men ender med Aya­tol­lah Kho­meini. Den som er best orga­ni­sert er den som kla­rer å komme best ut av det kao­set som revo­lu­sjo­nen ska­per.

Å gå fra en revo­lu­sjon til demo­kra­tiske insti­tu­sjo­ner og retts­stat uten at det fin­nes en makt som sik­rer over­gan­gen er vans­ke­lig. Der­for er refor­mer å fore­trekke fram­for revo­lu­sjon. Norge er jo selv et barn av en reform­pro­sess med et grad­vis regime­skifte og insti­tu­sjons­byg­ging mens Euro­pas stor­mak­ter stod fad­dere. Det tok 100 år (kan­skje mer). 

Det en bør tenke over i Midt-Østen og Nord-Afrika i dag er der­for føl­gende: Hvem er best orga­ni­sert for å komme sei­rende ut der­som det blir revo­lu­sjon og kaos? Og om et enkelt regime fal­ler ned i kaos er dette ille nok for den enkelte, men det er tross alt de regio­nale impli­ka­sjo­nene som bekym­rer mest.

En sinne­lags­eti­ker vil selv­sagt legge stor vekt på at Mus­lim­brød­rene gir inn­trykk av å ha blitt litt mer prag­ma­tiske. Og det vir­ker sann­syn­lig at Mus­lim­brød­rene i Egypt har frak­sjo­ner som er nett­opp mer prag­ma­tiske. Det er fint. Så får vi se hvor­dan det går. Jeg tip­per de mode­rate bry­ter ut om de vil enga­sjere seg i det poli­tiske livet mens hard liners for­blir. Bol­sje­vi­kene var også først en liten hard kjerne – men godt orga­ni­sert og hen­syns­løse.

Utford­rin­gen for regio­nen er alli­an­sen: et sunni-isla­mis­tisk Egypt og et shia-isla­mis­tisk Iran. Hvilke kon­se­kven­ser vil det få om Iran om 5–10 år på ulike måter kon­trol­le­rer den Per­siske Gulf og Suez-kana­len sam­ti­dig som de er en atom­makt? Er det ten­ke­lig at dette er Ahma­dine­jads drøm? Hvor står vi da? Det er nok å minne om at omtrent 50% av ver­dens olje­re­ser­ver fin­nes i Gul­fen.

Fokus Bah­rain

Der­for er dagens mest alvor­lige nyhe­ter de som kom­mer fra Bah­rain og ikke Libya. Ta en titt på kar­tet. Øya lig­ger midt i den Per­siske Gul­fen. De har en stor shia­be­folk­ning (70%) som knyt­ter dem til Iran, og de har en bro­for­bin­delse (fire felts motor­vei) som knyt­ter dem til Saudi Ara­bia som på sin side har en shia­be­folk­ning på 20%. Shia­ene i Saudi-Ara­bia befin­ner seg for det meste i områ­dene nær Bah­rain – de mest olje­rike områ­dene.

På top­pen av alt er Bah­rain base for USAs femte flåte. De fleste gulf­sta­tene har ame­ri­kanske mili­tære baser og instal­la­sjo­ner. Alli­an­sene med USA vil neppe over­leve revo­lu­sjo­ner. Selv med refor­mer er det en risiko for at USA tvinges til å trappe ned sitt nær­vær. Men en må huske at mange og sterke inter­es­ser i regio­nen vil tro­lig fort­satt ha USA som en balanse mot Iran. 

En kan like­vel ikke se bort fra at Iran i dag er rela­tivt popu­lære rundt om i Midt-Østen. En stor­makt med atom­vå­pen som kan true USA og Israel vil helt skje­ma­tisk få respekt, ja fak­tisk en leder­rolle. Men i hvil­ken grad Iran kan appel­lere til andre enn shia­be­folk­nin­gen og diverse isla­mis­tiske og opport­u­nis­tiske grup­per er uklart. 

Den geopo­li­tiske utford­rin­gen lig­ger hoved­sa­ke­lig i om Iran kla­rer å knytte bånd til shia-mino­ri­te­ter på andre siden av den Per­siske Gul­fen. Mens det nå pågår for­hand­lin­ger mel­lom shi­a­op­po­si­sjo­nen og sunni­re­gi­met i Bah­rain for­sø­ker Tehe­ran å nøre opp under spen­nin­gen i lan­det.
Så langt ser det ut til at for­hand­lin­gene i lan­det tar en litt annen vei enn i Egypt. I ste­det for å skifte stats­le­der pres­ser demon­stran­tene på for kon­krete refor­mer. Man behol­der der­med tro­lig konge­hu­set der­som en får mer åpen­het og flere poli­tiske ret­tig­he­ter. Like­vel pågår det en intern makt­kamp innen konge­fa­mi­lien mel­lom hau­ker og duer og regi­met vil tro­lig måtte endre kom­po­si­sjon selv om kon­gen blir sit­tende.

Mens vi er redde for at sunni-isla­mis­ter skal få inn­fly­telse i Egypt, er jo sunni-isla­mis­tene alle­rede i posi­sjon i Saudi-Ara­bia. Det er jo der de kom­mer fra, så å si. Faren i den Per­siske Gul­fen er jo en helt annen – at shia-isla­mis­ter skal åpner en skarp front. 

Selv om shia­ene ikke går til åpen kon­flikt vil de nå få større inn­fly­telse, først i Bah­rain. Der­et­ter er spørs­må­let Saudi-Ara­bia. Med større åpen­het kan det bli vans­ke­li­gere å hindre iransk inn­fly­telse. Det er nok at én av shia-grup­pe­rin­gene tar ordre fra Tehe­ran. Regi­met i Iran har alle­rede bety­de­lig inn­fly­telse i land som Liba­non og Irak. Om noen får år kan vi se en lig­nende inn­fly­telse i flere sta­ter.

De små skritt

De fleste land vil tro­lig ikke synke ned i kaos. Libya er kan­skje unn­ta­ket. Vi bør like­vel tenke over hvem som er best orga­ni­sert og hen­syns­løs nok til å ta kon­troll om kao­set like­vel kom­mer. Det som få kom­men­ta­to­rer peker på er at libe­rale og demo­kra­tiske kref­ters beste sjanse fin­nes tro­lig i en situa­sjon med grad­vise refor­mer og ikke revo­lu­sjon og opp­tøyer. Like­vel heier de på revo­lu­sjo­nen.
Der­for er resul­ta­tene i Egypt for tiden det beste sce­ne­riet. Her fin­nes fol­ke­lige pro­te­ster som tro­lig vil åpne for noe større åpen­het. Vi får se. Det vesent­lige som har skjedd er ikke dette, men at man har skif­tet leder­skap mens man beholdt regi­met. Det var der­for ingen ”revo­lu­sjon” i Egypt, men demon­stra­sjo­ner som ledet til at regi­met valgte et nytt leder­skap som ser ut til å ønske en reform­pro­sess. Der­for er det i dag ikke kaos i Egypt.

Skal vi tro rap­por­tene fra for­hand­lin­gene i Bah­rain er det dette som fak­tisk nå ser ut til å skje også der. Kon­gen blir sit­tende, noen i regi­met skif­tes tro­lig ut, oppo­si­sjo­nen slip­per mer til. I Saudi-Ara­bia står regi­met uan­sett foran et vakt­skifte. Kong Abdul­lahs gene­ra­sjon er gam­mel. Med alli­an­ser med de sterke kla­nene er det mulig at dette vakt­skifte kan foregå i ord­nede for­mer men det vil måtte gi større fri­het og øko­no­miske refor­mer langs veien. 

Risi­koen ved en revo­lu­sjon er stor for at en ender opp med tyran­ner, blod­bad og et Iransk impe­rium. Så langt ser det ut til at det fin­nes en mel­lom­vei pre­get av øko­no­miske og demo­kra­tiske refor­mer på en side og regime­ut­skift­nin­ger på den andre. Nis­sen på las­set er isla­misme, i første rekke iransk inn­fly­telse.

En glem­mer da at det var de gamle regi­mene som lot anti­se­mit­tisme og isla­misme blomstre – under en viss kon­troll, i et kynisk spill. Isla­mis­tene fikk mye av sin popu­la­ri­tet fordi de var på fol­kets side mot myn­dig­he­tene og fordi de yter vel­ferds­tje­nes­ter på områ­der der sta­ten svik­ter. Noe av denne dyna­mik­ken kan nå bli borte. 

En glem­mer også at fol­ke­lig enga­sje­ment vil kunne styrke nasjo­nal til­hø­rig­het – og klan­til­hø­rig­het, noe som kan bli den vik­tigste bar­rie­ren mot Tehe­ran.

Er vi hel­dig er det grad­vis reform vi nå ser begyn­nelse på i regio­nen. Men opp­rø­ret er bare uker gam­melt og det er alt for tid­lig å spå. Nylig er Tuni­sia igjen på kan­ten av kaos etter at stats­mi­nis­te­ren i inte­rims­re­gje­rin­gen trakk seg etter flere dager med vol­de­lige opp­tøyer.

I Bah­rain har den radi­kale shia-oppo­si­sjons­po­li­ti­ker Has­san Mus­haima kom­met til­bake fra eksil og kre­ver monar­kiet avskaf­fet i en vold­som salve akku­rat mens for­hand­lin­gene med mer mode­rate shia­grup­per begyn­ner å gi resul­ta­ter.

Mod­nings­sce­na­riet

Vest­lig media og kom­men­ta­to­rer har pre­sen­tert demo­krati som en ret­tig­het man bare får eller tar. Da over­ser man to fun­da­men­tale for­ut­set­nin­ger: hele den kulturelle/historiske dimen­sjo­nen bak demo­krati­byg­gin­gen. Og dette at selv om mange øns­ker fri­het øns­ker også mange makt. Ikke alle øns­ker å dele. Ingen fødes som demo­kra­ter.
Saad Eddin Ibra­him, sosio­logi­pro­fes­sor og dis­si­dent fra uni­ver­si­te­tet i Kairo som selv var år i feng­sel under Muba­rak, utta­ler til Wall Street Jour­nal at han helst ville ven­tet to år med valg i Egypt for at poli­tiske par­tier skal få ”tid til å mod­nes”. Men ”tid til å mod­nes” er ikke en del av reper­toa­ret til around the clock news eller sinne­lags­eti­kere fra sør­vest­lan­det.

Siste dagene ser vi reform­vin­den spre seg til både Oman, Qatar, Kuwait og UAE . Det norske kom­men­ta­to­rer ikke snak­ker stort om er hvil­ken betyd­ning smitte­ef­fek­ten fra Irak kan ha. Folk i gulf­sta­tene ser at Irak har et plu­ra­lis­tisk demo­krati. Og mer enn det, de ser hvor­dan det gjø­res. Ide­ene om hva demo­krati er får kjøtt på beina. Noe mod­nes.
Det fin­nes der­med et annet sce­na­rio enn fram­ti­dig iransk sub­ver­sjon og domi­nans og det er at Iran selv nå omringes av regi­mer under demo­kra­tisk reform. Det vi ser i gatene er ikke face­bo­oks logo, eller Twit­ters, nei det er egyp­tiske flagg i Kai­ros gater og libyske flagg i Libya. Et hav av flagg.
Sam­ti­dig som vi bør være uro­lige for hvor­dan Iran desta­bi­li­se­rer sine naboer i vest kan det være at regi­met i Tehe­ran uroer seg like mye for hvor­dan reform­be­ve­gel­sene i regio­nen vil iso­lere regime og styrke oppo­si­sjo­nen. Alt er i spill. 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • einar_x_x

    Et for­slag om fly­for­bud er blitt drøf­tet av USA og EU de siste dagene.

    Men det har ikke fått stor opp­slut­ning i et ver­dens­sam­funn som ikke er inn­stilt på nye mili­tære inter­ven­sjo­ner etter dår­lige erfa­rin­ger i Soma­lia, Irak og Afgha­ni­stan. En fly­for­buds­sone ville måtte hånd­he­ves med mili­tære mid­ler.”

    Skri­ver vår kjære Lars Aker­haug. Jeg tror dik­ta­tu­rene ver­den over ganske enkelt dri­ter i de “dår­lige erfa­rin­gene” med inter­ven­sjo­ner i de nevnte områ­dene. Det disse øns­ker er at USA og ves­ten skal holde seg ute av områ­der de selv har inter­es­ser i. Jeg vil og minne om at disse dik­ta­tu­rene støt­ter og opp­rett­hol­der regi­mer som er like jæv­lige, eller enda verre enn de USA og ves­ten har støt­tet i midt­østen.

    http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10082564

    • Sosia­lisme uten arbei­der­makt?
      av Lars Aker­haug
      Rødt! nr 4, 2005
      Lars Aker­haug er inter­na­sjo­nal ansvar­lig i RV og styre­med­lem i Komi­teen for fritt Irak.

      http://marxisme.no/2005/04/lars-akerhaug.php3

      • The­rion

        Mor­som artik­kel – og et utmer­ket eksem­pel på Doublet­hink.

        De fakta han lek­ser opp om nas­se­ris­men, burde fak­tisk for en angi­ve­lig marx­ist bare til­late den kon­klu­sjon at vi i dette til­felle hadde å gjøre med et mer eller mindre fascis­tisk dik­ta­tur – om han skulle gå etter barne­lær­dom­men.

        (det klas­siske selv­be­drag her er Hoved­mot­si­gelsa med USA-impe­ria­lisma).

  • The­rion

    Round Up The Usual Sus­pects” het det visst en gang….

    http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4046875.ece

    Spørs­må­let er muli­gens hvem som er aller mest anti-Israel og/eller USA.

  • ARVEVOLDEN

    Ull­stein:

    Det kan være god grunn til å gå kom­men­ta­ria­tets ana­ly­ser etter i sømmene.Men å lage et skille mel­lom de som anven­der sinne­lags­etikk og kon­se­kvens­eti­kere-en god tanke-for så å gi til­be­ste rene ønske­drøm­mer ‚det blir tynt.Det er ikke slik at man “vel­ger” revo­lu­sjon eller reform.Enten revo­lu­sjo­nen spi­ser sine egne barn,eller omvendt (barna spi­ser revo­lu­sjo­nen) –så har de ‚revo­lu­sjo­nene ‚fore­kom­met –og vil komme igjen.

    Nasjo­nene og fol­kene i den ara­biske ver­den har ‚uan­sett etisk målestokk,langt å gå-før man kan for­vente demo­kra­tiske avgjø­rel­ser i arverekkespørsmål.Å tro at denne lær­dom skal trek­kes fra dagens,eller mor­gen­da­gens, Irak,synes nær­mere naivt enn kon­se­kvens­etisk.

  • Erik Gifford

    Litt pirk.
    Anders Ulstein refe­re­rer til hen­del­sene i Russ­land februar 1917 som en revo­lu­sjon, og det er nok en kor­rekt beteg­nelse. Denne revo­lu­sjo­nen ledet til at dumaen fikk makt og Keren­skij styrte Russ­land. Senere abdi­serte også tsa­ren.
    Hen­del­sene i okto­ber der­imot har en helt annen karak­ter og min­ner mer om det som blir kalt stats­kupp. Husk at Lenin kom til Peters­burg med jenrbane­vog­ner latet med gull og pen­ger som kei­ser Wil­helm hadde betalt for at ope­ra­sjo­nen kunne gjen­nom­føres. Kup­pet var ret­tet mot Keren­skij og men­sje­vi­kene. Volds­ro­man­tiske marx­is­ter hadde pro­ble­mer med ordet “kupp” og lan­serte, anta­ge­lig­vis meget mis­vi­sende, revo­lu­sjon i sin pro­pa­ganda.
    Jeg har en lang forts­tid fra både i sov­jet og russ­land, og moderne his­to­ri­kere jeg har hatt kon­takt med i Russ­land har begynt å bruke ordet “putsj”, som er rus­sisk for kupp.
    Jeg tror hel­ler ikke at det bli revo­lu­sjon i de ara­biske sta­tene. Det ender nok opp som kupp der også med nye blank­po­lerte dik­ta­to­rer.
    Men jeg tror de reli­giøse vil komme styr­ket ut av makt­kam­pen og mane til en ny omgang mot Israel.
    Hva da? Schto dje­la­jetj The­rion?

    • The­rion

      Dje­laju nit­sjevo. Ja tålkå sjdu.

      (Aber das Wort “Put­sch” ist eigent­lich ein deut­sches Lei­hwort – wie z.b. das Kapp-Put­sch)

      Det er anty­det at bol­sje­vi­kene reg­net med at Dumaen ville kol­lapse klokka tolv. Så klokka fem på tolv erklærte de å ha tatt mak­ten.

      Res­ten er his­to­rie, og Eisen­steins Aktjabr gir en bol­sje­vi­kisjk frem­stil­ling av begi­ven­he­tene.

  • Yugur­ten

    Etter å ha lest Anders Ulstein sin arti­kel, lest jeg Cana­disk Antoine Char sin: http://kabylia.wordpress.com/2011/03/03/den-berbiske-varen-versjon-gaddafi/

    Det første som slå meg var at vi vet så lite om Libya og Nord­afrika gene­relt.
    Hvor­dan er det mulig? Hva gjøre at en Cana­diske jour­na­list skri­ver om fakta som ikke engang nev­nes i våre norske medier.

  • mikal13

    Jeg vil på det ster­keste anbe­fale denne artik­ke­len av øko­no­men Mish Shed­lock om ”Peak Oil” og befolk­nings­veks­ten i Egypt; det er på tide med litt kjøtt på beina og reelle fakta om pro­du­skjons­for­hol­dene i denne sand­kassa!

    http://globaleconomicanalysis.blogspot.com/

  • Beli­sa­rius

    Mili­tær­rå­det søker nå å posi­sjo­nere seg på lang sikt. På den ene side å heve Egypt sta­tus i den ara­biske ver­den ved hvor­le­des de opp­trer over­for Libya. På den annen side å sikre makt og nærings­in­ter­es­ser i Egypt.
    Bro­der­ska­pet job­ber også lang­sik­tig og har for­sik­tige utspill sam­ti­dig som de med sin celle­or­ga­ni­sa­sjo­nen har stor over­le­vel­ses­evne.

    Den neste egyp­tiske kri­sen er mat­kri­sen, og de uro­lig­he­tene som vil komme i kjøl­van­net av den.
    Det er tvil­somt om Mili­tær­rå­det eller MB øns­ker å ta trøk­ken her.
    Mulig­he­ten for at et valgt seku­lært styre får prøve seg er der­ved til­stede, men om det over­le­ver en mat­krise er tvil­somt.

    Der­et­ter vil Mili­tær­rå­det eller MB stå parat – i mel­lom­ti­den pas­ser de på hver­andre.

  • cael­laigh

    Ad Egypts befolk­nings­tall

    Den 1. juli 2008 var det 75,225 mil­lio­ner inn­byg­gere i Egypt, i hht tall fra lan­dets sta­tis­tiske byrå, CAPMAS http://www.capmas.gov.eg/pdf/static/2–3.pdf

    Befolk­nings­veks­ten i løpet av ett år, fra 1. juli 2007 var 1,582 mil­lio­ner (folke­tal­let 1. juli 2010 var der­med ven­te­lig ca. 78,5 m)

    Lan­det har en ung befolk­ning (1.7.2008) :

    0–19 år : 32,621 mill (43,36 %)
    20–39 år : 24,402 mill (32,44 %)
    40–59 år : 13,507 mill (17,96 %)
    60 år + : 4,567 mill (6,07 %)
    Uopp­gitt alder :0,128 mill (0,17 %)

    Det bebodde area­let dek­ker kun 4 % av lan­dets total­areal, ca 40 000 km2 (dvs et like stort område som begge trøn­de­lags­fyl­kene sam­let) – res­ten er ørken

    Det gir en svært høy folke­tett­het, hele 1 880 innb per km2 bebodd areal

    For­ven­tet leve­al­der økte mar­kant 1980–2010, fra 56.6 år til 70.5 år, dvs en økning på nes­ten 14 år (tall fra Human Devel­op­ment Indi­ca­tors)

  • Guest

    Nå kan vi ihvert­fall glede oss over at “Norge invi­terte Mus­lim­brød­rene til dia­log-lunsj: Egyp­tiske isla­mis­ter hyl­ler Støre”

    Ifølge isla­mis­tene skal Stø­res møte ha hatt som hen­sikt å bryte med Ves­tens for­søk på å mar­gi­na­li­sere isla­mist­be­ve­gel­sen. Isla­mist­be­ve­gel­sen hyl­ler utta­lel­sene Støre har gitt til uten­landske nyhets­by­råer om nød­ven­dig­he­ten av dia­log.”

    Hva hol­der Støre på med? Vet han egent­lig hva han hol­der på med? Vet han ikke at det han gjør nå er som å reise til Tysk­land i 1932 for å skape dia­log med NSDAP?

    http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10082719

  • Eva Ber­ger

    BBC radio 4 har et meget godt pro­gram lig­gende ute som podcast. Ana­ly­sis: Ret­hin­king the Middle East. http://www.bbc.co.uk/programmes/b00yyffd
    omlag 40 minut­ter, kan­skje noe å lytte til i rush­tra­fik­ken hjem?

  • Jan Johan­sen

    Jeg er ikke opti­mis­tisk, det er nes­ten som jeg øns­ker at de alle får Tali­ban styre, og Mur­ba­rak skal frem­stå, som en Kris­ten Hel­gen. Jeg tror ikke mus­li­mer har hel­ge­ner, hvis de har – “then they could have fooled me.” 

    De kan endog komme til å se på alle dik­ta­to­rene (inkl Gadaffi) med nos­talgi etter at bro­der­ska­pet har snø­ret net­tet. Hva som skjedde i Alge­rie etter FIS vandt val­get, det ble nes­ten ikke rap­por­tert i norsk presse. Greit de vandt val­get, men fikk ikke mak­ten. Så se hva de gjorde mot det folket de ville styre. ONDKSAPEN KAN IKKE BESKRIVES. Som med HAMAS, og noen bør snakke sam­men, om dette skal få skje fra Pakis­tan til Mar­rocco. Iro­nisk må det kan­skje skje, for at mus­li­mer spør seg selv om deres ideo­logi kan være “blue print” for gode sam­funn, ja for des­poti er alt den kan skape, og det er “facts.” Hvor­for flyk­ter de til oss, “og rei­sen ble dem til ingen nytte.” Nissen/ bro­der­ska­pet kom med på flytte­las­set, og de er sub­si­di­ert med våre skatte­kro­ner. Oslo Bis­pen hol­der den “gode dia­lo­gen.” Noen frem­gang Kvamme? Husk deres eks­per­tise er å snakke vann­tro­ende etter mun­nen, med hjem­mel i deres “hel­lige skrift.”