Kommentar

På en kveld der det libyiske folket kjemper for sine liv er det vanskelig, men like fullt nødvendig, å forsøke å sette det som nå skjer i det utvidede Midt-Østen i en sammenheng.

Norske medier – MSM – kaver vilt med både å forstå og rapportere om rystelsene som herjer den arabiske verden om dagen. Delvis skyldes nok dette, som flere her på document har nevnt, politiske føringer. Når disse så kobles opp mot ren og skjær inkompetanse, blir resultatet ikke ulikt den villede ignoranse i Sverige under annen verdenskrig, slik Julia Caesar beskriver så godt i sin søndagskronikk.

Jeg skal ikke på noen måte påstå at jeg sitter med noen fasit, men jeg har lyst til å peke på noen sammenhenger norske og vestlige observatører ofte overser:

Til forskjell fra Libya, som er steinrike, har hverken Tunisia, Egypt, Bahrein eller Yemen store oljeressurser. Alle har de litt, men i den store sammenheng sliter alle disse tre landene med ressursknapphet og fattigdom. Yemen er et sammensurium av dimensjoner. De sliter med stammer og en arv fra Syd-Yemens pan-arabisme med marxistiske islett, i tillegg er det omtrent like mange shiamuslimer som sunnier i landets befolkning på vel 24 millioner. Dét siste er slett ikke uvesentlig.

For bedre å kunne forstå de forskjellige faktorene som nå er satt i bevegelse, finner jeg det hensiktsmessig å dele det utvidede Midt-Østen opp i tre regioner: Nord-Afrika, Levanten og Gulfen.

Nord-Afrika

Egypt var pan-arabismens arnested, og arven etter Nasser er langt fra glemt. I likhet med sine nordafrikanske naboer, brukte Mubarak og det statsbærende partiet i Egypt arven etter ”revolusjonen” til å legitimere sin eksistens. Selvfølgelig har folkene, ikke bare de intellektuelle og middelklassen, for lengst avslørt hykleriet og falskheten, men Mohamed Bouazizi var bokstavelig talt gnisten som satte hele området i brann.

I Egypt, Tunisia og Libya gikk disse revolusjonens barn for langt i sin personlige grådighet. Der det hele begynte, i Tunisia måtte landets andre president på 60 år rømme landet, ikke fordi han var så forhatt, men fordi hans kone Leila Trabelsi og hennes tallrike slekt gjennom sin umettelige grådighet gikk for langt i sin utplyndring av land og folk. Ennå er det for tidlig å si hvilken vei revolusjonen vil ta, men i dag rapporteres det at de tunisiske myndighetene nå har sendt en formell utleveringsbegjæring til Saudi-Arabia. Det er selvfølgelig et brudd på all arabisk etikette – man utleverer aldri en som har søkt tilflukt til hans fiender, selv ikke om det er til ens egne venner. Dette er faktisk en del av den arabiske æreskodeks som ennå lever, derfor skal det bli interessant å se hva saudierne vil gjøre. En tidlig ”naturlig” død vil ikke overraske.

I Egypt har bondesønnen Mubarak i alle sine herskerår vært omtalt som den ”leende kua” etter den franske osten ved samme navn. Osten er god den, men det bør være rimelig klart at konnotasjonen ikke akkurat er flatterende ment. Sammen med sine offisers- og næringslivsvenner har han i god, egyptisk tradisjon balansert sin forakt og frykt for islamistene i Det muslimske brorskap med juridiske og religiøse konsesjoner. Offisielt har de vært forbudt, men de har likevel fått stille i valgene, opptellingen har regimet så allikevel kontrollert.

Selv om brorskapet har gjort en formidabel sosial innsats – selvsagt i rekrutteringsøyemed – med å gi skolegang og legehjelp til de fattige, tror jeg ikke et fletall av egypterne ønsker at Mubarak skal erstattes med islamister og enda mer sharia. Til det er egypterne for glade i det enkle, ukompliserte liv. Men med Mubaraks gamle allierte i offiserskorpset og brorskapet ved makten, og ikke å forglemme deres behandling av Wael Ghonim sist fredag, ser det skummelt ut. Kanskje går det Algeries vei?

I Algerie har ingen landsfader klart å beholde makten lenge nok til å opprette et familiedynasti (revolusjonen spiser sine barn), men ved mer eller mindre blodige palasskupp har de ordnet opp internt. Selvsagt på folkets bekostning. Samtidig har landet gått igjennom en særdeles langvarig og blodig borgerkrig. Takket være store olje- og gassressurser, vestlig (berettiget) frykt for islamistene, samt grådighetens leiesvenner fra den vestlige verden, har regimet så langt klart å holde seg ved makten. Men, som signaturen Kaci ofte påpeker, bør ikke Statoil og andre vestlige interessenter føle seg for trygge i Algerie.

Om Kabylia og kabylerne vet jeg dessverre altfor lite, men når vi nå ser at den mest undertrykkede og mest hjernevaskede befolkningen i hele området, nemlig den libyiske er i ferd med å reise seg, kan absolutt alt skje.

I det øyeblikk en satte foten foten på libyisk jord, slo følelsen av et déjà vu imot en. Kjempeplakater av folkets store rettleder, i dette tilfelle av hr. Obersten, et mylder av uniformert personell – alle dresset opp i forskjelligfargede uniformer, sannsynligvis designet av en omskolert, inkompetent og indoktrinert bulgarsk oblast-skredder fra beste 60-tall.

Innimellom svirret et mindre antall yngre, spreke menn i kortermede sportsskjorter og ekte Levis. Det var etterretningsguttene, dvs sjefene, må vite. Toalettene på landets hovedflyplass var så hinsides, at et evt renhold av disse ville blitt for sterkt selv for TV 3 og Robinson-ekspedisjonen. Det siste vitner om en total ansvarsfraskrivelse og umyndiggjøring av det offentlige apparatet. Man fryktet åpenbart konsekvensene av ethvert selvstendig initiativ.

De siste rapportene om desertering fra politi og hær bærer bud om at fryktens barrierer er brutt. Hva som så vil skje er umulig å spå, men også her bør nok vestlige oljeselskaper trå varsomt.

I motsetning til sine nordafrikanske naboer har Marokko holdt fast på sitt kongestyre, skjønt egentlig er det vel kongene som har holdt fast på folket. Til tross for mangel på olje og gass har kongen og hans råd klart å holde noenlunde ro i landet, ikke minst ved å spille på betydningen av nasjonal, arabisk enhet, dvs ved å undertrykke alle forsøk på rettigheter til amazigher/berbere og sahrawiene. At de rike fetterne fra den arabiske halvøya også har en særlig trang til frisk atlanterhavsluft i et behagelig klima, for ikke å glemme ”villlige” marokkanske skjønnheter, har også bidratt til å styrke både valutabalansen og kongens makt.

Fortsettes.

Les også

-
-
-
-
-
-