Sakset/Fra hofta

President Tayyip Erdogan under et valgmøte i Istanbul, 2019. Foto: Murad Sezer / REUTERS /NTB scanpix

Krigen i den fallerte staten Libya handler også om hvilken versjon av islam som skal vinne fram: islamismen med sin drøm om en mer samlet, anti-nasjonal ummah, eller suverene stater der politisk islam holdes nede av ikke-religiøse autoriteter.

Den første holdningen representeres av regjeringen i Tripoli, med støtte fra Tyrkia og Qatar. Parlamentet i Tobruk derimot støttes av Khalifa Haftars milits, Egypt, Saudi-Arabia og Emiratene, som alle er imot islamismen og drømmen om et felles, islamsk kalifat. Et gjenreist kalifat vil for eksempel slå beina under legitimiteten til det saudiske kongehuset.

Klassekampens utenriksjournalist Amal A. Wahab, med base i Kairo, publiserte nylig en analyse der denne konflikten innen islam er nøkkelen til å forstå krigen i det oljerike landet.

For Erdogan er drømmen om ummah uløselig knyttet til Det osmanske riket. Ifølge Wahab sa han til i en tale i januar:

Den som tror at Tyrkias interesser i Libya bare er politiske, økonomiske, militære og diplomatiske, tar feil. På kartet ligger Libya langt unna oss, men det er ikke et fremmed land for oss. Libya er en del av den osmanske arven og har vært det i alle år.

Egypt truer med invasjon om islamistene truer det østlige Libya. Erdogan hevder på sin side at han forsvarer den tyrkiske minoriteten i Libya; det er minst en million barnebarn  av «våre tyrkiske forfedre», har han uttalt. Det er etterkommere av tyrkere i hele det gamle osmanske området, som først i 1923 ble oppdelt i nasjonalstater, blant andre Tyrkia selv.

Ingen av partene er verken demokratiske eller sekulære:

For å nå drømmen om et nytt Stor-Tyrkia trenger Erdogan allierte. Det er her islamistene i Midtøsten og Nord-Afrika kommer inn. Konflikten i Libya handler selvsagt om regional makt og om kontroll over olja i landet og i Middelhavet, men den er også en krig mellom islamister, spesielt Det muslimske brorskapet, og ikke-islamister. Ingen av leirene er demokratiske.

Islamister mener at islam ikke er fullbyrdet før stater styrer etter deres forståelse av religionens lovgivning, og at nasjonalstatene splitter den muslimske «umma», den muslimske nasjonen, noe som har ført til at Vesten har kunnet invadere muslimske land og drepe hundretusener av muslimer. Derfor må et kalifat gjenopprettes.

Ikke-islamister i den arabiske verden kaller islamistene for «motaslemeen» – «de som later som de er muslimer», eller fritt oversatt: «de som bruker islam bare til å oppnå makt». Ikke-islamister er ikke det samme som sekulære. Dem er det få av i Midtøsten. Mens islamister mener islam har gitt mennesket en oppskrift for å bygge hele huset, mener ikke-islamister at islam har gitt oppskriften på grunnmuren, i form av prinsipper, og at nasjonalstater kan velge forskjellige design for overbygningen.

Islamistene vant valget i Libya i  i 2012. Den valgte forsamlingen hadde to år på seg til å skrive grunnlov. Da mandatet gikk ut, ble det etter hvert holdt et nytt valg; islamistene tapte, men godtok ikke valgnederlaget. De nyvalgte parlamentet flyktet fra Tripoli til Tobruk. Så brøt det ut krigshandlinger. Og der er vi ennå.

ERDOGANS STORMANNSDRØM

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!