Gjesteskribent

Halen av en ueksplodert aserbajdsjansk rakett av typen ‘Smerch’ stikker ut fra en grav på en kirkegård i Stepanakert, hovedstaden i regionen Nagorno-Karabakh, søndag 1. november 2020. Kampene om området Nagorno- Karabakh gikk inn i sjette uke søndag. Konflikten kan utvikle seg til en regional storkrig, der armenerne er numerisk totalt underlegne. Foto: AP Photo / NTB

Harde kamper pågår om enklaven Nagorno-Karabakh. Krigen har gått hardt utover den armenske sivilbefolkningen, som nå ber verden om å anerkjenne dem før det blir en større regional krig, noe som vil ha uoverskuelige konsekvenser.

Konfliktens bakgrunn

En krig om den videre skjebnen til et område kjent som Nagorno Karabakh, som betyr «Den fjellrike svarte hage», eller Artsakh, som området blir kalt på armensk, startet søndag den 27. september. Stridens kjerne er at enklaven internasjonalt er anerkjent som en del av Aserbajdsjan til tross for at hele 99 % av befolkningen er armensk.

Konfliktens opprinnelse kan dateres tilbake til 1920-tallet, da Josef Stalin la området inn under Aserbajdsjan. Dette i håp om å spre kommunismen til den nyetablerte staten Tyrkia. Om ikke Tyrkia hadde vært en sak ville han trolig ha lagt den under armensk kontroll.

Den armenske befolkningen ble satt i en sårbar situasjon. De opplevde målrettet undertrykkelse og organiserte massakre. Da Sovjetunionen oppløstes ble det derfor avholdt en folkeavstemning hvor flertallet valgte å tilslutte seg Armenia, noe som ble fulgt opp av det lokale parlamentet.

Dette hadde befolkningen i området sin fulle rett til da området var blitt lagt til som en uavhengig oblast (provins), noe som vil si at områdets befolkning ville ha sin fulle rett til å avgjøre sin egne skjebne i etterkant av Sovjetunionens fall.

I tillegg kommer at Aserbajdsjan ifølge sin egen uavhengighetserklæring fra 1991 skulle bli gjenetablert slik det eksisterte i 1918, da Aserbajdsjan ble dannet. En konsekvens av dette er at området ble selvstendig, ettersom det først senere ble lagt til av Sovjetunionen.

Uansett så godtok ikke Aserbajdsjan at området frigjorde seg, men gikk til angrep med plan om å innlemme det. Resultatet var en blodig krig på 1990-tallet mellom Armenia og Aserbajdsjan. Krigen startet i 1991 og etterlot 30.000 døde og nesten en million flyktninger.

Minskgruppen, som blir ledet av Russland, USA og Frankrike, ble etablert av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 1992 for å fremme en fredelig løsning på konflikten. Denne gruppen har ledet forhandlinger like siden, men uten å lykkes.

Russland forhandlet frem en våpenhvile i mai 1994, og siden da har det pågått stadige fredsforhandlinger, men disse har heller ikke lyktes. I dag er Artsakh en armensk de facto republikk, som internasjonalt er anerkjent som en del av Aserbajdsjan.

Republikken kontrollerer det meste av det som utgjorde den tidligere Nagorno-Karabakh autonome oblast, samt omkringliggende distrikter, som ble lagt til under krigen, men områdets status er ennå uavklart.

Dagens krig

Da dagens konflikt blusset opp og den pågående krigen startet, var begge parter raske til å beskylde hverandre for å ha iverksatt angrepet. Aserbajdsjan hevdet at de hadde blitt angrepet og at de reagerte på artilleri-beskytninger over grensene. Landet sendte ut en uttalelse om at de hadde startet et motangrep med stridsvogner, helikoptre og rakettartilleri.

Tyrkia var raske til å hevde at det var Armenia som hadde angrepet Aserbajdsjan, noe som ifølge den tyrkiske presidenten Recep Erdogan viste at Armenia er den største trusselen mot fred og stabilitet i regionen, noe han i lenger tid har hevdet. Den tyrkiske nasjonen ville derfor støtte sine brødre og søstre i Aserbajdsjan med alle midler, slik den alltid har gjort.

Den armenske statsministeren, Nikol Pashinyan, som umiddelbart erklærte unntakstilstand og full mobilisering av befolkningen, sa på sin side at Aserbajdsjan hadde startet angrepet og at militæret i Artsakh reagerte. “Fienden har startet et angrep”, skrev han på Facebook.

Flere globale nyhetsmedier skrev så at det er uklart hvem som startet den nåværende konflikten. Imidlertid viser alle indikatorer at det var Aserbajdsjan som angrep og at angrepet var planlagt på forhånd. Dette er i tilfelle ikke første gang Aserbajdsjan ville ha startet et slik angrep. De gjør det med jevne mellomrom, mens Armenia har uttrykt ønske om å løse konflikten på fredelig vis.

Saken er at Aserbajdsjanske trusler om å gjenerobre enklaven militært, samt større og mindre trefninger langs grensen, har forårsaket regelmessige tap av soldater og sivile på begge sider, noe som har bidratt til å gjøre konflikten til et potensielt risikofelt for en regional konflikt.

Aserbajdsjan har også helt klart mest å tjene på en ny krig. Dette på grunn av at de frykter for at en lenger frossen konflikt vil føre til at armenerne befester sin stilling, noe som vil øke sjansene for at Aserbajdsjan aldri vil få tilbake noen av områdene som ble tapt i krigen på 1990-tallet.

Den aserbajdsjanske presidenten Ilham Alijev uttalte en uke før angrepet at forhandlinger var meningsløst, og at den eneste måten å løse konflikten på var gjennom krig. Aserbajdsjan har en nylig opprustet hær, større befolkning og overlegne ressurser. Landet har i de siste årene brukt mer på å ruste opp enn det samlede armenske statsbudsjettet.

Aserbajdsjan var samtidig godt forberedt på krigsutbruddet. Angrepet kom mindre enn to måneder etter at Aserbajdsjans væpnede styrker holdt store taktiske militære øvelser i slutten av mai. Armenia fordømte da øvelsene og hevdet at de forverret sikkerhetsmiljøet i regionen.

I tillegg kommer at de har Tyrkia i ryggen. Det er ikke kun Aserbajdsjan som har angrepet, men også Tyrkia. I dagene før angrepet hadde Aserbajdsjan i samarbeid med Tyrkia rekruttert og fraktet terrorister fra Syria og Libya til Aserbajdsjan for å delta i krigen, noe som blir sett på som nok et bevis på at Aserbajdsjan hadde planlagt krigen på forhånd.

Armenia har på sin side vært klare på at de ser fred, dialog og forhandlinger som den eneste måten konflikten kan bli løst på og har bidratt konstruktivt til å finne en løsning  gjennom Minsk-gruppen som alle parter, inkludert Aserbajdsjan, kan samtykke i.

I tillegg kommer at Armenia til forskjell fra Aserbajdsjan har signert og støtter FNs appell om global våpenhvile, mens menneskeheten står overfor følgene av koronaviruset. Et opprop FNs generalsekretær António Guterres kom med i mars, da pandemien begynte.

Den britiske journalisten Thomas de Waal, som er en kjent analytiker i Sør-Kaukasus, er ikke i tvil om at det var Aserbajdsjan som startet angrepet. Ifølge ham er det den militær-politiske ledelsen til Aserbajdsjan, og da Ilham Alijev personlig, som står bak angrepet. Dette ikke minst på grunn av at Armenia ikke har noe som helst motiv for å starte en krig.

Pantyrkismen

Mediene omtaler republikkens armenske befolkning som separatister, noe som er vanskelig å forstå tatt i betraktning at området har alltid har vært en del av Armenia, og vært bebodd av armenere, mens Aserbajdsjan for første gang kun ble etablert i 1918.

Saken er at tyrkiske folkeslag kom tilreisende østfra på tusentallet. Disse tyrkifiserte den lokale befolkningen og etablerte Det osmanske imperiet på 1500-tallet. Da Det osmanske imperiet, som kom til å bli kjent som Europas syke mann, brøt sammen på 1800-tallet oppsto pantyrkismen.

Pantyrkismen har som mål å fjerne alle ikke-muslimske minoriteter, inkludert armenerne, noe de også klarte da store deler av det historiske Armenia i dag befinner seg i Tyrkia, mens armenerne ble spredd over hele verden, inkludert Norge. Saken er at armenerne blir sett på som et hinder for denne ideologiens realisering og kom til å bli det største offeret for denne ideologien,

Det var snarere pan-tyrkisme enn islam som førte frem til folkemordene på armenerne, som vil si det systematiske massordet på hele 1.5 millioner armenere i årene mellom 1914 og 1923. De som sto bak var talerør for pan-tyrkisme og ivret for å fjerne ikke-muslimske minoriteter fra det osmanske riket for på den måten å skape en ny pan-tyrkisk region.

Når Tyrkia og Aserbajdsjan ved hjelp av deres terrorister nå angriper den armenske befolkningen, så angripes de med andre ord av en nasjon som har forsøkt å slette landet fra verdenskartet, og som i etterkant har gjort hva de kan for å utslette den armenske kulturen i området.

I lys av dette blir angrepet å betrakte som lite annet enn en fortsettelse av den politikk som har funnet sted. Dette ikke minst på grunn av at Erdogan i sommer truet med å fortsette den politikken hans forfedre hadde ført. Et folkemord Tyrkia ennå benekter har funnet sted, men som allikevel er det nest mest studerte folkemordet i verdenshistorien.

Det er ingenting som provoserer Tyrkia mer enn kritisk granskning av hendelsen i 1915. Faktisk innebærer paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven et forbud mot å fornærme “tyrkiskheten”, deriblant å omtale 1915 som et folkemord, og den blir flittig benyttet.

Ifølge Pashinyan, som setter løsningen på dagens konflikt i sammenheng med forebygging av folkemord, kan ikke området være en del av Aserbajdsjan med mindre man ønsker å utløse et nytt folkemord på armenerne. Den eneste løsningen er derfor at befolkningen der får sin frihet.

Allikevel kreves det internasjonalt at begge parter må legge ned sine våpen. Saken er kun den at om Armenia legger ned sine så vil befolkningen enten bli drept eller jaget, mens om Aserbajdsjan legger ned sine så vil Armenia, som ennå er åpen for forhandlinger, legge ned sine.

Dette vises ved at Aserbajdsjan ikke fulgte opp da Russland fikk meglet frem en våpenhvile, slik at partene skulle kunne utveksle døde og krigsfanger, og legge grunnlag for en varig fred. Hverken Aserbajdsjan eller Tyrkia ønsker en slutt på konflikten, noe de med all tydelighet har vist gjennom å bryte samtlige forsøk på våpenhviler.

Mangel på demokrati

Tidligere i år kunne demokrati-indeksen til det britiske tidsskriftet The Economist vise til at Aserbajdsjan det siste året har klatret tre plasser, slik at det nå befinner seg på plass 146 av 167 land. Landet er fremdeles vurdert som mindre demokratisk enn ettpartistaten Cuba, krigsherjede Afghanistan og vanstyrte Venezuela, som slites i stykker av politisk rivalisering og hungersnød.

I sin tale til folket i Aserbajdsjan den 19. mars gikk Alijev hardt ut mot landets allerede marginaliserte opposisjon, som han beskriver som landets andre virus. Talen ble holdt i anledning helligdagen Nowruz, som markerer nyttår og starten på våren, en viktig høytid i Aserbajdsjan. Men det var lite som minnet om en ny vår i Alijevs utblåsning.

“Det er mulig at vi må erklære unntakstilstand på et tidspunkt. I et slikt tilfelle vil det være en historisk nødvendighet å isolere representanter for femtekolonnistene, fiendene blant oss, de som kaller seg opposisjonen, forrædere som mottar penger fra utlandet”, uttalte han.

Tyrkia på sin side beordret kun et par dager før angrepet arrestasjoner av 82 personer, inkludert medlemmer av det pro-kurdiske opposisjonspartiet Peoples’ Democratic Party (HDP), på grunn av voldelige protester mot et angrep på den syriske kurdiske byen Kobane i 2014.

Tyrkiske myndigheter anklager Kurdistan Workers Party (PKK), som har kjempet for større autonomi for kurderne siden 1984, for å ha ansporet til demonstrasjonene. De anklager HDP for å ha forbindelser til PKK og for å støtte protestene.

Samtidig tok de tyrkiske myndighetene skritt for å oppheve immuniteten til Garo Paylan, som er av armensk avstamning og er medlem av den tyrkiske nasjonalforsamlingen som representant for HDP, som han var med på å grunnlegge.

Opposisjonen i begge landene er med andre ord kneblet, noe som gir fritt spillerom for Alijev og Erdogan. Om Aserbajdsjan hadde vært interessert hadde konflikten vært løst. Det er derfor, ifølge Pashinyan, lite tvil om at konflikten for Alijev ikke dreier seg om nasjonal integritet, men snarere kun er et middel for at han skal kunne opprettholde sin makt og sitt autoritære regime.

Tyrkias rolle

Den nåværende krigen kan på mange måter kan sees på som en del av Tyrkias ekspansjonspolitikk. Tyrkisk destabiliseringspolitikk og aggresjon har blitt en økende trussel mot alle nærliggende regioner, inkludert det østlige Middelhavet, Nord-Afrika og Midtøsten. Tyrkia har i det siste vært i konflikt med blant annet både Hellas, Kypros, Syria, Egypt og Libya.

Problemet er at Tyrkias innblanding ikke bidrar til en fredelig løsning på konflikten, men snarere til økt usikkerhet og ustabilitet. Tyrkia har gitt ubetinget støttet Aserbajdsjan, noe som inkluderer militær bistand. Tyrkia har også nektet å etablere diplomatiske forbindelser med Armenia og holdt den tyrkisk-armenske grensen stengt siden slutten av Nagorno Karabakh-krigen i 1994.

Påfølgende tyrkiske regjeringer har støttet Aserbajdsjan, noe som reflekterer deres nære kulturelle og etniske bånd. Støtten har vært basert på dyprotet hat mot armenerne og har blant annet ført til etnisk rensing av det armenske samfunnet i Tyrkia.

I tillegg kommer at krigen øker risikoen for en større regional krig. Dette spesielt på grunn av den økende tilslutningen av islamister, eller leiesoldater, som har blitt rekruttert fra land som Libya, Syria, Libanon, Afghanistan og Pakistan for å delta i krigen. Ulike kilder hevder samtidig at Tyrkia nå sender flere terrorister innover Europa.

Tyrkia kan skilte med sin geopolitiske og strategiske tyngde og en vestlig allianse, som stadig færre politikere nødig vil sette i fare. NATOs Generalsekretær Jens Stoltenberg lovpriste Tyrkias bidrag til NATO oppdrag da han besøkte Tyrkia den 5. oktober 2020.

Dette til tross for at Tyrkias nåværende støtte til Aserbajdsjan og Erdogans uttalelser blir sett på som en demonstrasjon av Tyrkias folkemordsintensjoner. Tyrkia gjør alt for å utslette den armenske nasjon, slik at pantyrkismen kan bli realisert.

Folkemordet og ødeleggelse av kulturminner var ikke nok for dem – Armenia er som en torn i øyet på dem. Tyrkia okkuperer ennå Vest Armenia og vil nå sørge for at Aserbajdsjan, som består av dets broderfolk, vil okkupere enda mer. Det er nettopp dette armenerne reagerer mot.

Islamkortet

I sin kamp benytter Erdogan seg av islamkortet. I den siste tiden har han gjort om flere kirker til moskeer, inkludert Hagia Sofia i Istanbul. Og ifølge Erdogan vil ingen europeere kunne gå trygt på gaten om de opprettholder sin nåværende holdning til Tyrkia og til hva det er som skjer.

Erdogan forsøker gjennom sin splitt og hersk taktikk å etablere Tyrkia som et regionalt maktsenter – et nytt kalifat. Det hele kan med andre ord bli en langvarig og hard periode – ikke kun for Armenia, men for alle gode mennesker.

Historie- og geografilæreren Samuel Paty ble drept den 16. oktober 2020. Dette på grunn av at han under en time om ytringsfrihet viste elevene karikaturer av profeten Muhammed. Han ble halshugget på skolen der han arbeidet i Paris-forstaden Conflans-Sainte-Honorine.

Blant det han viste frem var to karikaturer som tidligere har blitt publisert av det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, som ble utsatt for et brutalt terrorangrep i 2015. Resultatet ble en ordkrig mellom Erdogan, Macron og andre europeiske ledere.

Erdogan stemplet Macron som mentalt syk, noe som har ført til full krise mellom Frankrike og Tyrkia. I forbindelse med dette trykket Charlie Hebdo en karikaturtegning av Erdogan på forsiden av sin utgave. Kampen er med andre ord i gang.

Dette er helt klart en kamp om verdier og som ikke blir over med det første. Samtidig som Erdogan begår folkemord mot armenerne, verdens første kristne nasjon, forsøker han nå å hisse opp muslimene, noe som er livsfarlig.

Genocide Watch ga nylig ut rapporten ” Genocide Emergency: Azerbaijan in Artsakh”. I denne heter det seg blant annet: ”På grunn av fornektelse av tidligere folkemord mot armenere, dets offisielle bruk av hatytringer, og den nåværende målretting mot sivile i Artsakh, anser Genocide Watch Aserbajdsjan for å være på trinn 9: Utryddelse og trinn 10: Benektelse.”

Den konkluderer med at Aserbajdsjan ved å bruke ”laserstyrte droner levert av Tyrkia og Israel”  mot sivile fra Artsakh er ”krigsforbrytelser under Genève-konvensjonene.” Gjennom blant annet å selge høyteknologiske våpen til Aserbajdsjan gjør Israel seg med andre ord til medskyldig.

Det handler om langt mer enn en kamp mellom religioner – ikke minst er det en kamp mellom barbari og sivilisasjon. Det er absolutt hevet over enhver tvil om at Erdogan representerer barbariet og terrorismen, mens muslimer og kristne må finne sammen og skape en felles front.

Ytringsfriheten er svært begrenset i Tyrkia og Aserbajdsjan, og særlig nå under deres krig mot Armenia. Dette gjøres for at befolkningene i de to landene ikke skal vite hva som foregår og dermed bli kritisk til deres to autokratiske ledere, eller diktatorer.

Tyrkia og Aserbajdsjan har mulighet til å kontrollere mye av informasjonen folk får. Resultatet er hardtslående. Ikke bare blant befolkningene i de to landene, men også blant de mange millioner tyrkere og aserbajdsjanere som lever i Europa og andre steder.

Dette er befolkninger som har blitt forsøkt hjernevasket i lenger tid. De har blitt lært opp til å se på Armenia som fienden og til å følge deres ledere. Nå sist tok tyrkere med seg hammere og kniver da de konfronterte fredelige armenere som protesterte mot krigen i Frankrike.

Krigsforbrytelser

Det hele er en meningsløs og grufull krig mellom de to partene med massiv bombing ved bruk av all slags høyteknologisk våpen mot den armenske sivilbefolkningen. Det er en bestialsk krig hvor Tyrkia og Aserbajdsjan av folkemordsforskere og -organisasjoner verden over blant annet blir beskyldt for å drive etnisk rensing og folkemord mot områdets armenske befolkning.

I tillegg kommer at Israel i alle år har hatt et nært forhold til Aserbajdsjan og at de nå, til tross for at de er en nasjon som selv har overlevd folkemord, er medskyldige i Aserbajdsjans folkemordspolitikk gjennom å selge våpen til landet. Dette har Armenia uttrykt skuffelse over, og de har derfor nylig tilbakekalt sin ambassadør fra Israel.

Presidenten i Artsakh, Arayik Harutyunyan, som selv har dratt til fronten å være med i forsøket på å redde det armenske hjemlandet, har beskyldt Israel for å være klar over at Aserbajdsjan bruker israelske droner i et “folkemord” -angrep på armenere i Nagorno-Karabakh.

Ifølge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI), en ledende tenketank for konflikt og våpen, har Israel levert rundt 825 millioner dollar i våpen til Aserbajdsjan i årene mellom 2006 og 2019. Disse våpnene har blitt brukt mot armenerne.

Eksporten har inkludert droner, biende prosjektil (også kjent som en selvmordsdrone eller kamikazedrone), panservernmissiler, også omtalt som ATGM (engelsk Anti-Tank Guided Missile) og et luftvernmissil, også kalt bakke-til-luft missil / overflate-til-luft-missil, (engelsk: Surface-to-air missile eller SAM).

Byer, landsbyer, boligblokker og gårder, skoler og hospitaler, kirker og kulturarv bombes døgn etter døgn non stop. Det foregår intens kamp, hvor det blant annet benyttes illegale våpen som LAR-160 raketter, klasebomber og nå også hvit fosfor, som blir sluppet over skogområder hvor befolkningen har søkt dekning om natten på grunn av angrepene mot dem.

Stepanakert er hovedstaden og den største byen i Nagorno Karabakh. Den har en befolkning på i overkant av 55.000 innbyggere, hvorav de fleste er armenere. Byen har blitt bombardert døgn etter døgn, inkludert ved hjelp av tyrkiske F-16. Innbyggerne har blitt oppfordret til å dekke seg i bomberom da aserbajdsjanske raketter har truffet deler av byen, inkludert boligområder.

Aserbajdsjan ser sivile mennesker og infrastruktur som legale mål, inkludert kulturarv, slik som Ghazhanchetsots, eller Den hellige frelsers katedral, i byen Shusha. UNESCO-konvensjonen om bevaring av kulturminner under væpnet konflikt (Haag-konvensjonen) fra 1954 sier at vern av kulturarv i krig ikke bare er et ansvar for involverte stater, men også for verdenssamfunnet.

Den britiske advokaten, professor Geoffrey Robertson, mener at FNs sikkerhetsråd bør henvise konflikten til Den internasjonale straffedomstolen, som nå er bemyndiget til å etterforske de de kriminelle handlingene som har blitt begått av Aserbajdsjan og Tyrkia.

Dette bør for øvrig ikke kun handle om at Aserbajdsjans brutale angrep på armenerne, men også om hvordan Alijev behandler sin egen befolkning, inkludert landets minoriteter, som nærmest blir behandlet som løshunder. Det har kommet frem rapporter om at de blir kidnappet i Baku og andre byer og sendt til frontlinjene, for å delta i krigen mot armenerne.

Veien videre

Armenerne kjemper tappert og ettersom de kjemper en rettferdig kamp for sitt hjemland, så har de også best moral og motivasjon, noe som hjelper kraftig, men hvor lenge de vil klare å stå opp mot den overmakten som nå angriper ved hjelp av terrorister og ved å bryte alle lover og regler hva krig angår uten støtte er uklart. Krigen har allerede kostet dem dyrt.

Det kan virke som om de taler for døve ører. Hva om nazister kom til makten i Tyskland, benektet å ha begått Holocaust, men allikevel truet med å gjennomføre det, aldri hadde betalt krigsskadeserstatning, men gått til krig mot de jødene som ennå levde? Det er den situasjonen armenerne befinner seg i. Det er som om nazistene ennå skulle være ved makten i Tyskland.

En kamp for Nagorno Karabakh er ikke kun en kamp for frihet og selvbestemmelse, foruten også en kamp mot terrorisme. Armenerne kjemper mot at terrorisme skal kunne oppstå i nye områder og dermed være en enda større fare for Russland og Europa enn det som allerede er tilfelle.

Det er her Norge kan komme til å spille en positiv rolle. Frem til nå har Norge, til tross for sterk kritikk fra blant annet menneskerettighets-organisasjoner, samarbeidet nært med Aserbajdsjan innen oljeindustrien samtidig som Norge på grunn av sitt samarbeide med Tyrkia har unnlatt å anerkjenne det armenske folkemordet. Dette både kan og bør endres.

I tillegg til å arbeide for sanksjoner og stans av våpensalg til Aserbajdsjan og Tyrkia, bør Norge legge press på Tyrkia gjennom å anerkjenne folkemordet, samt kreve at de stanser sine aggressive handlinger. Norge bør samtidig arbeide for at befolkningen i Nagorno-Karabakh får sin selvbestemmelse og frihet, noe som vil være den eneste reelle løsningen.

Sjur Cappelen Papazian er skribent og fredsaktivist, pt bosatt i Jerevan, Armenia.

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.