Kommentar

Det er ikke bare Egypt, men også Vesten. Vi befinner oss alle i en ny og ukjent situasjon.

En konvensjonell oppfatning vil ha det til at egypterne gjør opprør mot diktatoren og vil ha frihet og demokrati. Men så enkelt er det ikke. For det finnes faktisk verre alternativer enn Mubarak. Iran i februar 79 er ikke glemt.

Det unike med dagens situasjon er at man også i Vesten har problemstillinger som man nødig tar opp. Og de har også med store sosiale endringer å gjøre, fremst en stor muslimsk innvandring til Europa.

De politiske og kulturelle utfordringene muslimene representerer, spiller sammen med uroen i Egypt. Det gjelder forholdet til de liberale friheter. Under pressetalsmann Robert Gibbs’ pressekonferanse i Det hvite hus sist fredag var omkvedet: Mubarak må gi egypterne frihet og demokrati.

Det liberale Vesten ser bare en løsning: Et regime kan ikke blokkere folkets frihetslengsel. Overgangen fra autoritært styre til demokrati er en en utfordring. Men endemålet er ingen uenig om, i den grad at man legger rasjonell tekning til side.

Det vanskeligste tør være å se sammenhengen med problemene i Vesten og Midtøsten. Friheten «utfordres» også fra innsiden i Vesten. En talsmann for American Islamic Congress ble intervjuet på CNN og hamret løs på Obama-administrasjonen for ikke å backe demonstrantene kraftig nok. Han var åpenbart en islamist, men programleder kunne ikke eller turde ikke utfordre ham, siden han tilsynelatende var demokrat.

Det er en vestlig uvillighet til å gå inn i det islamske territoriet og se nærmere på hva folk står for. På NRKs Aktuelt igår presterte programleder Ole Torp å si at det nye Brorskapet var en snillere utgave som kanskje ville innføre en «verdslig islamisme» à la Tyrkia. Cecilie Hellestveit sluttet begeistret opp med å gjenta tre ganger at Tyrkia er blitt modellen for mange av landene rundt Middelhavet med sin moderate og moderne islam. Det samme har statssekretær Espen Barth Eide sagt: Tyrkia representerer fremtiden.

Da må man være utstyrt med kraftige skylapper. Den tyrkiske islamismen til regjerende AKP er for lengst avslørt som en krypende islamisering av samfunnet, men den gjør det med en fløyelshanske.

Spørsmålet er om vi ser den samme fløyelshansken i Egypt som i Europa. Har islamistene lært seg å spille det demokratiske spillet, med misnøye, demonstranter og krav om større frihet?

Er det slik at internett og sosiale medier i seg selv er det gode? Det kan virke slik på deler av pressen. Sosiale medier og internett er ensbetydende med modernisering. Men så enkelt er det ikke, det kan alle parabolene i Europa som peker mot Midtøsten vitne om. Det innholdet som de formidler bidrar ikke til «modernisering».

Er det også slik at protester i seg selv er av det gode? En stor del av mediene mener åpenbart det. Selv tidligere borgerlige aviser omfatter nå denne romantiseringen av protester, man ser det i måten de karikerer motstanderne på som «diktatorer», for å gjøre motsetningene enda tydeligere.

Tendensen har vært tydelig lenge: med en passiv eller implisitt sympati for demonstranter, også voldelige, under Verdensbankmøter og protester mot sosiale nedskjæringer, som i Hellas.

Denne forenklede feelgoodskildringen erstatter politikk med moralisering og føleri. Det er å forlede opinionen, ikke lede den. Denne styrende hånden stiller ikke de opplagte spørsmål: cui bono? Hvem tjener på det som skjer? Hvem står bak?

Sosiale medier og internett kan brukes til å mobilisere, men hvem styrer mobiliseringen?

Når det er sagt: flere anerkjente amerikanske Midtøsten-eksperter har poengtert at det er noe genuint nytt ved Egypt-protestene. Det er helt klart en folkelig oppstand. Men usikkerhetene er store.

Rosa briller

Den politisk korrekte elite i Vesten har lett for å se protestene som bekreftelse på at verden blir én og demokratisk: Høyres leder av utenrikskomiteen, Ine Eriksen Søreide, mente at det vi ser er det samme som folkebevegelsene som feide vekk Jernteppet og Muren.

Det er en fristende parallell, men en som lett gjør en svimmel og beruset, og blind for de store forskjellene, både i tid og geografi: Midtøsten er ikke Øst-Europa.

Hvis man har sperrer som gjør at man ikke tør å diskutere islamismens utfordringer, som i tilfellet Tyrkia, gir man seg selv et stort handikap.

Det er grunn til å tro at muslimer i Europa vil bruke Egypt som argument for større innflytelse og deltakelse i Europa, på islams premisser, og siden eliten har legitimert all politisk protest som legitim, kan de vanskelig gjøre noe annet enn å imøtekomme.

Derfor er protestene i Egypt og Vesten flettet sammen som aldri før. Europa kan ikke sitte på sin høye hest og gi Egypt gode råd og formaninger. Vi er selv del av den samme konflikten. I kjernen gjelder det oppfatningen av frihet, og hvem som truer den.

Det finnes helt klart en undertone av stillingstaken for protestantene i Egypt fra journalister som Sidsel Wold, som også inkluderer islamistene.

Frontlinjen går idag gjennom alle partier, medier, ikke bare i Midtøsten, men også Vesten, og svarene er ikke så enkle som de kan synes som.

Det er viktig å bevare fornuften og ikke la seg rive med av en moralsk utpressing: «Hva, er du ikke for demokrati?» Så enkelt er det ikke. Professor Unni Wikan har forsøkt å gi slike motforestillinger, og er blitt stående alene. llevarslende nok er hun den sosialantropologen med størst erfaring fra Egypt.