Nytt

Hosni Mubarak går ikke av. Han blir sittende til september, som kjent. Eneste konsesjon i talen var at han ville overlate noe av makten til visepresident Omar Suleiman.

Folkemassen på Tahrir-plassen reagerte med raseri.

Noe må ha gått aldeles galt i løpet av dagen. I Washington sa CIA-sjef Leon Panetta at noe kom til å skje i Kairo i løpet av dagen, at det ville komme en viktig kunngjøring, og det ble tolket som at Mubarak ville varsle at han trekker seg. Ande tjenestemenn ga lignende signaler.

Det øverste militærrådet møttes for tredje gang i Egypts historie. En offiser besøkte demonstrantene og sa alle krav kom til å bli innfridd. Det militære rådet lovte å ta ansvaret for Egypt. Det ble tolket som at et militærkupp var i gang, og at Mubarak ville erkjenne at det var game over for hans del.

Men så sa ikke Mubarak det. Han overrasket alle. Han sa at han ikke ville bøye seg for utenlandsk press. Mao: han har vært utsatt for kraftig press.

Uansvarlige medier

Hvilken rolle spiller mediene? De internasjonale? Under demonstrasjonene på Den himmelske freds plass var CNN en sympatisk kringkaster, det var ikke tvil om at de hadde sympati for demonstrantene, men demonstrantene ville bare en ting: bli hørt, få større demokrati.

Mye mer står på spill i Egypt, og ting er mye mer komplisert, men det demper ikke mediene, tvert imot.

CNNs Anderson Cooper sier: jeg lurer på hvordan massen kommer til å reagere hvis Mubarak skuffer dem.

Det lyder merkelig. Han sier det helt detached, helt uten bekymring, det er nesten så han venter på at massen skal gå amok. Han sier nærmest: Vi skal ikke stille oss i veien.

Dette er en merkelig journalistikk. Internasjonale medier har fra dag en vært på demomstrantenes side, uten å stille kritiske spørsmål, i plagsom grad.

Det er dette som gir en del ugne følelser.

De fleste ønsker at egypterne skal få sin frihet, men ser store problemer. Et folk som ønsker at frafalne skal henrettes kan ha visse problemer med friheten. Meningsmålingene fra Pew er tankevekkende.

Det er denne dobbeltheten som gjør at man frykter for konsekvensene hvis kaos bryter ut.

Det er merkelig å se mediene som klakører for sosiale revolusjoner.

Nå har vi fått nyordet – sosiale medier. Det er selvforklarende. Sosiale medier resulterer i sosiale revolusjoner. Kan det tenkes at mediene har noen aksjer i å propagandere en slik sammenheng, og bruke den aktivt for å skape revolusjoner? Det ser slikt ut.

Revolusjoner er serious business. Hvis hjulene settes i bevegelse er de vanskelig å stanse. De kan knuse mye som kommer i deres vei.

Det som endret situasjonen de siste to dagene er at fagarbeidere så ut til å slutte seg til bevegelsen og gå til streik: leger, fagarbeidere, sykepleiere. Kanskje de sa: Dette er kanskje vår eneste sjanse til å forandre våre liv, la oss gripe den.

Men det kan være de får mer forandring enn de hadde bedt om, og på en annen måte.

Måtte vi ta feil.

Les også

-
-
-
-
-