Sakset/Fra hofta

Når man blir betenkt over utviklingen i Egypt, er det fordi norske medier også har en agenda som tangerer eller sammenfaller med islamistenes: Antiisraelske og antiamerikanske holdninger som preger dekningen også av Egypt.

Kort eksempel: Al Jazeera gjorde en recap av de siste dagers utvikling. De viste et bilde av Omar Suleiman, og sammen med hvem? Ehud Barak.

For den som ser er mønsteret tydelig, men trykket er så massivt at man må påpeke det ved hver eneste korsvei for å bevare gangsynet og gi andre anledning til å se det samme.

Aftenposten skriver på lederplass idag:

Den største utfordringen er å sørge for at det ikke blir mer vold, men samtidig at utviklingen kommer inn på et spor som peker i retning av frie, demokratiske valg. Det er vanskelig å se at et diskreditert autoritært regime er skikket til å styre en slik prosess.

Et avslørende avsnitt. Hvem skulle være ansvarlig for en overgangsperiode og arrangering av frie, demokratiske valg om ikke den sittende administrasjonen? Som det ganske riktig er påpekt: Egypt mangler en politisk organisert sekulær opposisjon. Man har kun De muslimske brorskap. Hvis hele regimet skulle gå, hvem skulle da arrangere frie valg? Har Aftenposten gått seg helt bort i ønsketenkningens tåkeheim, eller ønsker man revolusjon og rent bord?

En ubehagelig følelse melder seg når man ser vinklingen på forholdet til Israel. Hovedoppslaget på forsiden er: Israel frykter for fredsavtaler.

Men er det bare Israel som bør bekymre seg om fredsavtalene? Er det ikke hele den frie verden? Hvis et nytt regime i Egypt skulle si opp fredsavtalen, rykker vi mange skritt nærmere, ikke en klassisk storkrig, men en krig med eksterministiske trekk, en religiøs konflikt som vil handle om ikke bare Israels overlevelse, men også Vestens moralske være eller ikke-være.

I stedet har man i Aftenposten og andre medier de senere år registrert en tendens til at Israel er overlatt til seg selv. De kan seile sin egen sjø.

Dette gjelder ikke bare Israel, men hele den etablerte orden. Aftenpostens Kristoffer Rønneberg siterer dokumenter fra Cablegate fra oktober 2009, der amerikanske diplomater uttrykker bekymring for kong Abdullah av Jordans popularitet og styringsevne.

Kongen har nylig avsatt regjeringen og lovet at en ny vil ta itu med reelle reformer. Men det har kongen lovet før også, uten at noe har skjedd, anfører Rønneberg.

Det er klart at slike avsløringer midt oppe i en følsom politisk situasjon kan få følger.

Det er et gjennomgående trekk ved Aftenpostens dekning at man ikke utviser noen bekymring for stabiliteten, for hva som kan følge hvis f.eks. kongen av Jordan styrtes. Man markerer sympati for «folket» og motvilje mot myndigheter som er autoritære.

Syria får være i fred

Det er påfallende og betegnende at den samme skepsis og motvilje ikke omfatter et regime som er langt mer autoritært og korrupt enn Jordan: Assads Syria. Om Syria publiseres det stadig sidelange reiseanbefalinger i norske aviser (VG nylig), og Syria er en nødvendig spiller som man må ta hensyn til, heter det.

Akkurat forskjellen på behandlingen av Jordan og Syria sier mye.

Antiamerikanismen har ligget i at man fremstiller de autoritære regimene i Midtøsten som USAs ansvar. De er provestlige, USA-vennlige. Med slike kjennetegn har man klandret både USA og regimene. USA for å støtte korrupte regimer, og regimene for å undertrykke sitt folk på vegne av USA. Det er ren demagogi.

Regimene er i et meget delikat og vanskelig samarbeid med USA, med mange reservasjoner. Flere har visst å utnytte USAs sikkerhetsbehov til sin fordel, som Saudi-Arabia og Jemen. Man har spilt på flere hester. Derfor har ikke USA så stor innflytelse i Egypt som man gjerne skulle ønske. Mubarak gjør som han vil. Han tenker regional og nasjonal maktbalanse.

Antisemittismen

Men verst er bagatelliseringen av den sterke antisemittismen som har vokst frem i Midtøsten. Illustrerende nok: Aftenposten trykker et bilde av Mubarak med Davidstjernen i pannen og Stars and Stripes i bakgrunnen. Billedteksten lyder:

Demonstranter i Libanon har utstyrt Egypts president Hosni Mubarak med Davidsstjernen plassert i pannen og en hatt av det amerikanske flagget. Symbolet på presidentens allianser.

Nei, det er symbolet på den sterke antisemittismen som preger det politiske miljø i Midtøsten, og som svært få tør ta til motmæle mot. Bildet sier noe om avsenderen, ikke objektet. Det er ikke et symbol på Mubaraks allianser, men noe helt annet.

Også på dette punkt – antisemittismen – er det berøringspunkter mellom det som skjer i Midtøsten og i Europa. Det er en av de alvorligste indikatorer på at noe er galt.