Kommentar

Bildet kunne vært tatt på Grønland i Oslo, men er fra Amman. Norske politikere tenker stort: De vil realisere rettferdighet for palestinerne på deres egne betingelser. Dermed oppstår stor avstand til Israel og USA. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

NRKs Eirik Veum hadde mandag morgen et innslag om norske spesialstyrker som er stasjonert i Jordan. Det er vanskelig å si om det er Veum som forsøker å gjøre saken mer spennende enn den er, eller om Norge virkelig satser i Midtøsten uten USAs støtte. Slik ble det fremstilt.

Tittel og ingress er oppsiktsvekkende:

Klare for neste ørkenkrig

Soldater fra Forsvarets spesialkommando forbereder seg på nye krigsoperasjoner i Midtøsten. Norge har trappet opp sitt militære engasjement i den urolige regionen.

Veum rapporterer at Norge har inngått et «militært samarbeid» med Jordan. Men Norge har vært stasjonert i Jordan lenge for å trene syriske opprørsstyrker. Er dette noe kvalitativt annerledes?

Sjefene for spesialstyrkene sier at norske spesialsoldater skal kunne gjøre felles operasjoner med jordanerne «over hele Midtøsten». Dette er definitivt noe nytt. Konkret vises det til ambassadestormingen i Damaskus 4. februar 2006.

Øvelsene er en del av avtalen om et militært samarbeid som er inngått mellom Jordan og Norge. Norske og jordanske spesialstyrker skal jevnlig trene sammen de neste fem årene.

Valget av Jordan som samarbeidspartner er ikke tilfeldig. Landet er stabilt. Samtidig holder de jordanske spesialstyrkene et akseptabelt nivå sammenlignet med Forsvarets spesialkommando.

Jordanske og norske spesialoperatører har jobbet tett sammen i Afghanistan siden 2005. De har også samarbeidet i opplæring av syriske opprørsgrupper siden 2014.

Øvelsene vil føre til at soldater fra begge land sammen skal kunne utføre ulike oppdrag over hele Midtøsten.

Det er øverste sjef for Forsvarets spesialstyrker, Torgeir Gråtrud, som sier dette til NRK. Det kan virke som om Norge har valgt et samarbeid med Jordan på operativt nivå med spesialstyrker.

Premissene for dette samarbeidet er problematiske. Det ble sagt at Jordan var et stabilt land. Dét kan i høy grad diskuteres. Jordans sikkerhet er avhengig av to faktorer: Israel og USA. Uten en sikkerhetsgaranti fra disse to er Jordans fremtid høyst usikker.

Men dét passer ikke inn i den anti-amerikanske dreiningen som norsk utenrikspolitikk har tatt.

Det var ikke de militære sjefene, men en seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, NUPI, Karsten Friis, som satte den politiske rammen. Friis er leder av forsvars- og sikkerhetspolitisk forskergruppe på NUPI.

Han sa at når USA trekker seg ut av Midtøsten, må Norge se seg om etter lokale samarbeidspartnere. Friis sa at Norge, sammen med EU, må delta i forsvaret av Europas «nærområder». Det var ordet han brukte. Er Jordan Norges «nærområde»?

At Norge må forsvare sine interesser out of area, er gammel tankegang. Men USA har nå revurdert. 19 år i Afghanistan er nok.

Interessant nok er det de mest pasifistiske politikerne i Europa som med ett er blitt hissige på å fortsette engasjementene. Enten det er Syria eller Afghanistan. Dét er bare tulleprat. EU har ikke makt til å projisere militær styrke så langt borte som Afghanistan.

Det er den politiske innpakningen rundt Jordan-samarbeidet som er megetsigende. Området man opererer i, beskrives slik:

Under flere av øvelsene har helikoptrene tatt seg nordover mot den syriske grensen. I nordvest ligger Libanon, i vest de israelskokkuperte palestinske områdene. Østover er Irak, i sør Saudi-Arabia.

Området i vest er «okkupert»? I henhold til fredsavtalen mellom Israel og Jordan er de ikke det. Den israelske grensen går i Jordan-dalen. Men dette anerkjenner ikke NRK og Utenriksdepartementet.

Den mest naturlige samarbeidspartneren for Norge i regionen ville selvsagt vært Israel. Men dét er politisk umulig. Norge har satt seg i en situasjon hvor vi ikke kan støtte eller samarbeide med Israel, det være seg i utvinning av olje/gass eller militært.

Til tross for at Israel er den regionale stormakten, og Israels betydning øker etter hvert som Trump skaper fred.

For Norge er ikke dette den ordentlige freden. Norge er svært ambivalent til Trumps fred. De vil ha en fred som sikrer en to-statsløsning. Norge arbeider fortsatt i forlengelsen av Oslo-avtalen. Norges empati ligger hos palestinerne, og det er ikke noe som tyder på at Norge vil frikoble seg fra den tapende part. Palestinernes sak er blitt Norges sak. Men denne saken representeres av et korrupt regime som resten av Midtøsten ikke gidder å forsvare.

Dette er den politiske rammen for avtalen med Jordan.

I dette bildet inngår også at norsk innvandring slår ut i sikkerhetspolitikken: Den muslimske befolkningen tar som en selvfølge at regjeringen forsvarer palestinerne mot israelerne, les: jødene. Norge har hele tiden fremstilt den ene part som rettferdig og den andre som okkupasjonsmakt. Norske medier har i femti år hamret på Israel som okkupasjonsmakt. Med den muslimske antisemittismen har en gammel gift fått plass i det norske samfunnet, og influerer nå offisiell politikk.

Ingen norsk militær eller politiker som har fremtiden kjær vil våge å utfordre denne nye alliansens linje. Den bare er der, og alle tar hensyn til den. Nå omtales den med et annet navn: «nærområder» – en morsom konstruksjon. Men ingen bør være i tvil om realitetene.

Er dette forsvar av Norges interesser? Det motsatte synes å være tilfelle.

Legg også merke til at NRK og de andre mediene opptrer som spydspisser for en slik dreining av norsk politikk. For dem er det realiseringen av en gammel drøm:

Palestina er blitt en del av Norge. Inntil Norge kan delta i befrielsen av Palestina i Midtøsten, kan man i det minste vise at man står for rettferdighet her.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!