Kommentar

VG og Aftenposten har begge lederartikler som tar opp det stigende jødehatet i Europa, eksemplifisert med drapene i kosherbutikken i Paris fredag. Begge vil gjerne vise at de tar jødehatet alvorlig. Men begge er like halvhjertede, og vi vet alle hvorfor: Å henge bjella på katten er politisk umulig.

Alle vet at det stigende jødehatet i hovedsak kommer fra to hold: Det eldste er fra en europeisk venstreside som over tid har utviklet seg til å bli stadig mer anti-israelsk. De som en gang var konservative, er kommet diltende etter eller stiller seg nøytrale. Det frikjenner ikke venstresiden for hovedansvaret.

Den stigende jødefiendtlige holdningen har også vekket til live innfødte antisemitter på høyre fløy, hvor det finnes en jødefiendtlighet som er mørk og hatefull. Dens talsmenn våger seg stadig mer frempå, men de befinner seg ennå i ytterkantene. Dette kan imidlertid endre seg, og det er eksempler på at folk går fra venstresiden til ytre høyre.

Mangler brannmur

Denne anti-israelismen har ingen brannmur mot antisemittisme. Når muslimer bringer med seg jødehat til Europa, har ikke sosialister og venstreliberale noe å sette imot. De kjemper også for palestinernes rettigheter, og hvordan vil det bli tatt imot hvis de skulle begynne å irettesette palestinerne for antisemittisme? De føler seg forlegne og beklemte og blir med på ferden.

Det gjelder også når islamister har gjort Palestina og Israel til en sentral sak. Overgangen fra nasjonalisme til islamisme har vært glidende. Venstresiden har aldri tatt noe moralsk oppgjør med seg selv, med frigjøringsideologien som er blitt en islamistisk tusenårsdrøm som bare kan realiseres hvis jødene utryddes. Nå begynner det å bli vanskelig å hoppe av, for toget går i ekspressfart.

Endestasjon

Jøder hopper av. De har for lengst gjenkjent retningen og aner hvor toget er på vei. Det har samme endestasjon som kuvognene til Auschwitz-Birkenau. Derfor forlater jødene nå Frankrike i stigende antall. Fra en dag til en annen bestemmer de seg for å selge alt og dra. En fransk jøde forklarte til BBC i morges at han våknet hver morgen og følte seg mauvais, dårlig. Han følte ingen direkte trussel, men en dårlig, uggen stemning. Hvem hadde trodd, sa han, at jøder med kippa var tryggere på gaten i Moskva enn i Paris? Hvem hadde trodd dét? Franske jøder er mange nok til å bli hørt. I Norge er det ikke mange som vil gå med kippa. Men vi kan lytte til hva de franske jødene sier.

Hvis jøder drar, vil frihetselskende europeere følge etter. Også dette var tema i går: ikke-jøder som vil til Israel.

Amerikanere har en egen evne til å si ting rett ut. Venstreliberale er så bundet av politisk korrekthet at de har overlatt rett-fra-levra-snakk til folk på høyresiden, som frimodig og noe sleivete sier: Europe is finished, slik Steve Emerson gjorde overfor Fox News.

Hvis man tror at dette bare er en som skyter seg selv i foten, eller at det går an å få dem til å skamme seg, slik J.K. Rowling gjorde med Rupert Murdoch, så tar man feil. Det bor så mange jøder i Amerika at jødefiendtligheten vil få mange amerikanere til å forstå at når jødene drar, er det dårlig nytt for Europa. Det kommer ikke til å bli lett for dem som blir igjen heller, og heller ikke for business.

Det er merkelig at norske medier ikke forstår at antisemittisme er bad for business. Trusler mot ytringsfriheten er bad for business. Når man begynner å skyte journalister, kommer det mer.

Hvem er neste?

VGs leder er ikke der. Den avslutter med at situasjonen må korrigeres, ikke at den er gått av skinnene.

En av de viktige tingene et samfunn skal måles på, er sin evne til å gjøre det trygt å praktisere den religionen man ønsker. Jødenes situasjon i Europa viser at vi har et stykke igjen før vi er i mål.

Et stykke igjen? 7000 franske jøder dro i fjor, og dét var en dobling fra året før. Hva blir antallet i år? I norsk optikk er dette jødenes problem. Selvfølgelig skal staten beskytte dem, men det er først og fremst noe som rammer eller berører dem.

Dette er feil. Truslene mot jødene er en trussel mot de frie samfunn.

Lyden av en hånd

Når man leser Aftenpostens Bred mobilisering mot jødehatet, under bildet av en forgylt davidsstjerne, får man assosiasjoner til zen-utrykket: Hvordan er lyden av én hånd som klapper? Aftenpostens balansekunst er en slags politisk korrekthetens zen: å greie å si mye og si ingenting. Tomheten som følger, er ikke opplysning.

Taushet har alltid vært rasismens og antisemittismens trofaste følgesvenn. Likegyldighet gir en beskyttelse hatkriminaliteten ikke må få.

Derfor er det mot tausheten og likegyldigheten kampen må føres. En bred mobilisering tvinger seg frem, der kunnskapsinstitusjoner, frivillige organisasjoner, det politiske miljøet og mediene må gjøre sitt for å bekjempe antisemittismen – også den dagen nyhetsbildet igjen preges av andre hendelser enn terror.

Aftenpostens og medienes mobilisering er en mobilisering til taushet.

I tomrommet som oppstår, promoteres den type islam som ikke er villig til å ta noe oppgjør med seg selv, og derfor fungerer som en trojansk hest i et demokratisk samfunn.

Pisking

Et grelt eksempel er kronikken Hva vet man om ytringsfrihet når man aldri har hatt det? av Kashif Iqbal. Aftenposten og mediene har et stort ansvar for å kjøre frem muslimske stemmer som har et så lavt presisjonsnivå og kunnskapsnivå at man blir forstemt og beklemt når man leser dem. Det minner om beskrivelser av situasjonen i klasserommene: Elevene er på et så lavt nivå at de er utilgjengelige for læring. Nåløyet er meget lite for kritiske norske stemmer; for muslimske er det som om anything goes.

Premissene i artikkelen savner rot i virkeligheten, men fungerer som en propagandaklubbe han slår leseren i hodet med.

Mens norske aviser har vært opptatt av å gjøre godt igjen sin unnfallenhet i karikaturstriden, kan Iqbal fortelle noe helt annet:

Hvor mange demonstrasjoner i den muslimske verden har vi sett etter at en galopperende vestlig presse setter verdensrekord i å trykke karikaturtegninger?

danish-cartoon-shia.irak.februar2006

Februar 2006: shiaer i Irak viser sin forakt ved å tråkke på Dannebrog.

Galopperende? Knapt noen vestlige aviser har villet trykke karikaturtegninger av Profeten de siste årene. Er Iqbal uvitende, eller synes Aftenposten det er ok at han opererer med egne fakta? Er ikke det en slags nedlatenhet? Gjelder det andre, lavere standarder for muslimske skribenter?

Først får leseren på pukkelen fordi han/hun hyller ytringsfrihet uten å tenke på at 2 milliarder muslimer (400 mill. for mye, men pytt, pytt), ikke har forutsetninger for å bruke den. De er fattige, men ønsker likeverd. Betyr det at Vesten skal innskrenke sin ytringsfrihet fordi 1,6 milliarder muslimer ikke har evne eller mulighet til å praktisere den? Det er dét Iqbal sier.

Mange gode grunner til å være sinte

Dessuten: At de er så dårlig stilt, er i høy grad Vestens skyld. Hvilket viser hvor selvgode vi er.

Iqbal kan hente frem selvlagde fakta som er knusende for Vesten:

I frihetens og demokratiets navn er hundretusenvis muslimer blitt drept direkte eller indirekte gjennom innblanding fra den vestlige verden.

Se på kruttønnen Midtøsten. Hvem er det som har bestemt landegrensene til de muslimske landene? Midtøsten ble delt opp og despoter ble støttet som en fortsettelse av koloniherrenes maktinnflytelse. De få gangene folket fikk valgt inn en bra leder for dem, ble lederne drept eller avsatt av den vestlige verden.

Hva skjedde med den arabiske våren? Med USAs velsignelse har militæret igjen kontroll i Egypt. Snart er Mubarak fri. Det muslimske brorskap var tross alt demokratisk valgt.

Hva tror du den vanlige muslim tenker når Israel hvert skuddår går til krig mot Gaza, verdens tettest befolkede område, med uhyrlige konsekvenser for sivilbefolkningen?

Hva kan Vesten gjøre?

Tvinge Israel til fred, formodentlig.

Hvis den vestlige verden virkelig vil ha fred, er det bare å starte med at Israel trekker seg tilbake til 1967-grensene som ble fastsatt av FN. Et fritt Palestina med full råderett over sine territorier.

Deretter må Den arabiske liga og Organisasjonen av islamske stater anerkjenne Israel og inngå bindende og gjensidige ikke-angrepsavtaler med Israel. Det vil nok bli et trygt område når man ser på Iqbals neste oppskrift: Vesten må trekke seg ut av Midtøsten, og den arabiske verden må ordne opp med IS selv. Da blir nok fredsavtalen med Israel mye verdt.

Det er når Iqbal kommer til IS at han virkelig avslører amatørskapet.

Men hva med Den islamske stat, spør du? IS er først og fremst en trussel mot muslimske land og må bekjempes av muslimene selv. Vesten bør trekke seg helt ut og overlate dette problemet til muslimene.

Det er klart at både Vesten og Midtøstens regimer er årsaken til at IS eksisterer i dag, men på et tidspunkt må det settes en strek. La muslimene for en gangs skyld rydde opp i sine egne problemer.

Ikke Charlie

Det er grenser for hvor lettvint man kan uttrykke seg. Aftenposten har kanskje falt for at Iqbal bruker uttrykket fascister om IS. Og kaller salafisme og wahhabisme for høyreekstrem. Dermed blir han progressiv.

Men når hans oppskrift på å hanskes med IS er at Vesten trekker seg ut og overlater problemene til lokale krefter, er det vanskelig å vite om det er kynismen eller naivitet som er ute og går, eller rett og slett dumhet.

De vil utrydde seg selv til slutt.

Ja, men før de gjør det, kommer de til å utrydde ganske mange andre. De er i god gang. Ikke et ord om dette fra Iqbal.

Kronikken er på toppen av det hele prydet med et bilde av Je suis Charlie. Nei, dette er ikke Charlie, dette er noe helt annet.

Stafett

Det er uttrykk for at norsk offentlighet styres av portvoktere som ikke klarer å bremse sin egen slagside til venstre, der antiisraelisme og antisemittisme glir over i hverandre, og der islamister overtar stafettpinnen.

Tausheten er blitt det tyranniet Flemming Rose har advart mot, og Aftenposten og VG kan skrive halvkvedede ledere mot jødehat til de blir blå.

De er selv en del av problemet.