Sakset/Fra hofta

Uansett hvilket motiv og hvilken bakgrunn drapsmannen har hatt, vil jøder i Europa og verden for øvrig tenke: Igjen blir jøder drept i Europa, fordi de er jøder.

Det er ingen annen forklaring på angrepet på Ozar Hatorah-skolen. Lærerne, rabbineren, barna skulle dø fordi de var jøder.

Det sender sjokkbølger inn blant jøder, fremfor alt i Europa. Selv om drapsmannen skulle vise seg å være nazist, noe det tross alt ikke er mange av, vil likevel drapene gi gjenlyd i lang tid. Jøder vil spørre seg: Hva skjer med Europa? Hva med fremtiden? Er det trygt å la barna vokse opp her?

I Israel er det allerede parlamentarikere som sier at det ikke er trygt og at jøder må gjøre aliyah, vende hjem.

Antisemittiske angrep er ikke ukjent i Frankrike, ofte i tilknytning til hendelser i Midtøsten, fra muslimsk hold. Nazister har vandalisert gravsteder. Nå kan de ha begått drap.

Jøder har bevisstheten om begge disse ting i sine hoder: antisemittismen fra en hurtig voksende muslimsk befolkning, som europeisk offentlighet har problemer med å konfrontere, og nå altså en ny morderisk trussel fra nazistisk hold. Sannsynligvis.

Til sammen forteller dette jøder at Europa ikke lenger er trygt for dem.

Det er ikke bra, for Europa. Hvis Europa nok en gang ikke greier beskytte sine jøder, er det et dårlig tegn.

Jødiske sentre og synagoger har lenge måttet ha vakthold. I Malmø blir jøder angrepet på åpen gate. Heller ikke i Oslo er det tilrådelig å gå med kippa på hodet på gaten. Mest illevarslende var rapporten om at elever ikke vil høre om Holocaust i undervisningen, og lærere som er rådville.

Forstander for Det mosaiske trossamfund i Oslo, Ervin Kohn, kunne i går fortelle i Dagsnytt atten at politiet ikke fører noen statistikk over antisemittiske hendelser, slik det gjøres i våre naboland.

Under Holocaust-dagen 27. januar kom det frem at DMT har rettet anmodninger til Justisdepartementet om økte bevilgninger til sikkerhet, anmodninger som er blitt avslått.

Hendelsen i Toulouse bør være en vekker for myndigheter over hele Europa, og spesielt Norge.

Men å forhindre massakrer og drap er én ting, enda viktigere er det som skjer inne i hodene på folk.

Det gjelder også sensitivitet og finfølelse for hvordan jøder opplever situasjonen. Da Erna Solberg kom med sitt utspill om at muslimene behandles som jødene i tredveårene, reagerte Mona Levin. Hun sa at jøder ikke ønsker å bli trukket inn i en slik sammenligning. Jøder ønsker ikke å bli sammenlignet, brukt, i noe de ikke har herredømme over eller innflytelse på. Solberg skjønte ikke kritikken.

Men dette er også et moment: Jøder føler de havner oppe i noe, de havner i en skvis, og denne følelse av hjelpeløshet er noe de ut fra historien avskyr og frykter.

En representant for Hamas slapp igår til i FNs Menneskerettsråd, og Israels president Shimon Peres trakk frem dette da han kommenterte Toulouse. Hamas har ikke bare lovet å fortsette den væpnede kampen, men står for utslettelse av Israel og utryddelse av jøder. Men dette ubehagelige faktum velger det offisielle Europa og FN å overse.

Skal det offisielle Europa gjøre noe med antisemittismen, må det gjøre noe med sin Midtøsten-politikk, og den erkjennelsen sitter langt inne.

Muslimenes inntog i Europa har gjort sammenhengen opplagt, og det offisielle Europa viker unna og tror det kan få i pose og sekk.

Jøder forventer ikke partiskhet, men de forventer en større edruelighet og vilje til sannferdighet. De forventer også en dypere sympati. Ellers betyr ikke historien noen ting.