Kommentar

Samuel Steinmann (89) er den siste av de deporterte norske jødene som overlevde Holocaust. Som sådan har han den senere tid fått mye oppmerksomhet. Det offisielle Norge har «bråttom».

Nå har Elsa Kvamme laget en film om og med Steinmann. Det er en ganske straight historiefortelling: Den begynner med at nazistene kommer til makten, jødeforfølgelser og innslag av antisemittisme i Førkrigs-Norge, jødeparagraf, frykt for jødisk «invasjon» osv. Relevansen til dagens innvandringsdebatt er opp i dagen. Men er det så enkelt?

Kvamme tar med hele historien slik vi kjenner den, fra invasjon, registrering av jøder, razziaene høsten 1942, deportasjonen og hva som skjedde ved ankomst i Auschwitz, overlevelsen i leiren, dødstransporten til Buchenwald, den enorme skuffelsen da de fem norske jødene ikke fikk bli med de hvite bussene hjem, hvordan de karer seg hjem på egen hånd etter 8. mai 1945.

Det blir for pedagogisk, for generelt. Mange har hørt eller kjenner historien, og fremstillingen kan bli noe flat fordi filmen vil være pedagogisk. Det som holder interessen fangen, er det personlige, fortellingen om familien Steinmann, bildene av ham som ung, broren som fikk en jernbanesville over tåen, slik at han havnet på lasarettet. Etter en uke var han forsvunnet. Ekspedert. Å bli syk var livsfarlig i Auschwitz.

At Steinmann kan fortelle om brorens endelikt, skyldes at han føler han har en «vitneplikt». Han har lært seg til å fortelle med en viss distanse.

Alt var tilfeldigheter i Auschwitz. Hvis man overlevde, skyldtes det tilfeldigheter. Steinmann havnet på lasarettet med difteri. Det var livsfarlig. All væske og livskraft rant bokstavelig talt ut av ham. Det eneste han kunne få, var kulltabletter. Mirakuløst nok virket de. Etter tre dager, som var nær grensen for hva SS tillot, kviknet han til. Steinmann trådte til som hjelpepleier, tømte dobøtter og bar ut døde. Legene likte ham, de holdt ham ute av syne for SS og fikk senere lov til å ansette ham. Han slapp å stå ute på appellplassen kl. 06 i all slags vær. Det reddet trolig livet hans.

Leiren betød enorme «omkostninger» for dem som ble spart for gasskammeret. Av de 186 norske jødene som ble spart ved ankomsten i slutten av november 1943, var bare 25 i live fire måneder senere. Gjennomsnittlig levde man i to måneder i hovedleiren, hvis man ikke fikk seg en posisjon som gjorde det mulig å «orge», bytte tjenester eller varer.

Auschwitz var en annen verden. De som vendte tilbake fra den, manglet språk. Primo Levi drømte stadig at han vendte hjem, satte seg til bords og begynte å fortelle, men de andre lot som om de ikke hørte. De holdt på med sitt. Slik skulle det bli i virkeligheten. Det gjorde at mange tiet. Eller gjorde det slutt. Også Primo Levi.

film.steinmann
I filmen foretar Steinmann den reisen han la ut på som 19-åring. Da to fra statspolitiet kom for å hente ham, ble han med dem ned til byen. De tok trikken.

Steinmann må ha vært sterk psykisk. Da han så igjen Oslo, lovte han seg selv at han ikke skulle gifte seg med en jøde. Han ville ikke at barna skulle risikere det samme som ham.

Så ble det jødiske Edit likevel, og de fikk tre barn, men Steinmann fortalte heller ikke dem hva han hadde opplevd. Det er forståelig. Hvordan og hvorfor skulle man innvie barn i at helvete har eksistert på jord? Hvordan skal vi fortelle våre barn om dette i fremtiden?

Et alternativt hovedtema for filmen kunne vært nordmenns forhold til jøder. Det dukker opp flere ganger: Steinmann treffer kjente, norske studenter i Buchenwald, barndomskamerater som går vakt på brygga i Oslo da han ankommer 17. mai. Det norske samfunn har vært preget ikke så mye av ren fiendtlighet som av en viss likegyldighet overfor jødenes spesielle skjebne, helt opp til vår tid. Det er som om vi ikke riktig vet helt hvordan vi skal innrette oss. Jøder er våre eldste brødre, de har en unik overlevelseshistorie. Er det deres forhold til Jahve som er vanskelig? Er deres nærvær en påminnelse om både historie og tro som blir for påtrengende? Man merker i dag et ønske om å slippe.

Nettopp disse forhold ved vår samtid ville det vært interessant å høre Steinmanns mening om. Hva mener han om den nye antisemittismen som stikker hodet frem? Både den som norske «intellektuelle» kaller Israel-kritikk eller antisionisme, og den som nye landsmenn fra Midtøsten og Asia/Nord-Afrika har med seg.

Faktisk brukes fortellingene om jødenes skjebne nå til å få kritikken av den nye antisemittismen til å forstumme, fordi man proklamerer at muslimer er våre dagers jøder. Dermed er ringen sluttet. Jøder og deres lidelseshistorie brukes som pedagogiske lærestykker til å «undervise» nordmenn om farene ved å kritisere det flerkulturelle Norge, fordi det kan utløse nye forfølgelser. Dermed blir også påvisning av nytt jødehat et slag i lufta. For de som er «våre dagers jøder», får uvegerlig en ring av immunitet rundt seg. Kritiserer man dem, er man en potensiell forløper for gjentakelser av historien. Jøder er halvhjertet og motstrebende med på disse «øvelsene». Det er ikke lett for dem å ta til motmæle og presisere at det går an å se tingene fra flere sider. Men norske ikke-jøder kan gjøre det, og kanskje det er vår oppgave å si det høyt, for det synes å være en måte å forsvare både historien og dagens jøder på.

Filmen «Siste trikk til Auschwitz» har premiere på Holocaust-dagen, 27. januar. Flere kinoer i landet har vist interesse for å sette opp filmen. Den skal i første omgang ha premiere i Oslo og Trondheim. Den skal også vises i Bergen, Kristiansand, Fredrikstad, Drammen og Asker i forbindelse med den store skolekinodagen.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også