Gjesteskribent

Bildet: 27. januar 2018 var overlevende Maria Stroinska med på markeringen av befrielsen av Auschwitz for 73 år siden, i «saunaen» i Birkenau. Foto: Kasper Pempel/Reuters/Scanpix

Fremdeles kan man i en norsk avisartikkel hevde at polakkene ikke var jødefiendtlige da 2. verdenskrig brøt ut, at polakkene «lærte» antisemittisme av nazistene, samt at det i våre dager knapt eksisterer antisemittisme i Polen.

27. januar 2015, i forbindelse med den årlige minnedagen for befrielsen av Auschwitz-Birkenau i 1945, publiserte Bergens Tidende artikkelen «– Det er en stor feil å fordømme oss». Forfatter var journalist Erik Jensen, som for anledningen hadde intervjuet noen polakker om temaene holocaust og antisemittisme. I artikkelen hevdes det blant annet:

• at polakkene ikke var jødefiendtlige ved utbruddet av 2. verdenskrig,
• at de «lærte» antisemittisme av nazistene (senere av kommunistene), samt
• at det knapt nok eksisterte antisemittisme i Polen anno 2015.

Dette stemte dessverre dårlig overens med fakta, og jeg syntes det var skuffende – men ikke veldig overraskende – at journalisten (og avisredaksjonen!) videreformidlet intervjuobjektenes uttalelser uten å sjekke sannhetsgehalten i dem. Påstandene ble dermed forelagt leserne uten en eneste innsigelse overfor et sterkt bagatelliserende og forfalsket bilde av polsk antisemittisme.

Det fantes ingen polske konsentrasjonsleirer

Et av intervjuobjektene, radiojournalisten Dariek Maciborek i byen Oswiecim (på tysk: Auschwitz, min anm.), sa blant annet:

– Auschwitz var et brennglass der en slik tragedie kunne ta voldsomt av og bre seg videre, men det er en stor feiltakelse å fordømme oss for det eller å kalle det en polsk konsentrasjonsleir. Den kunne ha ligget hvor som helst.

I den grad det måtte forekomme at noen bruker betegnelsen «en polsk konsentrasjonsleir» om Auschwitz-Birkenau, er det forståelig at polakker reagerer negativt, ettersom det faktisk var et tysk leirkompleks lokalisert i Polen. Det var nazistene som fikk leiren bygget og som administrerte all virksomhet der. Polske konsentrasjonsleirer fantes rett og slett ikke. Men når dét er fastslått, må jeg påpeke at jeg stiller meg undrende til radiojournalist Maciboreks hjertesukk: Undertegnede har lest mange dusin bøker og avisartikler om antisemittisme og nazistenes jødeutryddelser, men uten noen gang å ha støtt på betegnelsen «polsk» om Auschwitz-Birkenau. Heller ikke de mange holocaust-overlevende jeg har snakket med i løpet av flere tiår, har omtalt det nevnte leirkomplekset som noe annet enn «tysk».

Forsøk på hvitvasking

Et annet av Erik Jensens intervjuobjekter, Joachim Russek, som i 2015 var leder for det polske kultursenteret i Kraków, forsøkte å hvitvaske den jevne polakks holdning til jøder, også i vår tid:

– Er det antisemittisme i Polen? Ja, det er det kanskje. Det er ikke så lenge siden at overrabbineren i Warszawa ble overfalt på gaten og fikk revet av kalotten sin. Man kan si med mye riktighet at den polske befolkningen har blitt oppdratt til å hate jødene. Først av den nazistiske okkupasjonsmakten og så av kommunismen. Den type langsiktig propaganda har sin virkning på et forhold som aldri har vært optimalt.

Her forsøker Russek å gi inntrykk av at antisemittisme var nærmest ikke-eksisterende blant polakker før Nazi-Tyskland invaderte Polen. Det er imidlertid et ubestridelig faktum at polakkene var svært jødefiendtlige allerede ved krigsutbruddet – og hadde vært det siden lenge før nazismen begynte sin fremmarsj. Dette er blitt meg fortalt av holocaust-overlevende polske jøder, deriblant min far, som fikk føle det polske jødehatet på kroppen, ikke bare i løpet av verdenskrigen, men også gjennom hele sin barndom og ungdomstid før krigen brøt ut. Ifølge både ham og andre vitner hadde ikke mellomkrigstidens polakker noe behov for at utenforstående skulle lære dem antisemittisme. Fordommer og fiendtlighet overfor jøder fikk de inn med morsmelken og – i særlig grad – via prekestolen i sin lokale kirke.

Polakker medvirket under holocaust, på eget initiativ

Det forhold at antisemittismen allerede gjennomsyret det polske samfunnet og hadde lang fartstid da nazistene valgte Polen som hoved-åsted for sine jødeutryddelser, ble en betydelig faktor under deres gjennomføring av «Den endelige løsningen». Svært mange polakker var innstilt på å bidra, noe de også gjorde. Unntaksvis var deres kollaborasjon med herrefolket et resultat av tvang. Men som oftest foregikk medvirkningen på polakkenes eget initiativ.

Her er det vel å merke ikke snakk om samarbeid med landets okkupant i polske myndigheters regi, men i all hovedsak om at svært mange vanlige, sivile polakker velvillig ga det tyske herrefolket en håndsrekning på jøders bekostning.

Det fantes riktignok kristne polakker som risikerte sitt eget liv ved å holde jøder skjult, men de var ikke mange. Et glimt av hva som foregikk i en kz-leir i byen Częstochowa (der min far var fange i halvannet år), kan tjene som eksempel på hvordan polakkenes holdning til jøder artet seg den gang:

I den nevnte leiren i Częstochowa arbeidet det også ikke-jødiske polakker. Disse var ikke fanger, men bodde i sine egne hjem og kom og gikk som på en hvilken som helst arbeidsplass. Midt på dagen fikk alle arbeiderne et varmt måltid, men de polske arbeidernes mat var mer næringsrik enn den de jødiske slavearbeiderne fikk. Porsjonene deres var dessuten atskillig større, og det hendte ofte at de ikke klarte å spise opp alt. I løpet av den perioden min far var fange i denne leiren, forekom det likevel aldri at en polakk tilbød en utsultet jødisk «kollega» å spise det som var til overs. Polakkene foretrakk heller å kaste matrestene sine i utslagsvasken eller i søppelspannet.

Forduftet den polske antisemittismen etter Nazi-Tysklands kapitulasjon?

Da tyskerne kapitulerte i mai 1945 og det etter hvert ble klart at holocaust hadde kostet millioner av jøder livet, la dette en demper på den polske antisemittismen. Jødefiendtlighet av grovt kaliber var likevel et stadig tilbakevendende fenomen i Polen; jeg nevner to eksempler:

Eksempel 1:

En polsk jøde som hadde vært en av naboene til min fars familie fram til høsten 1940, ble myrdet av kristne polakker da han (etter et langvarig opphold i kz-leir) vendte tilbake til hjemstedet sitt i juli 1945. Huset hans var (i likhet med hjemmet til min fars familie) blitt «adoptert» av kristne polakker samme dag som alle stedets jøder ble deportert derfra av nazistene høsten 1940.

Eksempel 2:

I byen Kielce, noen mil nordøst for Kraków, ble 42 jøder myrdet i en pogrom 4. juli 1946: Etter at det var satt ut falske rykter om at en jøde hadde kidnappet en polsk gutt og holdt ham innesperret i en kjeller, gikk en polsk mobb til angrep på de jødiske beboerne i strøket der den angivelige kidnapperen bodde. Polske myndigheter hadde kjennskap til hva som foregikk, men gjorde ingenting for å forhindre nedslaktingen. Blant ofrene for pogromen var et av min fars søskenbarn.

Fins det nevneverdig antisemittisme i Polen i dag?

I den angjeldende avisartikkelen ble det antydet at antisemittismen var mer eller mindre ikke-eksisterende i Polen anno 2015. Men dét er dessverre langt fra sannheten: Ifølge Holocaustsenteret i Oslo er den polske antisemittismen atskillig mer utbredt enn den norske, og i tillegg er den «styggere» (HL-senterets karakteristikk). Dette stemmer godt overens med rapporter fra den internasjonalt anerkjente organisasjonen Anti-Defamation League, som kartlegger bl.a. antisemittisme. En stor internasjonal undersøkelse i ADL-regi for noen få år siden viste at i Europa var det bare grekerne og tyrkerne som var mer jødefiendtlige enn polakkene; hele 45 % av polakkene hadde antisemittiske holdninger. Tilsvarende tall for Norge var 15 % (http://global100.adl.org/#map/weurope). 

Mens den typisk «vestlige» antisemittismen stort sett er forkledd som «antisionisme» og vanligvis ikke retter seg direkte mot jødene som individer og folkegruppe, er forholdet det motsatte i Polen. Der er jødefiendtlighetens karakter i prinsippet den samme i dag som for 70–100 år siden, om enn ikke like fremtredende. Og det er fortsatt i all hovedsak kristne polakker som utøver den. (I 2015 hadde Polen også 30.000 muslimer.)

For undertegnedes del er noe av det mest tankevekkende ved den ovennevnte avisartikkelen knyttet til det faktum at det faktisk finnes lyspunkter mht. den inngrodde polske antisemittismen: I de senere år er det etablert grupper i Polen som jobber seriøst for å endre polakkenes tradisjonelt fiendtlige/hatefulle holdning til jøder. Jeg skulle gjerne like å vite hvorfor journalist Erik Jensen ikke spanderte ett eneste ord på dette viktige holdningsendrings-arbeidet.

Forklaringen kan eksempelvis ligge i at hverken journalisten eller intervjuobjektene hadde kjennskap til eksistensen av slike grupper, eventuelt at de ikke syntes at gruppenes virksomhet eller formål var verdt å nevne. En annen mulig forklaring kan være at Erik Jensens oppdrag mer eller mindre uttrykkelig var å «nulle ut» den polske antisemittismen – både den nymotens utgaven og dens forløpere gjennom flere generasjoner, også før utbruddet av 2. verdenskrig.

Å skulle trylle bort historiske fakta av dette kaliber, herunder den kjensgjerning at en stor prosentandel av polakkene frivillig gav vesentlige bidrag til gjennomføringen av det nazi-regisserte holocaust, er forhåpentligvis umulig.

Samtidig håper jeg inderlig at de polske gruppene som i vår tid engasjerer seg for å luke bort landets antisemittisme, en vakker dag vil lykkes med sitt forehavende – ikke bare for polakkenes egen skyld, men til glede også for (de ytterst fåtallige) jødene som, mer eller mindre frivillig, fremdeles bor og lever i Polen.

 

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» her.

Les også

-
-
-
-
-
-
-