Gjesteskribent

OSLO 18.09.2006: Politiets åstedsgranskere var mandag i full aktivitet med å undersøke ytterveggen på synagogen i Bergstien i Oslo etter skuddene natt til søndag. Foto: Morten Holm / SCANPIX.

Det er snart fem år siden Erna-regjeringen la fram sin «Handlingsplan mot antisemittisme 2016–2020», men tiltakene den resulterte i, har ikke gjort det enklere å være norsk jøde. Etter mitt skjønn tvert imot, dessverre. Dette skyldes sannsynligvis først og fremst at planen fullstendig unnlater å drøfte både hva som er opphavet til antisemittismen i vår tids Norge, og – ikke minst – hvem som utøver den. Som utgangspunkt valgte man en tilnærming som er håpløst virkelighetsfjern; det er som om man skulle utarbeide tiltak mot en akutt medisinsk epidemi uten i det hele tatt å interessere seg for hvordan sykdomsutbruddene oppstod og fikk sin utbredelse.

Som Documents redaktør Hans Rustad påpekte i et innlegg for noen dager siden: Erna Solberg lider åpenbart av sterk berøringsangst overfor temaene holocaust og jødefiendtlighet. 

Å bekjempe antisemittismen her i landet er en utfordring statsministeren svært gjerne vil slippe å måtte se i hvitøyet. Og som om ikke dét var nok: Opposisjonen er av samme ulla! 

Jøder i Danmark og Sverige bekymrer seg i økende grad for hva fremtiden vil bringe. Deres etniske opprinnelse har vist seg å være en sikkerhetsrisiko. I underbevisstheten svirrer kan hende en lærdom fra holocaust: Når jøder i krigens første fase hørte rykter om f.eks. forestående massearrestasjoner, var det mange som unnlot å ta sine forholdsregler og forsøke å komme seg unna, i den grad dette var mulig. De fikk seg rett og slett ikke til å tro at virkeligheten kunne være så redselsfull som ryktene ville ha det til. Den slags naivitet ble ofte skjebnesvanger.  

Her på berget er det tryggere. Norske jøder frykter sjelden for liv og lemmer. Men vi registrerer nærmest instinktivt at samfunnsatmosfæren tilføres stadig nye doser jødefiendtlig «gift». Det muliggjøres ikke bare ved at myndighetene feier antisemittismen under teppet, men at de selv og deres mange medsammensvorne i media i høyeste grad er en del av problemet!

De holdninger til jøder og Israel som nordmenn flest får føling med – først og fremst via NRK, TV2, NTB og de store hovedstadsavisene –, er opphav til mye av den relativt beskjedne, men likevel økende, jødefiendtligheten i flertallsbefolkningen. Regjeringen stemmer f.eks. konsekvent for enhver FN-fordømmelse av Israel, noe som er et resultat av at man rutinemessig diskriminerer Israel ved å bedømme den jødiske nasjonalstatens gjøren og laden etter en spesielt streng målestokk – en målestokk de ikke bruker overfor noen andre land. Slik signaliseres det at norske myndigheter fester lit til en nær sagt hvilken som helst anklage mot Israel, uansett hvor grove beskyldninger det måtte være snakk om. Over tid bidrar dette til å skape inntrykket av at israelere/jøder umulig kan være mennesker. Som et apropos kan man tenke hva man vil om at vår statsminister har erklært at «muslimene er de nye jødene».

Mens den politiske eliten og de toneangivende mediene er de hovedansvarlige for de antisemittiske holdningene her i landet, er muslimer sterkt overrepresentert som utøvere av antisemittisk motivert vold og verbal/fysisk sjikane (jeg uttaler meg her av smertelig erfaring). La meg likevel minne om at de indirekte formene for antisemittisme har potensial til å bli enda farligere enn dem som etterlater blåmerker og arr: 

Bare noen få av mine nære jødiske slektninger som ble født før 1940 overlevde møtet med nazistenes utryddelsesmaskineri. Nazistene fikk for øvrig praktiske bidrag fra en stor andel av sivilbefolkningen i østeuropeiske land der jødehatet var enda mer intenst enn i Det tredje riket, først og fremst Polen. Jødeutryddelsenes omfang under 2. verdenskrig ville vært vesentlig mindre uten denne medløpervirksomheten, som for det aller meste foregikk frivillig.

Gjennom flere tiår leste jeg dusinvis av bøker om jødeutryddelsene, og i tillegg snakket jeg med mange holocaustoverlevende. Jeg ønsket så inderlig å klare å forstå hvordan tusener på tusener av ganske vanlige tyskere – hvorav svært mange utvilsomt var intelligente, kunnskapsrike, kultiverte og i all hovedsak moralsk ulastelige – med glatt ansikt kunne gi sine daglige bidrag til tilintetgjørelsen av et ufattelig antall jøder.

Omsider gikk det opp for meg hva svaret på dette spørsmålet måtte være: Nazi-myndighetenes demoniserende propaganda overbeviste tyskere flest om at jødene ikke var mennesker, og at det å ta livet av en jøde var like naturlig som å tråkke i hjel en kakerlakk!

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 289 til 220 kroner.

Les også

-
-
-
-
-