Sakset/Fra hofta

I likhet med Hans Rustad merket jeg meg spesielt følgende detalj i Caroline Glicks hjertesukk over vestlige mediers håndtering av Itamar-massakren (i norsk oversettelse, for sikkerhets skyld): “De opplyste europeerne, og et økende antall amerikanere, har ingen som helst interesse av å høre eller se noe som kunne komme til å fremstille jøder som gode mennesker, ikke en gang som ganske vanlige mennesker.”
Som norsk jøde og sønn av en holocaust-overlevende vil jeg her gjerne gjøre en tilføyelse, med relevans både til Glicks ytring og til Rustads kommentar:
For noen måneder siden kom jeg opp i en interessant diskusjon med en sympatisk og kunnskapsrik tysk dame om hvorvidt nazistene benevnte jødene ”Untermenschen” eller ”Unmenschen”. Selv mente hun at det i all hovedsak var den førstnevnte betegnelsen som ble brukt. Jeg var sterkt uenig:
Ifølge min far, som hadde førstehånds kjennskap til temaet fra sitt langvarige fangenskap under nazistene i Polen, var det bare betegnelsen «Unmenschen» tyskerne brukte om jødene fra slutten av 1930-årene til våren 1945.
Det mest tungtveiende argumentet for at min far hadde rett, er at «Untermenschen» betyr «undermennesker», altså mennesker av absolutt verste slag, mens «Unmenschen» betyr «umennesker», skapninger som ikke regnes som mennesker, men som noe mer lavtstående – som udyr, skadedyr. Det er følgelig en distinkt betydningsforskjell mellom «Untermenschen» og «Unmenschen». Folk som regnes til førstnevnte kategori, betraktes tross alt som en slags mennesker, om enn aldri så usle. De sistnevnte, derimot, er så motbydelige og avskyelige at de ikke fortjener å bli betraktet som en del av menneskeslekten.
Nettopp her ligger nøkkelen til å forstå hvordan hundretusener av ganske vanlige tyskere – svært mange av dem intelligente, kunnskapsrike, kultiverte og isolert sett moralsk ulastelige mennesker – med glatt ansikt kunne gi sine daglige bidrag til tilintetgjørelsen av et ufattelig antall jøder under holocaust: Propagandaen hadde overbevist tyskerne om at jødene ikke var mennesker! Og når denne holdningen hadde festet seg og blitt en del av herrefolkets ryggmarksrefleks, ble det å ta livet av en jøde like naturlig, dagligdags – og nødvendig! – som å slå i hjel en flue eller tråkke på en kakerlakk.
Det er umulig å anslå i hvilken grad Vestens demonisering av Israel i vår tid er en bevisst strategi som har et mer langsiktig MÅL enn å fjerne den jødiske nasjonalstaten. Det som imidlertid er sikkert, er at RESULTATET av en vedvarende diskriminering og umenneskeliggjøring av Israel/israelere/jøder vil fjerne stadig mer av vestlige ikke-muslimers motforestillinger mot fremtidige jødeutryddelser.
Derfor er jeg dypt takknemlig for at document.no fins. Verdien av dette forum som motvekt til de dominerende norske massemediene kan umulig overdrives!