Kommentar

Caroline Glicks kommentar til Fogel-drapene er et rop i sinne og fortvilelse. Mot utslettelsen av en familie, måten det skjedde på og omverdenens kulde. Angår det oss? Retter hennes vrede seg også mot oss?

Den israelske regjeringen offentliggjorde lørdag bilder fra åstedet. De er forfedelige. De finnes her. Israel ville at verden skulle vite. Det ble lagt ut en video på YouTube. Den ble fjernet etter et par timer.

Dette er det samme internasjonale samfunn som omfavner Al Jazeeras journalistikk og forsøker å kopiere den. Under åpningen av den andre Irak-krigen gikk Al Jazeera-journalistene og løftet på ullteppene som var lagt over dem som var drept av amerikanske raketter i Bagdad, for å vise hvor horrible skadene var. Seks år senere gjorde norske redaksjoner det samme under Gaza-krigen. En barnarm som stakk opp av ruinene, hår som var synlig mellom murrestene, skulle demonstrere krigens, eller rettere israelernes, brutalitet.

Men når det er sivile israelere som rammes, som myrdes i sine senger og det på sabbaten, da er de samme mediene tause. De finner ingen grunn til å formidle grusomme bilder, og via språklige finesser får de formidlet at dette er noe israelerne selv har nedkalt over sine hoder. Jfr. Kåre Willochs spådommer om at det kan gå israelerne ille.

Utenriksdepartementets lakoniske pressemelding er et eksempel på denne språklige formidling av distanse, kjølighet og skyldfordeling. Det gjør fordømmelsen av drapene, som kalles «gjerningene», tomme og falske.

Det er denne dobbeltstandarden og hykleriet israelere reagerer på. Som får Caroline Glicks blod til å koke. Ikke bare hennes. Brett Stephens skriver i Wall Street Journal at slike hendelser får ham til å forstå at Israel utvider bosettingene. Israel kan ikke stole på noen andre enn seg selv.

Dobbeltstandarder og dobbelkommunikasjon er noe venstresiden har angrepet Vesten for: mangel på konsekvens, bekvemmelighetspolitikk. At det bak de fine ordene skjuler seg en brutal maske.

Hva skal man si om deres egen politikk overfor Israel de senere år? Israelerne har god grunn til å føle seg beleiret og forfulgt.

Men er det antisemittisme? Glick både konstaterer og analyserer.

The enlightened peoples of Europe, and growing numbers of Americans, have no interest in hearing or seeing anything that depicts Jews as good people, or even just as regular people. It is not that the cultured, intellectual A-listers in Europe and America share the Palestinians’ genocidal hatred of the Jewish people.

Glick mener det er en arbeidsdeling. Den sofistikerte del av Vesten inngår i en slags stilltiende forståelse med den islamske verden hvor jødehatet er manifest. Israel skyves stadig lenger ut på planken, og den kalde skulderen blir fortstått av alle parter. Både israelere og den muslimske verden kan lese: De fornemmer kulden i Jonas Gahr Støres pressemelding. De vet også at det samme departementet støtter Håkon Gullvågs kunstutstilling av IDF-soldater med drepte småbarn på panservognen, og de kjenner til Gahr Støres imøtekommende holdning til Det muslimske brorskap.

Det er ikke delene hver for seg, men sett i sammenheng, som forteller israelerne hvilken vei vinden blåser. Den har blåst lenge.

Det påfallende er den voldsomme empatien for alle andre, og mangelen på empati for israelerne.

Vestlig, særlig europeisk, elite har et uuttømmelig lager av empati for illegale innvandrere til Europa. Kirken legger om sin liturgi og lære for å fortelle oss om vår skyld og plikt til å dele. Skolebøkene og undervisningen er bygget rundt det samme budskapet.

Men det er blitt stadig mindre igjen til jødene.

Det går de fleste hus forbi, drukner i hverdagsduren. Man merker det mest som et fravær, og hvem merker fraværet? Kun de som savner det – israelerne. De merker det tydelig når det skjer noe forferdelig, som i Itamar, og empatien uteblir. Man skal være svært våken som vanlig europeisk borger for å fange opp tausheten.

I nesten alt israelerne ellers foretar seg, kommer antipatien frem. Summen av dette: empati til overmål for palestinerne, fravær av empati når israelere er offer, antipati mot Israel når Israel handler – er fiendtlighet mot Israel og israelere. I dagens innvandrer-Europa er det umulig å skille fra jødehat. Muslimer greier ikke trekke et slikt skille, og når vertsnasjonene ikke selv greier å si fra, hvem skal gjøre det?

Noen ganger kommer det svake signaler fra enkelte muslimer, som om man aner at det hatet som bygges opp mot jøder, like gjerne kan snus mot dem. Men det synes bare som et kort blaff og artikuleres ikke.

Bak alt pratet om muslimer som Europas jøder ligger en slik sammenheng på lur. Men den er farlig å pirke i.

Selv bruken av ordet «israeler» er blitt en krykke å støtte seg til: Det er qua borger av en stat og på grunn av dens politikk at israelerne møter fiendtlighet, ikke qua jøder.

Dette er en bekvem illusjon. Den blodige virkeligheten forteller noe annet.

Den 26.- 29. november 2008 slo terrorister til mot Mumbai: en togstasjon og to luksushoteller og en café i nærheten. Men også mot et jødisk gjestehus, Chabad House, drevet av ekteparet Revka og Gavriel Holtzberg. Revka var fem måneder gravid. En av rettsmedisinerne forklarte:

“Of all the bodies, the Israeli victims bore the maximum torture marks. It was clear that they were killed on the 26th itself. It was obvious that they were tied up and tortured before they were killed. It was so bad that I do not want to go over the details even in my head again,” he said.

Disse opplysningene druknet i det allmenne oppstyret rundt aksjonen. Men for jøder var det et spesielt budskap: Det er den skjebnen de er tiltenkt, ikke som israelere, men som jøder, uansett hvor de måtte befinne seg i verden.

En verden som 75 år etter at ovnene sluknet, ikke ønsker å huske dette, har mistet noe.

Det er denne erkjennelsen som gjør Caroline Glick så bitter. Israel finner ingen forståelse for sin situasjon i FN, som er blitt en domstol over Israels handlinger.

Lashkar e Taiba som sendte terroristene til Mumbai, var de samme som rekognoserte for å drepe Kurt Westergaard og Flemming Rose. Vi kan late som om vi ikke ser sammenhengen. Men omfavnelsen av antisemittismen det samme som å omfavne vårt eget selvmord.

At norske myndigheter og den norske eliten har forsøkt å skyve Danmark fra seg på samme måte som Israel, er bare en bekreftelse på at det er slik.

Vesten distanserer seg, ikke bare fra Israel, men også fra sin egen fortid.

Last month Britain struck again. Channel 4 produced a new piece of anti-Semitic bile – a four-part prime-time miniseries called The Promise. It presents itself as an historical drama about Israel and the Palestinians, but its relationship with actual history begins and ends with the wardrobes. In what has become the meme of all European and international left-liberal salons, the only good Jews in the mini-series are the ones who died in the Holocaust. From the show’s perspective, every Jew who took up arms to liberate Israel from the British and defend it from the Arabs is a Nazi.

Bare de passive jødene, jøder som forsvarsløse ofre, er fredet og verdsatt. Jøder som forsvarer seg, er det ikke. Dette sier indirekte noe om vår egen rolle som passive og forsvarsløse, og som masochister: Igjen projiserer en vestlig verden sine indre problemer over på jøder.

Israel blir tvunget til å trekke konklusjonen på egen hånd: å stålsette seg mot omverdenens kritikk.

So too, they believe that Palestinians have a right to murder Israelis who serve in the IDF and who believe that Jews should be able to live freely wherever we want because this land belongs to us.

Until these genteel Jew haters learn to think otherwise, Israel should neither seek nor care if they condemn this or any other act of Palestinian genocide. We shouldn’t care about them at all.

Israel vet hvor landet står. Det gjør ikke Europa og i økende grad heller ikke USA. Vesten skyggebokser med sin egen fortid, med sine forbrytelser og nye fiender, og det er ikke i stand til å skille fantasier fra virkelighet.

Our World: Three Jewish children