Kommentar

Hvor alvorlig er den nye antisemittismen i Europa? Amerikanere som bryr seg har fått øynene opp for at det har skjedd noe. Hvor alvorlig er det? Hvorfor blir det ikke grepet fatt i?

Det er naturlig nok først og fremst jøder som er bekymret. Historiske minner vekkes til live. Europas fortid kaster lange skygger. Men siden jøder er tungt representert innen medier og akademia, når kunnskapen ut til mange flere. Den blir et offentlig tema, også blant liberalere som ellers skygger unna problemer som har med Vesten og islam å gjøre. «Alle» har fått med seg at den nye antisemittismen i Europa i hovedsak kommer fra kontinentets nye muslimske borgere, og at de som styrer offentligheten har problemer med å ta fatt i det. Når offentlige kringkastere som NRK eller politikere som Angela Merkel tar opp temat, skjer det halvveis. Man orker ikke, eller tør ikke, henge bjella på katten.

Amerikanerne har fått med seg denne europeiske uvilligheten, som er et ikke-tema i Europa. De ser også at det er en sammenheng mellom antisemittismen og strømmen av jihadister ut av Europa til Syria og Irak.

Jødefiendtligheten deles av langt flere enn de som støtter jihad, men det at man ikke orker å sette ord på den, er et tegn på europeisk svakhet.

Europeisk offentlighets vil mene at man tar «hensyn» til muslimer, og ikke ønsker å støte, men amerikanerne er ikke i tvil om at det er svakhet, ikke godhet som ligger bak. Hvis det er velvilje så er det en velvilje som ofrer jødene fremfor muslimene.

Man viser til at man tar jødenes sikkerhet på alvor, og styrker sikkerheten ved jødiske institusjoner. Men det er en omsorg som nettopp viser svakhet: Man tør ikke rettsforsfølge de som truer, men velger et defensivt svar: politi og sperringer. Når en dansk imam on the record står i en moské i Berlin og oppfordrer til drap på jøder, uten at det får rettslige konsekvenser, har man heist det hvite flagget.

Akkurat som amerikanske jøder ser politibilene utenfor jødiske institusjoner som et tegn på svakhet, forstår islamistene at det er det. Hvis europeerne virkelig ville forsvare sine jøder ville imamer som Abu Bilal vært rettsforfulgt, og politikere og akademikere ville forlangt at muslimske ledere tok avstand fra antisemittisme. Det skjer ikke. I stedet har norske medier som aldri før lagt seg på en linje der antiisraelisme og antisemittisme flyter over i hverandre.

Det er i hovedsak venstresiden og sosialistene som drar politikken i denne retning, men den såkalte høyresiden dilter etter.

Når statsminister Erna Solberg står foran Stortinget og siterer hadither i en demonstrasjon mot ISIS, forstår hun ikke at hun for å være troverdig burde sagt at det finnes andre hadither som muslimer må ta et oppgjør med. Hvis hun hadde hatt rådgivere som fortjente navnet skulle de fortalte henne at disse hadithene, blant annet et om at alle muslimer på den siste dag skal delta i å drepe alle jøder, er aktive og utbredt blant islamister. Når hun nevner det positive, men ikke det negative, blir rosen et svakhetstegn: Statsministeren tør ikke sette ord på ondets rot.

Den europeiske offentlighet later som om den ikke forstår disse sammenhengene, men det gjør kritiske amerikanere. De kjenner våre koder, og Europa vil bli en anskuelsesplass som vil gjøre det klart for amerikanerne hva som truer det åpne samfunn.

Les Jim Jardleys brede og detaljerte artikkel Europe’s Anti-Semitism Comes Out of the Shadows fra New York Times 23. september.

frankrike.paris.sarcelles.20juli14

foto: 20. juli 2014 ble det avholdt en ulovlig demonstrasjon i Paris-bydelen Sarcelles, hvor det historisk bor mange jøder og innvandrere. Demonstrasjon utviklet seg til oppløp mot jødiske butikker og en synagoge.

Yardley gjennomgår systematisk alle de stygge episodene som har skjedd i Europa dette året, særlig i forbindelse med Gaza. Det er mange enkeltepisoder. En av dem er Wuppertal i Tyskland. Det var der sharia-politi dukket opp i gatebildet. Det var også der noen forsøkte å sette fyr på synagogen.

Hatretorikken er ikke til å ta feil av. Den følges av fysiske overfall. Jøder merker at de ikke får den oppbakning i offentligheten som de kunne forvente. Det er denne unnfallenheten som får alarmklokkene til å ringe. Den vekker historiske minner, og får jøder til å diskutere om de har noen fremtid i det nye Europa.

But there is also concern about what some see as an insidious “softer” anti-Jewish bias, which they fear is creeping into the European mainstream and undermining the postwar consensus to root out anti-Semitism. Now the question is whether a subtle societal shift is occurring that has made anti-Jewish remarks or behavior more acceptable.

“The fear is that now things are blatantly being said openly, and no one is batting an eyelid,” said Jessica Frommer, 36, a secular Jew who works for a nonprofit organization in Brussels. “Modern Europe is based on stopping what happened in the Second World War. And now 70 years later, people standing near the European Parliament are shouting, ‘Death to Jews!’ ”

Hvorfor er ikke protestene mot disse ropene kraftigere? Fordi det offisielle Europa tydeligere enn noen gang tok palestinernes side.

Yet as European support for the Palestinian cause and criticism of Israel have hardened, many Jews describe a blurring of distinctions between being anti-Israel and being anti-Jew.

Det var få eller ingen demonstrasjoner for Hamas i Midtøsten, men mange i Europa. Det offisielle Europa får seg ikke til å kritisere antisemittismen til Hamas og deres ideologiske slektninger. Denne unnfallenheten blir en blåstempling av antisemittisme og man åpner en dør til radikalisering av muslimer. Islamistiske ledere benytter antisemittismen for alt det er verdt og er eksperter på å snakke med flere tunger. Når tidligere generalsekretær for Islams Råd Norge får forstander for Det mosaiske Trossamfund med på å si at det ikke finnes noen sammenheng mellom muslimer og antisemittisme, er han i virkeligheten med på å holde denne døren åpen. Norske medier, i dette tilfellet den «kristne» avisen Vårt Land, later som om de ikke forstår hva de selv skriver.

Den psykologiske komponenten er noe av det viktigste hvis man skal forstå dagens Europa. Man selvradikaliserer seg selv uten å merke det. Dette er et fenomen amerikanere har vanskelig for å forstå.

Medier og politikere som skal bekjempe muslimsk ekstremisme er selv på en vogn som fører til radikalisering.

Jøder merker stemningen og omslagene. Europeere rettferdiggjør for seg selv deres holdninger. Som utspillet til Antirasistisk senter viste: antirasisme og benektelse av antisemittisme går utmerket sammen.

Even among those inclined to condemn racism in any form, fighting anti-Semitism is no longer seen as a priority, with Jews often perceived as privileged compared with Muslims and other minorities confronted with discrimination.

Men norske medier later som om de ikke ser radikaliseringen til Shoaib Sultan og Ervin Kohn. De er selv en del av det samme.

Dermed skaffer de seg selv uoverstigelige problemer. De skal bekjempe en ekstremisme de selv er forbundet med.

Syria-krigerne fra Europa er et bevis på at Europa er blitt en del av Midtøstens problemer.

Jødiske representanter ser det. De har tett kontakt med Israel, som har intim kjennskap til islamisme og radikalisering. De ser at den samme antisemittismen og hatet som Hamas representerer når har vunnet fotfeste i Europa.

“We are a microcosm of the Middle East,” said Philip Carmel, European policy director for the European Jewish Congress. “The Middle East is being imported into Europe.”

Norske medier unnlater systematisk å ta opp fenomen som de to jihadistene Mohammed Merah (Toulouse 2012) og Mehdi Nemmouche (jødiske museum i Brussel 24. mai – fire drepte) og hva de representerer. Det er for ubehagelig. Slik avskjærer man seg fra å vite at særlig Merah ble en helt i islamistiske miljøer. Nemmouche ble et varsel om at det kommer flere angrep på jøder når jihadistene vender hjem. Slike påpekninger er det smått med i norske medier. Jihadistene er en dødelig trussel mot Europas jøder.

Denne mangel på åpenhet gjør at man kan spille overrasket neste gang et angrep mot jøder skjer. Det er forferdelig. Man fordømmer og styrker sikkerheten. Men jøder ser: Dette har man visst, men man tør ikke ta fatt i det. Å ta opp jødefiendtlighet i muslimske miljøer gjør en ikke populær. Det skaper en sur stemning i den flerkulturelle dialogen.

For jøder har det en konkret konsekvens: Man kan ikke vise offentlig at man er jøde. Disse historiene er det som gjør sterkest inntrykk på jøder rundt om i verden: Jøder i Europa blir frarådet å bære synlige tegn på tilhørighet i det offentlige rom.

Hvis den utvidede venstresiden, hvori opptatt en blodfattig høyreside, hadde ment alvor med fordømmelsen, ville man umiddelbart organisert en solidaritetsaksjon: Flest mulig skulle bære David-stjernen. Dette ville vært aktivisme av kjent merke. Ideen er nærliggende og enkel. Men den fremsettes ikke. Ikke av Aftenposten, ikke av Jonas Gahr Støre eller Erna Solberg. I stedet er David-stjernen blitt et symol på israelsk råskap og maktbrynde og norske medier forsvarer Mads Gilbert som om han var en nasjonalhelt. Da er det mye annet man får med på kjøpet og norske medier later som om de ikke er klar over hva det er.

Men det er jødene, og det er de som må bære konsekvensene. De opplever noe de har mange tusen års erfaring med: ensomhet. Det å bli overlatt til seg selv. Denne ensomhet er et varsel om at de igjen er utlevert til andres forgodtbefinnende. Fordi det finnes andre land, oversjøiske som Canada, Australia og USA, drar jødene dit, eller de drar til den eneste jødiske staten.

Det er når man ser dette bakteppet at man forstår hvorfor den israelske regjering insisterer på at palestinerne må godta at Israel er en jødisk stat. Norske medier viser sin aktive benektelse og fiendtlighet ved å fremstille dette som et tegn på jødisk sjåvinisme.

Jøder er vant til å være syndebukker. Nå ser de at fremmedgjort og ressentimentfylt muslimsk ungdom trenger et symbol, en sak hvor de kan få utløp for sin aggresjon. Medier og politikere kommuniserer at det er ok å være mot Israel. At dette går ut over landets jøder later de som om de ikke ser eller forstår.

Nordmenn har ikke opplevd å bli syndebukker på den måte. Men jøder har lang erfaring med det. Ordet de bruker er «morphed», «forvandlet»: En generell stemning kan få utløp gjennom en spesiell sak. Jøder føler at Israel er blitt gjort til en slik sak. Gjennom årevis med hakking og terping. FN er blitt arena for denne mobbingen, men hva gjør Norge for å stanse dette misbruket av FN? Som Gerhard Helskog viste i sin reportasje om FNs Menneskerettsråd, opplater ikke Norge sin munn for å kritisere Saudi-Arabia og de andre medlemmene av Organisasjonen av muslimske stater, når de benytter sin posisjon til å hamre løs på Israel.

Norge kan alltid finne unnskyldninger for å tie stille: Lederrollen i giverlandsgruppen for palestinerne f.eks. Men konsekvensen er likevel at FN undergraves innenfra.

Når den norske regjering i neste omgang kritiserer Israel har man gått fra passiv til aktiv deltager i mobbingen.

Slik fungerer unnfallenheten på gateplan, i hverdagen, på riksplan i politikken, i mediene og i internasjonale fora som FN. Man dilter med, og det er her parallellen til 30-årene melder seg. Mye er annerledes, men dette: Unnfallenheten og fellow traveller-syndromet, er det samme.

Den villede blindhet er et spesielt europeisk fenomen. Det var denne som gjorde Holocaust mulig.

Å bevare fasaden er blitt politikkens fremste kjennemerke. Episoder som skader omdømmet blir tonet ned. Når polititikere og presse abonnerer på samme fasade, blir konsekvensene store.

Brussel er EUs hovestad. Derfor er antisemittisme her ekstra pinlig.

The first happened the previous Sunday, Sept. 14, which marked the European Day of Jewish Culture. As people gathered to dedicate a plaque at a Holocaust memorial, youths hurled stones and bottles until the police arrived. Three days later, a fire erupted on an upper floor of a synagogue in the city’s Anderlecht district; the authorities are investigating the incident as arson.

 

Alminneliggjøring

Mangel på publisitet fører til mangel på reaksjon. Dermed blir antisemittismen alminneliggjort. Samfunnet reagerer ikke. Når noe alvorlig skjer, som drapene i det jødiske museet, kommer fordømmelsen. Men den blir hengende i løse lufta, uten sammeheng, uforklarlig.

But there have been smaller incidents that received less notice: a Turkish shop owner in Liège who posted a sign saying he would serve dogs but not Jews, a voice on the intercom of a commuter train that announced a stop as «Auschwitz» and ordered all Jews to get off.

“This summer, I started to see the world in a different way,” said Marco Mosseri, 31, a native Italian who works in the automotive industry in Brussels. “I was scared. I spent several nights without sleep. For the first time, I was thinking that maybe I could die from my religion.”

Demografi er et annet ikke-tema i et Europa som forandres i rasende fart. Det finnes 20.000 jøder i Brussel, mens den muslimske befolkningen utgjør 25 %. At spørsmål om innflytelse og toleranse nå henger sammen med antall, er noe som politikere og medier viser at de tar hensyn til. De sier det ikke høyt, men jøder merker det.

But Brussels also embodies the demographics transforming much of urban Europe, with generations of Muslim immigrants and their descendants now representing roughly a quarter of the population.

The Jewish community is small, about 20,000 people, most of them assimilated, secular Jews like Mr. Mosseri, who usually do not draw attention to their heritage. (A recent report issued jointly by two European Jewish organizations found that 40 percent of European Jews hide their Jewishness.) Now some secular Jews say they have stopped wearing a necklace with the Star of David, or allowing their children to wear T-shirts for a Jewish summer camp on public buses or trains.

Den som ikke tør benevne problemene, gir seg problemene i vold. Igjen er jøder syndebukker for Europas problemer, og dette drar jøder kjensel på. De merker at de blir kasteballer for motsetninger som ikke har noe med dem å gjøre. Når heller ikke politikere, akademikere og medier forsøker å skaffe seg herredømme over utviklingen, men ser en annen vei, ser jødene seg om etter utgangen.

Når samfunnet svikter må de søke sammen. Frommer er en ung kvinne med en venstreorientert bakgrunn som nå jobber i en NGO. Hun opplever at Gaza er blitt en besettelse for noen.

“I have friends who are never political and they are posting things about Gaza every day,” said Ms. Frommer, the employee of the nonprofit organization. “It seems like an obsession. Is your obsession because you want to save children, or because you have a problem with Jews?”

In a city so devoted to politics, the issue of Israel can seem unavoidable to some Jews, even those who strive to be apolitical or tend to be critical of Israeli policy. Ms. Frommer grew up in Brussels, but then left for college in Britain, followed by a long stint working in Cambodia. When she returned to Brussels four years ago, she was struck by how much more polarized life seemed. Her Jewish friends were sticking closer together as office chatter now sometimes bore a sharper edge.

This summer, one of her Belgian colleagues repeatedly mentioned the Israeli-Palestinian conflict. “He would often try to bring up the subject when I tried not to,” she said. “Then the subject would shift from Israel to Jews. Then it was, ‘Were there really six million Jews killed in the Second World War?’ ”