Kommentar

Franske jøder forlater Frankrike. De drar til Israel og USA. Det har vært 600.000 franske jøder, om 20 år er det kanskje ingen igjen. Det samme skjer i Belgia.

So what? kan noen si. Angår det oss? Det gjør det. Grunnen til at de drar er at muslimer overtar og de yngre generasjonene har ingen toleranse for jøder, enten de er israelitter, sionister, eller anti-sionister. Jødenes problem er også vårt problem. Det tar bare litt lenger tid før det blir akutt.

Linda Grant skriver dette i Guardian i sitt siste brev fra Tel Aviv. Fransk er nå det språket man hører oftest i Tel Aviv, etter hebraisk, og russisk. Hun har snakket med noen franske jøder og det de forteller er interessant.

Flere kommer fra nordafrikanske land. De hører muslimene klager over manglende muligheter. Men det var ingen som jødene noe opp i hendene da de kom til Frankrike. De måtte slå seg opp og frem. Kan det ha noe å gjøre med at muslimene kommer fra en flertallskultur? De føler seg trygge i den. Hvorfor skulle de føle seg på kanten av stupet, når det i tillegg finnes gode trygdeordninger. Det er noe av den samme mentaliteten som gjør at muslimske foreldre sender barna hjem til Pakistan for å gå på skole. Aftenpostens Halvor Tjønn hadde en interessant reportasje. Det er anslagsvis 4.000 pakistanske barn som til enhver tid er «hjemme» i Pakistan for å gå på skole. Når de er ferdig med skolegangen drar de til Norge. De er norske statsborgere, selv om de ikke kan ett ord norsk. Det var tydelig at de betrakter Norge som en oase, et vertsland de kan bruke og forbruke etter behov. Har de jobb kan man si de gjør opp for seg i økonomisk forstand. Men kulturelt og politisk kan man ikke si de er noe tilskudd. Frp ble igår latterliggjort fordi de reserverer seg mot at staten skal støtte flerkulturelle innslag i vår kultur. Det er noe visst ubehjelpelig over Frp, men det betyr ikke at de ikke har noe å fare med. For denne støtte er ikke uproblematisk. Finnes det noen formidling mellom den pakistanske kulturen og den norske? Eller blir det snakk om å bidra til utviklingen av parallellkulturer, som på sikt undergraver det norske demokratiet? Det ser vi allerede konturene av.

Aftenposten hadde innhentet en kommentar fra en pakistansk høyskolelærer i Finnmark. Han syntes det var helt greit at ungene ikke lærte norsk, selv om de var norske borgere, for norsk var jo et lite fillespråk. Det var mye viktigere å lære engelsk. Vi måtte innstille oss på at engelsk ble kommunikasjonsspråket i fremtiden. Dette refereres med det største alvor, uten ironi eller motspørsmål.

Det er bemerkelsesverdig i hvor liten grad journalister tør å dot the i’s, når det gjelder disse problemene: En Høyre-politiker fra Stovner ble igår anmeldt til politiet for å ha gått til fysisk angrep på en pakistansk journalist som har skrevet at politikeren driver tilnærmet bestikkelser og påvirkning for å verve stemmer.

Vanlige folk ser faresignalene. Det er eliten som nekter å gjøre det.

Eliten vil også nekte å se forbindelsen mellom at franske jøder emigrerer og fremveksten av intolerante muslimske kulturer i Europa. Mange på venstresiden vil se det som jødenes problem: Det er Israels skyld. De forstår ikke at det de kristnes kultur i neste omgang.

Robert is a radiologist. He was born in Fez, Morocco and came to France at the age of eight. The family had lived in Algeria and had French citizenship for five generations. When Morocco became independent, the family had a parting of the ways: «One side said they were first and foremost Jewish, we said that we were first and foremost French, so they went to Israel and we went to France. In North Africa we knew Arabs and we had no problems, but there is a new population of young teenagers, they can’t tell you where Palestine is on the map, but all they see on TV every day is Israeli soldiers beating up Palestinians. And when they see Jews on the street they don’t know if they’re left or right, Zionists or not, if we are Jews they have to fight us. France is not an anti-semitic country, there isn’t a sentiment of anti-semitism, but it is now very difficult for a Jew to live in France.»

Vi lener oss tilbake og tror det langt frem. Men utviklingen i Frankrike har gått fort. Omsvinget skjedde i løpet av bare ti år:

Robert describes their local synagogue, first with one police car guarding it, then two, then three, and ask – would the army eventually have to be called in to defend their right to pray? «There are 600,000 Jews in France and four million Arabs. We are too small a population to live in France, we can’t exist there any more. In 20 years there will be no Jews left in France and the same in Belgium. All the young people are leaving, some to Israel, some to America. I have no more of my family left in France. We didn’t imagine this problem 10 years ago. I am too old to make aliyah, I have made all my career in France. I can’t begin again so we have bought an apartment in Tel Aviv and we spend half our time here, and half our time in Paris until I retire, then we will leave France for good.»

Den snart pensjonerte Robert sier noe annet klokt: Han er ikke redd for Israel, som får tilsig av så mange velutdannede, dyktige mennesker. Det er Europa det er fare for.

‘France is not anti-semitic but it’s now very difficult for a Jew to live there’

In the last of her fortnightly dispatches from Israel, Linda Grant meets those who are choosing the uncertainty of the Middle East over persecution in Europe

Wednesday March 31, 2004
The Guardian