Kommentar

Noe av poenget med å skrive er å avsløre. Journalister har lenge skrytt av at de er ytringsfrihetens forsvarere, som ser med kritiske blikk på makten. Journalister vil sjelden snakke om den makten de selv utøver.

Det er en makt som er skapt ved massemedienes enorme vekst og utbredelse. Makten har økt fordi medieoffentligheten har vokst og fyller en så mye større del av folks liv. Det er ikke uproblematisk.

For å avspeile fenomener må man bruke ord eller bilder. Ord eller bilder definerer, tolker virkeligheten. De på innsiden besitter en ekspertise om dette som de på utsiden ikke aner noe om.

Det mest interessante ved dette metaspråket er de uskrevne reglene, både de som gjelder et begrenset tidsrom, for et begrenset felt, og/eller lengre tid.

Journalister tilhører definitivt de etablerte sjikt, de meningsdannende, de som betyr noe. Det er en posisjon de nødig forlater. Derfor har de inngått en stilltiende avtale med utgiver/eier/redaksjon om å forholde seg korrekt, og respektere de som betyr noe, med mindre de er lyst fredløse.

Det betyr at spørsmål stilles ut fra en bestemt vinkel, som man er blitt enig om på forhånd. Siden Norge er et lite samfunn preget av konsensus, får dette ganske vidtrekkende konsekvenser.

Tiden idag er ingen vanlig tid. Det er en dramatisk tid. En dramatisk tid roper på et språk som kan fortelle hva som skjer. Det er ingen store stories som beveger norske lesere for tiden. Det man ser ut til å foretrekke er lullabies. Det som kunne ha vært en stor story, krigen mot terror, er blitt et sideshow i den store fortellingen om det brutale USA og den urettferdige krigen. Under den store stygges beskyttende vinger lever den lille stygge, Israel.

Det er ingen tvil om at språket man tillater seg i norske medier for å beskrive Israel, og til dels jøder, ikke ligner på noe annet.

Jeg har tillatt meg å skrive at denne utbredte Israel-fiendtlige tonen gjør den lovpriste anti-rasismen til humbug. Jeg mener det mer enn noen gang.

Noen, nærmere bestemt Thomas Hegghammer ved FFI, kom over min karakteristikk av Kåre Willoch som sheik Yassin Willoch, og fant det så støtende at han melder seg ut av bloggens leserskare. Han synes det er blitt for mye sarkasmer, og dette var en for mye.

Sarkasmer kan være gode å ty til hvis man står maktesløs overfor fenomener man ikke kan gjøre noe med. Skjønt jeg ville ikke kalt det sarkasmer.

Betegnelsen på Willoch var ikke ondskapsfullt ment. Det er dypt alvorlig ment. Hegghammar er terrorforsker. Men har han fått med seg hva Willoch har sagt, eller er vi muligens dypt uenige om hva han står for?

Når jeg tillot meg å sammenligne Willoch og Yassin, skyldes det at begge har et barnlig utseende, og nyter/nøt en posisjon hvor de ikke blir/ble motsagt.

Det gikk opp for meg under lesning av Michael Ignatieffs bok at Norge langt på vei er blitt forledet til å se verden fra palestinernes synspunkt, og til en viss grad forstå terroristene. Det er en farlig utvikling.

Siden han fikk Midtøsten som fiks ide, har jeg aldri hørt Willoch uttale seg med empati for israelerne. Jeg mener ikke fraser. Derimot har jeg hørt mye empati for palestinerne. Vel og bra. Men det har hele tiden vært noe mer. Rett før han skulle dra på besøk med Flyktningerådet, sa han at han aldri hadde hørt om en okkupasjon hvor ikke de okkuperte tydde til vold.

Jeg kan forsikre Hegghammar at akkurat slike setninger oppfattes på en helt annen måte av israelere og jøder enn de gjør av NRKs norske lyttere. Men det utrolige er at norske forskere og journalister aldri har vært interessert i å finne ut hvordan den ene part oppfatter virkeligheten. Innenfra. Utvendig har de gjort det, og dermed skapt større avstand. Men aldri innenfra. Jeg vet positivt at journalister som har hatt forutsetninger for å gjøre det er blitt holdt tilbake. De var ikke til å stole på.

Under betegnelsen sheik Yassin Willoch ligger derfor en dypt seriøst ment kritikk, et forsøk på å stille noe i relieff, røske litt opp, fremmane noen nye bilder.

Willoch ville sikkert blitt støtt, og de som bryr seg om ham. Men hvorfor er det ingen som viser samme omsorg for de som Willoch har støtt over ganske lang tid? Det spørsmålet blir aldri stilt i norsk offentlighet. At det ikke gjør det synes jeg vitner om at Norge fortsatt er et «hvitt» samfunn, der man ikke får røre ved de etablerte. Dessverre har vi også fått tilsig av en raskt voksende minoritet som er minst like hårsår for kritikk. Ingen av dem har særlig sans for jøder.

Det er trist, men HL-senteret til tross, så viser norsk offentlighet noe av den samme ufølsomhet overfor jøder som den gjorde før annen verdenskrig.

Kunnskap og viten om Holocaust er akseptert og gjort til en del av den offisielle ideologi, men disse to tendensene står i spenning til hverandre. Hvis viten om Holocaust kun er død historisk viten, har den ingen funksjon. Det er de levende den skal beskytte.

Her må jeg innføre begrepet «goy», som er jødenes betegnelse på ikke-jøder. Det er et viktig begrep, for det betegner en state of mind. Etter Holocaust går det ikke an å være goy, vil jeg si. Det går ikke an å leve helt ubesværet, helt uvitende om det jødiske. Hitler forsøkte å utrydde det jødiske, derfor må vi forstå det, ta det inn over oss. Det har jo gitt oss det beste vi har, ikke bare GT, budene, og Jesus (som er problematisk mellom oss), men også de største og beste skapere av moderniteten. I bunnen av det hele ligger et Guds-begrep. Nazistenes jødemord var også et Guds-mord, et drap på ånden. Stort større, mer alvorlig går det ikke an å bli.

Vesten står igjen overfor en dødelig trussel, i religionens navn. Vi bør utvikle hypersensitivitet overfor alle forsøk på å forvirre hva dette dreier seg om. Saken er at denne trusselen har jødehat som ett av sine fremste kjennemerker. Dette har lite med sarkasmer å gjøre, og mye med blodig alvor.