Kommentar

Det finnes ingen nazisme med et menneskelig ansikt, interessant nok. Alexander Dubcek og tsjekkerne forsøkte seg på en sosialisme med et menneskelig ansikt, men ble stanset av sovjetiske stridsvogner. Tyve år senere kollapset systemet, innenfra. Det skyldtes i liten grad noen aktiv innsats fra vestlig side. Nettopp dette forhold gjorde at de totalitære strømningene kunne overleve i Vesten, uanfektet.

Dvs. man mistet viktige orienteringspunkter, ikke minst da Kina slo inn på den kapitalistiske vei for fullt. Man mistet vissheten om at det fantes supermakter som sto for en annen modell, som et alternativ, som var en motmakt. Som Vesten fryktet og måtte respektere. Det ga en trygghet. Hva sto man nå igjen med? Lite. Man mistet den overspennende ideologiske himmelen. Man sto igjen med ressentiment-kulturen.

Palestina

Man så seg om etter saker som kunne holde bevegelsen levende. Palestina-spørsmålet var like uløst. Det fylte det ideologiske tomrommet. Palestinerne var de edle ville, de ubesmittede, undertrykte, som i kraft av sin nakne eksistens var rettferdiggjort. Jo renere og mer undertrykt palestinerne var, jo mørkere og mer truende fremsto israelerne. Det fungerte som en dumphuske.

Slik kom Palestina-spørsmålet til å fylle samme funksjon for venstresiden i Vesten som det har gjort i årtier i den arabiske og muslimske verden: som en erstatning for mangelen på politisk kultur og debatt om reelle problemer. Palestina var eselet man kunne lesse alle problemer over på. Men jo større sympati for palestinerne, jo større hat mot israelerne.

Men foretar man en slik projisering av problemer, begynner objektet å leve sitt eget liv. Det blir et Frankenstein-monster.

Parallelt

Dette skjer samtidig med at islamismen for alvor vokser seg stor og sterk i den arabiske/muslimske verden. Konflikten går fra å være nasjonal til å bli religiøs. Islamismen er jødehatende. Eksterministisk. Venstresiden hadde vært antisionistisk. Nå gled den umerkelig over til å bli antisemittisk. Som oftest ved fortielse. Man snakker ikke om Hamas’ charter, slik man heller ikke hadde snakket om PLOs. Venstresiden holder fortsatt fast på en anti-Israel-retorikk. Men den er til gjengjeld blitt krass, fiendtlig og totalt ute av stand til å se Israels posisjon.

Det er oppstått to nye fenomener:

1. De etablerte mediene er blitt antiisraelske på en måte som vanskelig lar seg skille fra jødefiendtlig. Dette slo for første gang ut i full blomst under Gaza-krigen. Det som skjedde i Norge, skjedde i hele den vestlige verden. Men ut fra sitt selvbilde og image i utlandet var norske mediers dekning oppsiktsvekkende ensidig i forhold til tidligere. Nå forsøkte man ikke å holde igjen, men ga fullt utløp for anti-israelismen. Stavanger Aftenblad trykket bilder av hånden til et begravd barn. Journalistene som sto i på den israelske grensen og så over til Gaza, forsøkte ikke å skjule sine antipatier. Under Libanon-krigen tre år tidligere kunne Hizbollah få plassert sin versjon. Denne gang slapp ikke vestlige journalister inn, dermed kunne det virke som om de ble stand-ins for palestinerne. De ville bevise at de kunne gjøre jobben utenfra.

Samtidig skjedde noe alvorlig på hjemmebane: For første gang så Norge en politisk mobb som jaget jøder i Oslos gater. Man fikk se et utslag av det hatet og volden som preger Midtøsten. Scenene sjokkerte mange. Mediene ga et usminket bilde, særlig nettavisene, men det førte ikke til noen politisk erkjennelse. Man greide ikke koble jødehetsen i Oslos gater til krigen i Gaza. Ingen journalist, kommentator eller akademiker sto frem og bekjente: Kanskje vi har tatt feil, kanskje konflikten ikke er så enkel, kanskje Israel har et poeng.

Denne mangel på kobling handler ikke om at uten- og innenrikspolitikk holdes adskilt. Alle med TV kunne se at Midtøsten hadde kommet til Oslo. Forklaringen er snarere at man allerede har investert så mye i en politisk forståelse at man ikke er i stand til å hoppe over sin egen skygge.

Det gir den politiske debatten og samfunnsforståelsen den type irrasjonelle trekk som preger totalitære samfunn. Det er fullt av hvite elefanter i rommet, men de som driver frem den nye politikken ser dem ikke. De er ute av stand til det.

De andre, som har bevart forstanden, henvises til en tilværelse i taushet.

Profetier

I dette klimaet er Israel-venn er blitt en odiøs merkelapp. Den indikerte tidligere at man var kristenfundamentalist, helt forstokket, av typen Kåre Kristiansen (tidligere KrF-høvding, før Bondevik innførte den myke linjen). Men det hadde den gang noe visst harmløst over seg. Israel-vennene var håpløse, de bygget jo på Bibelen som alle visste ikke hadde noe med dagens virkelighet å gjøre. Man følte seg overlegen.

I dag har ordet Israel-venn en mye mørkere konnotasjon. I takt med at Israel beskrives som hinsides redning. Kåre Willoch har profetert ved flere anledninger at det kommer til å gå Israel ille.

Sammenligningen med Sør-Afrika og bruken av apartheid og boikott-linja spiller samme metaforbruk: å vekke bildet av Israel som håpløst, fortapt. Som kun kan endres utenfra, ved straff. Hvis det ikke tar til vettet, har det selv nedkalt straffen over seg.

Dette er tenkning med religiøse overtoner. Jøder oppdager det med én gang. Derfor går selv venstresiden i Israel imot boikott. Men Jostein Gaarder forsto ikke kritikken da han brukte et religiøst språk for å si at jødene ikke hadde villet lytte og nå ville ende opp i et nytt eksil. Det er ikke fordi Gaarder ikke vet. Mannen bak «Sofies verden» kan sin idèhistorie. Men han kan ikke forstå.

Man ser ikke hva det egentlig handler om. Dialog-kulturen krever at alle skal slippe til, også jødehatere. Slik kom også Gaarder-debatten til å handle om ytringsfrihet. Men på den perverterte måten. Man glipp av det viktigste: at Gaarder representerer en retning, et nytt perspektiv på virkeligheten som ikke er i stand til å erkjenne at de er jødefiendtlige. Det blir til et spørsmål om stil og retorikk.

Selv en intelligent mann som Flemming Rose ser ikke dette problemet når han går inn for full ytringsfrihet, også for antisemitter.

Antisemittismen vokser frem i Vesten som en funksjon av et kulturelt-politisk hamskifte. Den lar seg ikke bekjempe med moralsk opprustning, med forbud. De forblir tomme ord.

Les også

-
-
-
-