Kommentar

Påpekning av venstresidens ekstremisme blir møtt med en fornærmet holdning. Slik er da ikke vi! Men venstresiden må slutte å se seg selv omgitt av en moralsk immunitet. De samme lover gjelder for dem som for andre. En av de mest ubehagelige spørsmål lyder: hvis man har beveget seg i ekstrem retning, kan man da ha utløst en tilsvarende ekstremisme i den andre enden av aksen?

Mer konkret: det verste som har skjedd med venstresiden de siste to tiår er åpningen for en antisionisme som ikke lar seg skille fra antisemittisme. Denne jødefiendtlighet forkledt som Israel-kritikk er blitt luften vi puster i, pga venstresidens dominans over mediene og kulturlivet. Kan man da forundres over at dette har utløst bevegelser på den andre siden, som har et nevrotisk forhold til alt som har med Israel og jøder å gjøre?

Hvordan kan venstresiden løpe fra sitt ansvar? Man later som om man selv definerer hva som er hva, uaktet andre. Men denne definisjonsmakten er de ved å miste.

La oss ta et konkret eksempel: kronikken til Espen Kvark Kvernbergh i Dagbladet 31. juli: Når speilet blir snudd:

Teaterensemblet «Kompani Linge» besøkte Midtøsten i mai. Det ble et møte med en okkupant, kolonialist og apartheidstat. Det ble et møte med et Israel som bryter menneskerettighetene og internasjonal lov. Konflikten utfordrer et globalt system basert på internasjonale lover og universelle menneskerettigheter. Hva vil det bety for mennesker verden over sitt syn på internasjonalt forpliktende samarbeid at okkupasjonsmakten Israel gjennom kontroll og gjennom å trosse internasjonal rett og mer enn 200 FN-resolusjoner, lar Palestina betale regningen for Europas overgrep mot jødene?

Stilen er trettende med sin forenklede insistering. Skåret ut i papp, sier man. Alt som har med Israel og jødene å gjøre er skåret ut i papp, slik at alle kan skjønne det.

Innlegg om Israel følger et bestemt mønster: man lager en syllogisme: man legger visse premisser og de munner ut i en konklusjon. Denne konklusjonen er blitt mørkere og mørkere med årene.

Kvernbergh ser mye forferdelig på sin reise gjennom Israel og de okkuperte områdene.

På vår reise gjennom Palestina passerte vi vannreservoarer, gjerdet inn og tatt over av Israel. Det palestinske vannet blir «eksportert» til Israel og deretter solgt tilbake til Palestina. Langs de palestinske veiene var det flaggborder på hver side, og i vinden vaiet det israelske flagget. Stoppet vi for å handle, handlet vi med shekel. Og som symbol på den totale undertrykkelse vokser muren frem og splitter palestinske familier og landområder vilkårlig.

Gjennomgående er israelerne onde undertrykkere, bildet er entydig svart. Alle som har brukt et minimum av tid på konflikten jøder/palestinere vet at er det noe den ikke er, så er det det. I Israel er dette en erkjennelse de fleste er seg bevisst, palestinere har også flere tanker og følelser i hodet.

Men de norske «Gutmenschen» nøyer seg ikke med å skjære historien ut i papp, de vil også ha noen moralske dommer: De kvier seg ikke for å gå til historien. Man vet at dette er Israels «trumfkort», derfor må det devalueres.

Det er ikke verden som er antisemittisk. Israel undertrykker, frihetsberøver, okkuperer, dreper og isolerer Palestina og det palestinske folk. At jøder anser reaksjoner på dette som antisemittisme er å beklage. Like fullt er Israel vår siste apartheidstat, en stat som systematisk forfølger en folkegruppe på måter som jøder vil kjenne seg igjen i.

Her begynner det å svinge: «Det er ikke verden som er anitsemittisk», og «At jøder anser reaksjoner på dette som antisemittisme er å beklage.» Det hadde vært interessant å få konkretisert hvilke «reaksjoner» Kvark Kvernbergh snakker om. Jeg er redd han vil forstå det meste.

Europas dårlige samvittighet for vår behandling av jøder opp gjennom historien, kan ikke styre vår politikk overfor Israel. Vi må heve blikket og se hva menneskene i området har felles og hva de drømmer om. Dét kan bety at vi må våge å oppheve religion som styringsparameter. Løsninger på konflikten mellom Israel og Palestina, og mellom araberverden og vesten, må løftes over den religiøse sfære. Israel må oppgi okkupasjonen og trekke seg tilbake fra bosettingsområdene. Her kreves handlekraft og realpolitiske tiltak fra en hel verden. Her kreves engasjement på tvers av kulturer og religioner. Vi trenger en internasjonal boikott av Israel for å tvinge vårt siste apartheidregime i kne. Det funka i Sør-Afrika, og det vil funke igjen. Muren må rives. Og norske politikere må fortelle oss hva de vil gjøre for å løse konflikten mellom Israel og Palestina. Svarfrist er 14. september.

Jeg er ikke sikker på hva Kvark Kvernbergh mener med at «det kan bety at vi må våge å oppheve religion som styringsparameter», men det lyder dunkelt og truende: det høres ut som om Vesten bør slutte å ta så mye hensyn til jødene, og heller se på hva folk i området ønsker, dvs. flertallet, araberne, palestinerne.

I Norge kvier man seg ikke for bramfritt å hevde at «vi må slutte å la vår dårlige samvittighet for behandling av jøder opp gjennom hsitorien styre vår politikk overfor Israel». I andre land, feks. Tyskland, ville en slik setning få det til å gå et søkk i mange mennesker. I Norge glir det glatt ned.

Det burde påkalle noen spørsmål: er den nye godhetsideologien noe vern mot ondskapen? Kan det tenkes at antisemittisme kan dukket opp «midt iblant oss»?

Kvernbergh sier ikke noe som ikke VG-journalist Harald Berg Sævereid sa: «Hvem tror israelerne at de er?» Det forkynnes fra prekestoler, gjentas av NRK-korrespondenter, foreleses fra katetre – over det ganske land lyder samme budskap: Israelerne har ikke gjort seg fortjent til vår kjærlighet lenger.

Denne propagandaen er massiv, systematisk og kontinuerlig. Den nådde et foreløpig klimaks under januar-opptøyene i Oslo, der man jaktet på jøder i gatene og ropene lød: Drep jødene!

Det er ikke spesielt dristig å hevde at det har vært en utvikling fra venstrerevolusjonær voldsromantikk til en mørkere og dypere anti-israelisme, parallelt med at Norge har fått en betydelig muslimsk befolkning.

Det er bare venstresiden med sin «idealisme» som tror at dette kan passere ubemerket, uten at det setter i gang prosesser hos andre. Selvsagt gjør det det: det påvirker muslimenes oppfatning av det norske samfunnet og dets verdier, det påvirker vår oppfatning av oss selv som kristen og humanitær stat, – denne anti-israelismen opphever det som ellers er et oppgjør med historisk skyld, det påvirker selvsagt jødenes situasjon i Norge, og det påvirker det ekstreme høyre, med sitt nevrotiske forhold til historien.

Nazistene og deres etterkommere har en helt annen type skyldfølelse enn den humanistiske-sekulære siden. Når de ser at venstresiden kaster skylden fra seg som noe passé, annullert av Israels egen oppførsel, – vil de ikke føle en tilsvarende impuls til å kaste historisk skyld av seg?

Den vil kanskje ikke manifestere seg som åpenlys bekjennelse til nazismen, men kanskje som etnisk sjåvinisme av den typen NorgesPatriotene legger opp til.

Venstresiden må ta inn over seg: hvis man setter kjeglene i bevegelse, må man kanskje forvente at andre vil gjøre det samme.