Flyktninghjelpen under Jan Egelands ledelse viser i en statusrapport en klar negativ holdning til Israel. Fremstillingen er tendensiøs og direkte feil. Israel presenteres som noe spesielt graverende.

Det er ikke vanskelig å tolke denne beskrivelsen som at Flyktninghjelpen anlegger samme fiendtlige perspektiv som Israels naboer.

jan-egeland890

Foto: Leder av Flyktninghjelpen, Jan Egeland, med et uttrykk som kunne vært Tor Olav Trøim, John Fredriksens høyre hånd inntil for en tid siden. Selvbevisst, overbærende. Egeland er prestelig i sin væremåte og med dagens katastrofer i Midtøsten har han mange prekener på lager.

Det er Conrad Myrland i Med Israel for Fred som har lest Flyktningregnskapet for 2105 som ble fremlagt i begynnelsen av juni:

På side 98 skriver Flyktninghjelpen en hel side om Israel med overskriften “På kant med omverdenen”. Den mest alvorlige feilen i artikkelen er en ren usannhet:

“Israel er det eneste land i verden der fulle borgerrettigheter er basert på religiøs identitet,” skriver Flyktninghjelpen.

Man skal være ytterst dårlig informert for ikke å vite at mange land i Midtøsten diskriminerer innbyggere basert på religion. Har ikke Egeland hørt om diskrimineringen av kristne eller tar han den ikke alvorlig?

Alle statene i området, inkludert palestinske selvstyremyndigheter, har en offisiell religion – islam – og diskriminerer både i lover og i praksis mot ikke- muslimer generelt og jøder spesielt. Jordan har for eksempel en lov som uttrykkelig forbyr jøder å bli statsborgere.

ANNONSE

– Til tross for ufullkommenhetene til den israelske regjeringens tilnærming til religion, er landet mer aksepterende for religiøs pluralisme enn noe annet land i Midtøsten, noen muslimsk stat i verden og de fleste kristne stater gjennom historien, og til og med i dag, skriver jusprofessoren Alan Dershowitz i boken The case for Israel.

– Å ensidig kritisere Israel fordi det er en jødisk stat er en klar form for internasjonal antisemittisme, spesielt når denne kritikken ikke kommer sammen med tilsvarende, eller mer kraftig, kritikk av muslimske stater som praktiserer en mye mer diskriminerende form for statsstøttet religion, legger Dershowitz til.

Israels jødiske karakter er tvilsom, mens den islamske ikke nevnes. Jødenes rett til å vende hjem omtales som noe som gir jøder privilegier. Det er en merkelig beskrivelse når man tenker på hvorfor de har innvandret.

Statusrapporten virker å være skåret over en klassisk venstreorientert anti-israelsk lest: Man er omtrentlig. Snakkiser i pressen omtales som fakta uten å sjekkes. Det påstås at Israel har vedtatt lovendringen som gjør Israel til et land for jøder. Men dette er feil. Loven er ikke vedtatt. Det er uenighet innad om formulering, tidspunkt osv. Men ikke om statens jødiske karakter.

I venstresidens retorikk forvandles retten til et jødisk hjemland til et utslag av rasisme.

Det sier mye om utviklingen på venstresiden, og da ikke bare den radikale, men mainstream, som Egeland tilhører.

Det påstås at palestinere er utestengt fra visse yrker. Feil igjen. De er fritatt for militærtjeneste og dermed ikke sikkerhetsklarert. Det er yrkene som krever klarering som de er utestengt fra. Det gir en annen kontekst.

En gjenganger i den anti-israelske retorikken er at Israel beveger seg i rasistisk retning:

“Rasismen er blitt et tiltagende problem i deler av det israelske samfunnet. Den kommer til uttrykk blant annet overfor landets ikkevestlige jøder. I 2013 ble det avdekket at myndighetene hadde utsatt jødiske kvinner fra Etiopia for tvungen kjemisk prevensjon.”

En pro-palestinsk svensk journalist skrev i Aftonbladet at den israelske hæren drev organhøsting av døde palestinere. Saken vakte oppsikt. Den savnet ethvert grunnlag, men bidro til å spre oppfatningen om at Israel representerer «mørke krefter».

I et moderne samfunnn avsløres kontinuerlig «skandaler», noen mer, noen mindre alvorlige. Egeland og Flyktninghjelpen tar en slik og gjør det til symptomatisk på dypereliggende trekk ved det israelske samfunnet.

Saken fra 2013 bygde på intervju med 35 etiopisk-jødiske kvinner. I noen tilfeller skal disse kvinnene ha fått p-sprøyter uten at de alle forstod hva sprøytene gjaldt. I andre tilfeller skal noen av de ansatte israelerne ha brukt så sterke overtalelser at det nærmet seg, og kanskje i noen tilfeller overskred, grensen for tvang.

Men verst er omtalen eller rettere: bortforklaringen av islamsk antisemittisme, som har eksplodert i takt med at islamismen brer seg.

“Israel ble etablert i kjølvannet av andre verdenskrig og oppfattes gjerne i Midt-østen som kolonimaktenes fremste stedlige representant. Den antikolonialistiske kampen retter seg altså mot israelere snarere enn mot jøder, og den er uttrykk for politisk motstand snarere enn religiøs forakt. Når dette ikles en religiøs muslimsk språkdrakt, blandes imidlertid kortene. Jøder var en dominerende og mektig gruppe i det samfunnet profeten Muhammed levde og virket i, og i de islamske kildene kan «jøder» tolkes vekselvis som henvisning til trossamfunnet jøder og til den mektige samfunnsgruppen som jødene representerte. Slik kontekstualisering i tolkningen er imidlertid ikke populær hos mer ytterliggående grupperinger innenfor sunniislam. Konsekvensen er en tolkning hvor man ikke skiller mellom tro (jødedom) og politikk (Israel). Antikolonialisme i jihadist enes språkdrakt og fortolkning blir dermed til forveksling lik klassisk europeisk antisemittisme, bare i en religiøs språkdrakt.”

Betegnelsen «kolonimaktens stedlige representant» er stygg. Israel er symbol på imperialisme og overgrep. Staten er derfor et legitimt mål. Palestinsk terror er frigjøringskrig.

Dette er den klassiske anti-israelske retorikken fra 60-tallet.

Men nå er det en ny ruvende aktør: jihad. Hvordan skal venstresiden få rammet inn den så den ikke skader palestinerne, og rammer deres vestlige venner?

Jo, jødene var mektige på Muhammeds tid.

Den er stygg. Det er forståelig at muslimer er antisemitter for de husker en tid der jøder var synonymt med makt. Eller penger?

Nå begynner reservasjonene og bortforklaringene å bli så mange for forfatteren at han snubler i sine egne ben. Men man kan utlese at:

Jihadistene er egentlig antikolonialister, men de er så sterkt troende at de ikke skiller på jødenes tro og deres statsprosjekt. De drar også på historien om hvor mektige de var på Muhammeds tid.

Flyktninghjelpen stiller seg overbærende til jihadistene. De kan ikke for at deres jødehat er lik europeernes. De er til forveksling like, men er det egentlig ikke.

Slik er også jihadistene om ikke frikjent, så forstått.

Israel og jødene derimot…..

http://www.miff.no/norge-og-israel/2015/06/19FlyktninghjelpensprerusannhetomIsrael.htm

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629