Sakset/Fra hofta

Alain-Finkielkraut (1)

FIGAROVOX/GRAND ENTRETIEN – Filosofen Alain Finkielkraut har gått med på et langt intervju med FigaroVox hvor han eksklusivt gir sitt syn på Midtøsten-konflikten og dens konsekvenser i Frankrike.
Alain Finkielkraut er filosof, forfatter og essayist. Han bygger sitt verk rundt overføring av idéer, forsvar av humaniora og kritikk av det moderne samfunnet. Hans siste bok, L’identité malheureuse ( Den ulykksalige identitet), har skapt sterke debatter og har opplevd en stor suksess hos bokhandlerne.

FigaroVox: Når det gjelder Midtøsten-konflikten, visse intellektuelle kritiserer deg for ikke å fordømme den israelske bombingen mot palestinske sivile slik som du fordømte den serbiske beleiringen av Vukovar og Sarajevo. Hva svarer du dem?
ALAIN FINKIELKRAUT: For å starte med en presisering. Jeg elsker Israel og jeg blir forskrekket når jeg ser det interkontinentale hatet som sprer seg overfor dette bitte lille landet hvis eksistens det fremdeles stilles spørsmål ved. Men jeg har aldri betingelsesløst støttet den israelske linjen. Den 9. juli, var jeg i Tel Aviv på en invitasjon fra avisen Haaretz som organiserte en stor fredskonferanse. Jeg representerte Jcall og jeg fortalte at som intellektuell jøde var jeg konstant nødt til å kjempe en tofrontskrig: Mot en antisemittisme som er mer og mer selvsikker og dominerende som fordømmer det «sionistiske monsteret» med et korrekt antirasistisk språk, og for et kompromiss, det vil si en deling i to stater, én israelsk og én palestinsk. Jeg la til at ved å slå seg til ro med status quo, setter den israelske regjeringen selv det sionistiske prosjektet i fare. Allerede i 1991 bekymret den store Midtøsten-eksperten Bernard Lewis seg for at Israel skulle bli som Libanon, «enda en komplisert sammensetning av forskjellige etnisiteter og religiøse grupper i konflikt». Og han la til: «jødene vil befinne seg i en dominerende posisjon slik maronittene hadde en gang, med utsikt til en libanesisk skjebne til slutt.» For å hindre denne spådommen i å bli virkelighet, haster det med å gjøre det Ariel Sharon på slutten av livet kalte «smertefulle avståelser av landområder». Hvis hans etterkommere avstår fra denne løsningen er det ikke bare fordi de mistror sine samarbeidspartnere, men især fordi de er redde for sine egne ekstremister. De frykter en borgerkrig mellom israelere som fører til en oppløsning av bosettingene på Vestbredden. Vi må imidlertid passe oss for ikke å blande alt sammen. Israelerne okkuperer ikke lengre Gaza. Det er ingen jødisk tilstedeværelse i dette området. Hvis lederne for Hamas hadde bestemt seg for å begynne å bygge en stat, sikre et anstendig liv for sine borgere og samarbeide med Israel hadde det ikke vært noen blokade og fredstilhengerne i Israel hadde vært sterke nok til å tvinge igjennom en tilbaketrekning fra Vestbredden. I stedet har Hamas brukt alle pengene fra sine sjenerøse givere til å kjøpe missiler og raketter og bygging av en underjordisk by for å skjule dette arsenalet, gjemme sine ledere og for å la soldatene utføre drapstokter mot kibbutzene sør i Israel.

FigaroVox: Er det ikke viktig å sette spørsmålstegn ved det store antall døde blant sivile palestinere?
Da jeg var i Tel Aviv så jeg en liten propagandafilm hvor Hamas ba sine «nybyggere» i Beersheba (red. anm. I Negev-ørkenen) forlate byen fordi de skulle bombardere den. Det er ikke noe spørsmål om noen tostatsløsning for denne organisasjonen, heller ikke noe spørsmål om noen palestinsk stat. Det de vil er at hele Palestina igjen blir muslimsk eiendom. Vi kan lese i charteret deres at jødene takket være pengene sine kontrollerer media i hele verden og er opphavet til alle revolusjonene og konfliktene i hele verden! Hvis ikke bildedelingssamfunnet hadde vært i ferd med å ødelegge kunnskapen om krigføring hadde ingen støttet opp om at den israelske bombingen var myntet på sivile. Har dere glemt Dresden? Når et overlegent luftvåpen har sivile som mål teller de døde hundretusener. Nei, israelerne advarer innbyggerne i Gaza på alle mulige slags måter om at bombeangrepene vil komme. Når man sier til meg at innbyggerne ikke har noen steder å flykte svarer jeg at de underjordiske gangene i Gaza burde vært laget for dem. Det er i dag rom konstruert i betong i hvert eneste hus i Israel. Men Hamas og Islamsk jihad regner annerledes og har andre prioriteringer med hensyn til arkitektur. For å vinne mediakrigen vil de gi inntrykk av Israel som en kriminell stat. Hvert eneste sivile offer er en velsignelse for dem. Disse bevegelsene beskytter ikke befolkningen, de eksponerer den. De gråter ikke over sine døde, de teller henrykket opp sine «martyrer». Og de bomber metodisk feltsykehuset for de palestinske sårede som det israelske forsvaret har reist på grensen til Gaza. Jeg ville selv gått i demonstrasjonstog i Paris for våpenhvile i Gaza hvis man i samme toget også krevde en slutt på skyting av raketter mot israelske byer. Jeg hadde krevd en heving av blokaden hvis den hadde gått hånd i hånd med en demilitarisering av Gaza. I stedet sammenblander man Gaza og Sarajevo. Der hvor det er krig snakker man om massakre, og i samme åndedrag hvorfor ikke folkemord? Alle nyanseringer er forbudt på grunn av følelser, det er de mest kyniske, de mest inhumane som tjener på denne store mangelen på humanitær diffrensiering.
Noen sammenligner til og med Gaza – litt mer enn 40 kilometer lang og 10 kilometer bred – med ghettoen i Warszawa som vi har dystert i minnet. Denne sammenligningen, virker den på sin plass? Skandaløst?
Vi husker faktisk hvordan Wehrmacht tok på seg, som Tsahal i dag, å sikre veiene inn til ghettoen for å bringe inn uten hindringer transport av livsnødvendigheter som medisiner, humanitær hjelp… Den dagen kommer – og den har allerede kommet i Tyrkia – hvor man ikke lengre referer til nazi-apokalypsen annet enn for å inkriminere Israel, sionismen og jødene. Jeg klarer ikke å tro på gud, men denne vridningen av et felles traumatisk minne synes meg å virke som et sterkt bevis på fandens eksistens.
Det finnes jødiske og muslimske samfunn i mange europeiske byer. Men, konflikten mellom Israel og Palestina når en spesiell intensitet i Frankrike hvor de pro-palestinske demonstrasjonene ender med voldelige handlinger.

FigaroVox: Denne konflikten utenfra, vil den få opp i dagen «Den ulykksalige identitet» i vårt land som du har beskrevet i boken din?

ALAIN FINKIELKRAUT: Skapt av vår tids «viktimisering» og uten å forstå og uten å vite om hva som holder Hamas fra å godta en tostatsløsning, er det enkelte som uttrykker helt ærlig sin medfølelse for befolkningen i Gaza under bomberegnet. Men for andre er disse demonstrasjonene ikke noe annet enn et påskudd til å uttrykke sitt hat mot jøder, republikken og «sionistene som styrer Frankrike». Når de ikke går løs på synagoger, viser disse folkene, for å gjøre seg bedre forstått, quenelle med Qassam-raketter i papp. På en generell basis er det i den arabisk-muslimske verden en sterk tendens til å unngå enhver revurdering under den utrettelige letingen etter den skyldige. Hvis ting går dårlig er det jødenes feil. Man må altså krige mot dem. Dette valg av jihad-sinnelag i motsetning til et kritisk sinnelag er en katastrofe for Vesten og Islam. Vi må støtte dem som har mot til å fra innsiden kjempe mot en slik holdning, slik som den algeriske forfatteren Boualem Sansal, og ikke de som personifiserer den slik som lederen for Hamas Khaled Meshaal.

FigaroVox: Det har blitt ropt «død over jødene» i Paris’ gater. Er fenomenet sammenlignbart med antisemittismen på tretti-tallet, eller er det heller et påskudd fra en gruppering «anti-franske» slik som man så fra noen fransk-algeriske supportere etter at laget deres hadde spilt fotballkamp?

ALAIN FINKIELKRAUT: Antisemittismen fra tretti-tallet synger på siste verset og den store solidariteten blant antirasister på 80-tallet har gått i tusen knas. Vi har i dag å gjøre med en antisemittisme som kommer fra dem som sier de er nederst på rangstigen, hvorav forlegenheten til de progressive. De erkjenner kun dens eksistens motvillig når de ikke kan gjøre noe annet. Derfor snakker de om «ny» antisemittisme selv om fenomenet har eksistert i over tretti år. Dette hatet retter seg ikke bare mot jøder. Vi så det under opptøyene i kjølvannet av Algeries seire i fotball-VM, villmannskjøring for å skifte ut de franske flaggene med algeriske på offentlige bygninger, som i Provence for eksempel. Det dreier seg om sammen å uttrykke nasjonal stolthet (red. anm: for opprinnelseslandet) og forakt for nasjonen man bor i.

FigaroVox: Ved å kalle all kritikk av Israel for antisemittisme, har ikke da visse medlemmer av det jødiske samfunnet tatt sjansen på å være med i konkurransen om å spille offer?

ALAIN FINKIELKRAUT: Jeg kritiserer den israelske politikken. Jeg har utrettelig ført saken for en tostatsløsning helt siden åtti-tallet. Jeg fordømmer fortsettelsen av utbyggingen av bosettingene på Vestbredden. Jeg sier at uforsonligheten vis-a-vis Hamas burde gå hånd i hånd med en effektiv støtte til de palestinske autoriteter. Disse meningene hindrer meg ikke i å være et favorittmål for den «nye» antisemittismen.

FigaroVox: I følge Pascal Boniface, har mange franske ikke-jøder, deriblant spesielt muslimer, en følelse av at det finnes en dobbelstandard i kampen mot rasisme og at antisemittiske handlinger blir behandlet på en mer konsekvent måte i media enn andre rasistiske handlinger. Deler du det synet?

ALAIN FINKIELKRAUT: Jeg tror, tvert imot, at i kampens hete mot islamofobi undervurderer man systematisk hatet som jødene og Frankrike utsettes for i stadig større områder i Republikken. Det må demonstrasjoner til, slik vi så i Barbès og Sarcelles for at vi skal kunne se de faktiske forhold og størrelsen på dette hatet.
I stadig større utstrekning har en del av den «antirasisitiske» venstresiden forlatt kampen for like rettigheter til fordel for forsvaret av individuelle særinteresser, endog gruppers særinteresser.

FigaroVox: Bærer ikke venstresiden et stort moralsk ansvar med hensyn til den alvorlige identitetskrisen som rir Frankrike?

ALAIN FINKIELKRAUT: Det er til en stor grad et delt ansvar. Til høyre er også fristelsen stor til å foretrekke ordninger som angivelig er fornuftige for forsvaret av Republikken, og det er i dag ministre fra venstresiden som Manuel Valls og Bernard Cazeneuve som viser seg uforsonlig på dette området på bekostning av sine valgsinteresser som de blir påmint via bekymringer fra Sosialistpartiets tenketank Terra nova.

FigaroVox: Bak avvisingen av Israel fra en del av den franske venstresiden, bør man oppfatte det som en fornektelse av identitet, nasjonalstaten og dens grenser?

ALAIN FINKIELKRAUT: I en artikkel publisert i 2004 i tidsskriftet Le Débat, skrev den engelske historikeren Tony Judt at «i en verden hvor nasjoner og mennesker blander seg mer og mer og blandede ekteskap multipliseres, hvor kulturelle og nasjonale hindre i kommunikasjonen er nesten borte, hvor vi er stadig flere som har et mangfold av valgte identiteter, og hvor vi føler oss fryktelig brydd hvis vi skulle svare for kun én av dem; i denne verden er Israel virkelig en anakronisme.» Akkurat som Paulus forarget seg over den jødiske fornektelsen av verdensreligionen, ser multikulturalister på Israel som et etnisk-nasjonalt hinder for den definitive anerkjennelsen av mennesket av mennesket. Men den menneskelige verden er hverken et supermarked eller en turistbrosjyre. Hva er mulitkulturalismen som står bak United Colors of Benetton og den frydefulle tilgangen til alle kjøkken, all musikk, alle reisemål? Det som skjer er sammenstøt mellom kulturer, og i dette sammenstøtet, hvor jødene enn måtte være, hva enn de sier og hva de enn gjør, så er de i frontlinjen.