Gjesteskribent

Generalmajor Ariel Sharon viser landsfader David Ben Gurion rundt på hærstillinger ved grensen mot Egypt 27. januar 1971. Israel har måttet kjempe for å overleve fra første stund. Norges okkupasjon bidro nok til å skape sympati for Israels kamp. Men umerkelig skjedde en dreining hvor humaniteten overtok politikken, og hvor den sterke per definisjon ikke kunne være god. Foto: Israels hær/Reuters/Scanpix

På samme måte som de første vårtegnene gjerne dukker opp gjennom snøen lenge før kulda slipper taket, har vi i lang tid merket oss at antisemittismen i Norge viser tydelige tegn på ny oppblomstring når det nærmer seg en religiøs høytid som jul eller påske. Vi er på vakt allerede når høstløvet begynner å falle, og det slår aldri feil: Senest i oktober kommer de første utfallene mot den jødiske staten Israel, og de fortsetter frem mot jul, som om det haster å fortelle at for menneskene i Midtøsten er det Israel som er det store problemet.

I år har det meste av den politiske venstresiden vært mest opptatt med å sikre at innvandrere uten særskilt behov for beskyttelse i Norge sikres varig opphold, men Israel er ikke glemt der heller. En av Medie-Norges mest foretrukne politiske kommentatorer har fått problemer med at en norsk popartist, Kygo, skal holde konsert for sine fans i Israel. Dette «… innebærer at han bidrar til å legitimere okkupantmakten og apartheidstaten Israel», får vi vite, og Kygo oppfordres derfor til å «respektere palestinske rettigheter». Det som mangler i oppfordringen, er en liste over alle de «okkupantmakter og apartheidstater» i verden hvor det ikke bør holdes popkonserter, for meningen var vel ikke å behandle den jødiske staten på en annen måte enn andre stater – eller var det nettopp dét som var meningen?  Vi har en følelse av det.

Fra kirkelig side har man naturligvis heller ikke glemt juletradisjonen med å banke gammelt støv ut av jødene.  Samtidig med at julebrusen dukket opp i butikkhyllene var Den norske kirke ute med sitt preludium for høytiden: Kirkeuka for fred i Palestina og Israel, hvor selveste Nidarosdomen ble konvertert til rettersted for den jødiske staten.

Vi sendte i den anledning et brev til Kirkens ledelse hvor vi bl.a. ba Kirken om å engasjere seg for å få brakt til opphør de urettferdige anklagene som gjennom Kirkeuka for fred i Palestina og Israel årlig rettes mot den jødiske staten. Den norske kirke må etter vårt syn inneha den historiske erkjennelse som tilsier at vedvarende, ensidig og feilaktig formidling av nedsettende omtale av den jødiske staten, en virksomhet man ikke retter mot noe annet land i verden, lett kan komme i skade for å utbre antisemittiske holdninger blant Kirkens medlemmer. Vi registrerte ingen respons på vår anmodning i år heller.

Tvert om. Med stort pågangsmot kaster presten Jens Olav Mæland seg på ny ut i en tolkning av folkeretten med Nils A. Butenschøn og seg selv som juridiske veiledere. Denne kirkelige folkerettseksperten forteller i et oppslag i bladet Dagen at det «… var ikke tale om at jødene skulle kunne bosette seg «hvor som helst mellom Jordan og Middelhavet», men at de skulle få et nasjonalt hjem «i Palestina»; ikke at de skulle eie hele området. … Det riktige er at de skulle få et nasjonalt hjem i Palestina, men ikke på bekostning av den ikke-jødiske befolkningen. Det var ennå ikke avklart om det nasjonale hjem skulle være en selvstendig nasjonalstat.»

Nei, de fikk ikke tillatelse til å bosette seg «hvor som helst» mellom Jordan og Middelhavet, men i hele dette området oppfordret Folkeforbundet den britiske regjering til å legge til rette for «… tett bosetting av jøder i landet, inkludert statsland og utmark som ikke trengs til offentlige formål», jf. mandatets artikkel 6. Det Mæland underslår, er at det var det jødiske folk som gjennom anerkjennelse av dets historiske tilknytning til landet ble tilkjent grunnlaget for suverenitetsrettighet til hele dette landet, mens eksisterende ikke-jødiske samfunn (som det fantes og fremdeles finnes flere av i området utenom Palestina-araberne) fikk sikret sine sivile og religiøse rettigheter.

Gjenopprettelsen av staten Israel i 1948 skjedde på samme måte som gjenopprettelsen av staten Norge i 1814, ved at valgte representanter for folket utarbeidet en uavhengighetserklæring som de enstemmig vedtok i pakt med folkesuverenitetsprinsippet. Vi har fått en følelse av at presten Mæland hadde akkurat den likheten i tankene da han sammen med en prestekollega noen dager senere i et nytt oppslag i Dagen gikk til angrep på israelernes tradisjon med å gå i et gledesfylt tog i Jerusalem under løvhyttefesten. Det man feirer under løvhyttefesten, er både en høsttakkefest og utfrielsen av det jødiske folk fra slaveriet i Egypt. I Norge feirer vi på tilsvarende måte 17. mai med barnetog, som markerer utfrielsen av det norske folk fra danskeveldet.

I de to prestenes terminologi er imidlertid disse tradisjonene uttrykk for «triumfalisme».  «Politisk triumfalisme inntrer når ein i retorikk og handling vil demonstrere storheit og maktstyrke», hevdes det. Det er et ladet ord som ifølge forfatterne betegner den mørke siden ved slike nasjonale feiringer: «… det var ei mørk side ved denne triumf-marsjen. Og det var «slavane», det palestinske folket – som består av arabiske muslimar og kristne», forteller de.

Det faktum at disse «slavene», arabiske muslimer og kristne som bor i Israel, er blant verdens aller frieste og mest velintegrerte arabere, og de eneste arabere i hele Midtøsten som lever i fred og velstand, påvirker ikke disse prestenes teologi. De underslår at arabiske muslimer og kristne som bor i Israel, i likhet med jødene, takket være staten Israel, er utfridd fra det islamske slaveriet som alle deres naboer er undertrykt under.

Problemet for de to prestene er at staten Israel er jødisk. Derfor mener de at andre innbyggere må være «slaver».
Vi ville finne det underlig om ikke slike oppfatninger skulle vurderes som antisemittiske. Slaveri er alminnelig forekommende i Midtøsten, men å late som om det er Israel som står for denne trafikken, er ondskapsfullt og løgnaktig. Slaveriet har i realiteten aldri vært avskaffet i den arabiske verden, og i hele Midtøsten er det bare Israel og dets innbyggere som er frigjort fra slaveriet, og det feires bl.a. under løvhyttefesten.

Vi er ikke sikre på om Kirken deler troen på at Jerusalem-marsjen og slaveri er en mørk side ved det israelske samfunn, men vi legger merke til at det aldri har vært tatt avstand fra slike teologiske utlegninger fra Kirkens ledelse. Vi må derfor gå ut fra at dette er utbredte holdninger i det miljøet.

Slik forholder det seg nok også ved universitetet NTNU i Trondheim, hvor årets julebordsesong ble innledet med en nazistisk inspirert festaften i Studentersamfunnet. At norske studenter synes det er god underholdning å kle seg ut og feste som nazister, tar vi som et tegn på at den klare avstandtaken til alt som hadde med nazismen å gjøre som vi opplevde i Norge i etterkrigstiden, har fortatt seg.  Når vi ser denne utviklingen i sammenheng med de tendensene vi har beskrevet foran, blir det tydeligere for oss at vi bare ligger tidsmessig tilbake for en utvikling av slik antisemittisme som i dag karakteriserer land som Frankrike og Sverige.

 

dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme