Kommentar

Den siste Gaza-krigen adskiller seg fra den forrige på vesentlige punkter: Islamistene, Hamas’ våpenbrødre, har kommet til makten i araberverdenens viktigste land, Egypt, og i Tunisia og presser på i flere andre.

Ny situasjon

Det har gitt Hamas en boost. De trodde de nå kunne innkassere seieren og startet en ny krig, bare fire år etter den forrige. De regnet med at arabere og muslimer verden over ville ta bølgen for dem. Det gjorde de også. Denne gang satt det ikke en Hosni Mubarak i Kairo som bare håpet at Israel ville ta endelig knekken på Hamas og var skuffet over at israelerne ikke fullførte jobben. Nå intervenerte Tyrkias statsminister Recep Tayyip Erdogan, Qatars sheik og Tunisias utenriksminister på vegne av Hamas. Og selvfølgelig Egypt, men Egypt kunne ikke spille kortene fullt ut, det ble styrt av andre hensyn, som et desperat behov for lån.

Men ellers var Hamas’ analyse riktig: Araberverdenen tok bølgen. Man fikk demonstrert at det var en ny situasjon. President Mohamed Morsi gjentok det flere ganger: Israel kan ikke lenger agere som det pleide, dvs. «vi vil ikke tillate det».

Bølgen

Det nye og alvorlige sett med vestlige øyne er at også vestlige medier og en del politikere tok bølgen for Hamas.

Ensidigheten var massiv. De dramaturgiske grep for å piske frem sympati for palestinerne fungerte som på cue, og er så utbredt at de gir inntrykk av å være objektiv journalistikk. Publikum kan forledes til å tro det skal være sånn. At dette er adekvat dekning. Enten man så TV 2, NRK, BBC eller CNN var budskapet det samme: Palestinernes lidelser ble opphøyet til politikk. Og på en slik skala kunne Israel bare tape.

Another scene

Kritikken av dekningen er svak i etablerte medier i Europa. I USA er stemmene noe mer nyanserte. Det går fortsatt an å lese New York Times og Washington Post og lære noe for en som er vant til norske medier. Men de virkelig gode artiklene står i tabletmag.com, i timesofisrael.com, worldaffairsjournal.org, the-american-interest.com, pajamasmedia.com, gatestoneinstitute.org. Det er en produktivitet og kvalitet som taler sitt tydelige språk: Dekningen i de etablerte mediene er ikke bare manipulativ, den er rettet mot den jødiske nasjonalstatens overlevelse.

Svarteboka

Alle som setter seg inn i Midtøstens voldelige historie og har fulgt utviklingen til den arabiske våren, forstår at islamistenes maktovertagelse betyr en ny og større trussel mot Israel. Når medier velger å fortie dette og i stedet hausser opp Hamas som en forurettet, undertrykt partner som har krav på rettferdighet uten å problematisere hva slags bevegelse det er, og uten å gjøre en distinksjon mellom Hamas og palestinerne, da er det ikke lenger dumhet, det er et aktivt engasjement for en bevegelse som har Sions vises protokoller i sitt charter, som er manifest antisemittisk og ikke legger skjul på at de krever tilbake hele Israel.

At vestlige medier aktivt snakker frem en slik bevegelse, er et illevarslende tegn. Det er nesten ikke til å fatte ut fra alt vi vet om islamisme, radikalisering, antivestlige holdninger og ikke minst bruk av vold som politisk middel i Midtøsten.

Israel har lært seg å leve i et tøft nabolag, ellers hadde staten ikke overlevd. Det brukes nå mot israelerne av et liberalt pressekorps. De mener at israelerne – dvs. jødene – ikke har lidd nok. Det er den underliggende bebreidelse. I NRKs sies det helt eksplisitt.

– Det er drept 150 palestinere og fem israelere, er det ikke noe med balansen her, sa programleder Eirik Wold under Debatten i NRK torsdag.

Man mener at det skal drepes flere jøder. Det er en så infantil og stupid logikk at man lurer på hvordan voksne mennesker kan få seg til å si noe sånt.

Dødelig logikk

Israelerne bebreides for at ikke flere blir drept, og det i en situasjon hvor Hamas har lagt opp til at sivile palestinere skal drepes for at det skal skape sympati ute i verden. Pressen stiller opp på Hamas’ premisser. De fyller rollen.

Det er dette som gjør israelerne nesten stumme: Først setter Hamas i gang en krig som tvinger Israel til å reagere. Hamas har plassert sine raketter og hovedkontorer i boligområder for å se om Israel tør, og Israel har ikke noe valg, men må ta dem ut, med sivile ofre som følge. Da står vestlig presse i kø for å filme og dekke ofrene.

Det har pågått en borgerkrig i Syria i halvannet år som har kostet 40.000 mennesker livet. Likevel er det ingenting som kan slå en krig mellom Israel og palestinerne. Det er den egentlige krigen. Det andre er bare et sideshow.

Men hva betyr det at dette er den egentlige krigen?

Utvalgt

At det er noe spesielt med jøder. Med det hellige landet. Annerledes kan det ikke tolkes. Slik «oppmerksomhet» gjør jøder urolige. De liker ikke å bli utvalgt på denne måten. Det har de blitt litt for ofte i historien.

Jøder ble utvalgt av Jahve. Det står i Toraen/Det gamle testamente. Han opprettet en egen pakt med dem. Det var et forhold mellom Ham og folket.

Men så har ikke-jøder fulgt opp denne utvelgelsen på sin egen måte, og det har kostet jøder dyrt, helt frem til seleksjonene i Auschwitz. Det var den ultimate seleksjon. Guds utvelgelse ble i historisk tid til utvelgelsen i Auschwitz. I det spennet ligger flere tusen års historie, og den endelige løsningen sto et europeisk kulturfolk for. Jøder må leve med denne bevisstheten. Europa har forsøkt. Få har tatt et grundigere oppgjør med sin fortid enn tyskerne. Men så har det sneket seg noe nytt inn, og akkurat som kulturlandet Tyskland kunne bli åsted for noe som er hinsides barbari, har det i Vesten dukket opp noe som etter hvert kaster stadig mørkere skygger.

Frigjøring

Det begynte med svermeriet for «frigjøring», personlig og politisk frigjøring. Det er riktig å gjøre opprør, som Mao sa. Men kunne ikke også opprørere bli undertrykkere? Det var en borgerlig innvending, syntes man den gangen. Man ville ikke vite. Man svermet for palestinske fedayeen, også når de ble terrorister, og man svermet for europeiske terrorister. Deres raseri var forståelig. Utgangspunktet var riktig, og fienden var Systemet. Fienden står alltid til høyre.

Gjeld

Denne heroisering av opprøreren og sympati med the underdog er overført på muslimer og islamister. De gjøres til ofre for vestlig urettferdighet, dominans, hegemoni, og det finnes ingen grense for hvor langt man skal gå for å dekke opp den historiske gjelden til ikke-europeere. Gjelden til jødene er en historisk gjeld, det refererer til et historisk faktum, dvs. et tilbakelagt stadium. Gjelden til muslimene er en aktiv gjeld, de er utsatt for aktiv urett her og nå: i Gaza, på Vestbredden, i Irak og Afghanistan. Derfor er sympati med palestinerne et bidrag til integrering av muslimer i Europa. Det er et uttrykk for godvilje.

Europeerne frelser således seg selv ved å være god mot palestinerne.

Bekostning

At dette skjer på bekostning av det folk hvis religion ga opphav til kristendommen, hvis grunnlegger var jøde, er ikke et tema liberale europeere dveler ved. De undrer seg ikke. De er ferdig med religion.

At deres engasjement skjer på vegne av en religiøs ideologi som vil smadre deres hedonistiske, sekulære tilværelse, affiserer dem tilsynelatende ikke. De synes heller å vende aggresjonen mot kristne «fundamentalister», «høyreorienterte» og venner av Israel foruten Israel selv.

I denne konstellasjonen ligger så mange selvmotsigelser at det minner om en dødsdrift.

Den bevegelsen det liberale, sekulære Europa støtter har som motto: Leve døden!

Det var samme motto de spanske fascistene hadde. Nazismen var en dødskult. Som sådan er den en spent force. Det er umulig å restituere noe som har etterlatt seg slike «monumenter». Men islamismen er en aktiv, vital apokalypisk kult. Ikke overraskende er den influert av fascismen og har det apokalyptiske innskrevet i sin retorikk og symbolikk. Man trenger bare lytte og se det hele på avstand for at det blir tydelig. Man må ha et aktivt forhold til hva fascismen var og hvordan den stormet frem. Det var den samme kombinasjon av vold og ideologi.

Apokalypsen

Det skal ikke særlig stor fantasi til for å se at islamistenes drømmer om å innta Jerusalem og gjøre det til sin hovedstad har noe apokalyptisk ved seg. Med deres fremmarsj er det et scenario som har rykket mye nærmere, og det var slike strenger det ble spilt på da iranske raketter ble sendt mot Jerusalem og Tel Aviv.

Det var ikke bare snakk om å vise seg, og demonstrere makt og styrke og evne til å skade. Disse rakettene hadde også en religiøs betydning, de var Allahs budbringere om hva som venter jødene.

Jøder hører budskapet klart og tydelig. Over hele verden demonstrerer muslimer mot Israel og roper «khaybar, khabyar, profetens hær vender tilbake», og alle vet hva som venter jødene. Man smiler bredt. Derfor deler man ut kaker ved Shifa-sykehuset når det er sprengt en buss i Tel Aviv. Det er uttrykk for den samme Leve Døden!-mentaliteten, fryden over at Fienden dør, uansett hvem det er – kvinner, barn, gamle – man fryder seg over deres død. Det er nihilisme og religion hånd i hånd.

Vestlige, liberale mennesker registrerer dete som skjer i øyekroken. Internasjonal opinion har for lengst mistet sympatien for palestinerne. Man skulle tro at mediene ville gjenspeilt dette, særlig når den aggressive part var så tydelig og fortsatte å provosere.

Men det gjorde de ikke. Det mest oppsiktsvekkende med denne krigen var vestlige mediers engasjement for palestinerne og Hamas, som samme sak. De kunne gjerne sagt: – Nå er vi alle Hamas!

Hvert nedslag fikk dem til stadig sterkere å gi uttrykk for en slik overbevisning.

Livet er sterkere enn Døden

Hva kan andre svare med? Man kan si: – Nå er vi alle israelere.

Valget er ikke vanskelig. Jøder har siden de grunnla Israel kunnet si: Vi velger Livet og fremtiden. Det israelske samfunn er et stort eksperiment. Det er realiseringen av hva Europa strever med: et multikulturelt samfunn. Israel har fått det til, og vi begynner å få stadig flere storyer som viser hvordan man får det til. Det er historier Europa kunne lære av. I stedet vil man boikotte Israel.

Israel er blitt til i smeltedigelen av konflikt og konstant beredskap. Likevel har staten overlevd og er idag et modent demokrati. Det eneste som kan ødelegge Israel er en fanatisk jødedom som minner om islamisme. Man forsøker å avgrense dens inntrengning i det sivile samfunn. Israel har for mye dynamikk og kreativitet til at slike krefter kan seire. Det er et land på parti med fremtiden.

Israel var det eneste mulige svaret på Holocaust.

Europas mørke fortid vender tilbake

Det er verre med Europa. Denne krigen kaster lange skygger over Europa, fordi den europeiske eliten er smittet av den samme undergangsstemning som i 30-årene.

Denne eliten ønsker bare å snakke om høyreekstremisme, og er overbevist om at den skal kjempe kampen mot fascismen nok en gang. Men den blande ekte høyreekstremisme sammen med legitim politisk kritikk, og tror ingen skal merke det.

Trusselen fra ekte høyreekstremisme er foreløpig marginal i Europa, men det politisk korrekte trykket formelig ber om et opprør fra europeisk ungdom.

Legalisert høyreekstremisme

Den europeiske eliten tror at ingen ser at de har tilpasset seg og blitt appeasers av en religiøs ideologi som ligger klart på ytterste høyre fløy: islamismen har mange trekk til felles med fascismen. Etterhvert som islamismen med sin autoritære, kollektive kultur vinner terreng og innflytelse vil det radikalisere europeere.

Det uhyggelige med denne Gaza-krigen var at pressen var nærmest ekstatisk i sin dekning av Israels bombing og palestinernes lidelser. Til tross for at Israel satt med gode kort på hånden. Men selv Iron Dome var ikke noe pre, det var ingen begeistring å spore over at israelerne kunne beskytte seg. Det passet ikke inn i dramaturgien. Jødene burde lide mer. Det er det enkle budskapet fra ruinene i Gaza.

Det får blodet til å stivne i årene til jøder. Europeere har også hørt dette før. Men denne gang bor det et stort antall millioner muslimer i Europa som vil sørge for at disse stemningene får politisk uttelling.

Helvetes porter

Hva skal europeere, vanlig anstendige mennesker gjøre? De må forstå at det ikke bare er Israel, men også Europa, som er utsatt for en dødelig fare. Europa står i fare for å begå en feil det ikke kan overleve. Det utsettes for en fristelse om å tute med ulvene. Men som i tredveårene må man si nei.

Budskapet til Hamas er ganske klart: de sa etter at Ahmed al-Jabari var drept at de skulle åpne helvetes porter. Dette er det språket Hamas bruker. Dette er hva de er. Kaker til pasienter for å feire at en buss er sprengt. Spørsmålet er om europeere ønsker å gå gjennom den porten en gang til.

Antisemittismen følger den globaliserte ummah som en skygge. Det gjør islamiseringen av Europa til et langsomt selvmord. Et Europa som drepte sine jøder kan ikke overleve å skyve jødene fra seg nok en gang. Det er det samme som å fornekte historien.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også