Kommentar

Auschwitz-dagen er blitt en symbol- og seremonidag. Den er gått fra å være en dag preget av minner til å bli en dag alle vil ha en del av. En dag man kan vise at man tilhører den riktige siden.

Dermed blir dagen undergravd innenfra. Folk stiller opp for sin egen del og med egne agendaer. Selv dette opplagte faktum kommenteres i liten grad.

De som deltar i det som kalles den nye antisemittismen har ingen problemer med å stille opp på Holocaust-dagen.

I Norge mer enn de fleste andre land er det få som kritiserer de som minnes døde jøder den ene dagen og angriper de levende den neste.

Holocaust var mulig pga medløperi. Uten en stor skare passive tilskuere og en forvaltning som gled inn i nazifiseringen, intet Holocaust i Vest-Europa. I Øst var det annerledes.

Fortrengning som kraft

Holocaust var mulig fordi det var en krig innenfor krigen. Mange var ikke klar over hva som foregikk, selv etter at det begynte. Jødene forsvant bare. Hvorhen? Det ville man ikke vite. Selv de som ble deportert fortrengte hva som skjedde med dem, helt inn i gasskamrene. Slik er mennesket skrudd sammen. Nazistenes onde genistrek var å utnytte overlevelsesinstinktet og vende det mot ofrene.

Men for at jødene ikke skulle ane uråd måtte informasjonen om hva som skjedde holdes hemmelig.

Den tilpasningen skjedde allerede før Machtergreifung 30. januar 1933. Den begynte med det trykket nazismen utsatte det tyske samfunn for, som ideologi, bevegelse og maktfaktor.

Undergraving

Det var en bevegelse som målbevisst utnyttet svakhetene i Weimarrepublikken til å ødelegge den. Nazistene gjorde det samme som dagens islamister, de utnyttet frihetene i et liberalt samfunn til å ødelegge det innenfra.

Hva gjør dagens venstreliberale, den politiske elite og sosialistene? De forsvarer islamistene. De nekter hårdnakket å snakke om at islamistene utgjør en totalitære trussel.

Denne bevegelsen har et nytt Holocaust på sitt program. Det vil si at de truer jøder over alt i verden, men spesielt i Europa, og de har utryddelsen av Israel som mål.

Bortvendt

Vi må differensiere: Det er forskjell på passivt og aktivt medløperi. Ikke minst kan man bli medløper fordi andre med ansvar gjør det på vegne av deg. Politikere, presse, akademikere, kulturarbeidere har et større ansvar enn velgere som går til valg annet hvert år. Men også de har et ansvar. De kan skrive leserbrev og si fra. Stille ubehagelige spørsmål.

France-Jewish-School-Army-AP

Jødene forlater Europa. De drepes fordi de er jøder. Statsminister Erna Solberg er inne på dette i Aftenposten: Veiskille for antisemittismen i Europa.

Her nevner Solberg angrepene i kosherbutikken i Paris, og drapene på det jødiske museet i Brussel (men ikke Toulouse).

Hvis man sier A må man si B. Man kan ikke behandle historien etter eget forgodtbefinnende. Solberg skriver:

Franske jøder har lenge vært bekymret for banaliseringen av antisemittisme.

Nei, Solberg. Du gir selv eksempler på at franske jøder er bekymret for noe langt mer alvorlig. De frykter for sin eksistens. De føler de ikke har noen fremtid. Dette er det mest alvorlige.

Som statsminister burde du ta alvoret inn over deg når din kollega Manuel Valls sier: Uten jøder, intet Frankrike.

Man kan si det samme om Europa: Uten jøder intet Europa.

Eksodus har begynt. Fra Sverige, Belgia, Frankrike. Den italienske parlamentarikeren Fiamma Nirenstein har emigrert til Israel. Hvorfor? Fordi det ikke finnes noen motstandskraft i dagens Europa. De kreftene som skulle stått opp for jødene er mer opptatt av å brunbeise de som våger å ta et oppgjør med islamismen.

Tre kilder

Det er tre kilder til dagens antisemittisme.

1. Venstresidens. 2. Islamisters 3. innfødt jødefiendtlighet.

Venstresiden og sosialistene må bære det tyngste ansvaret fordi den har snudd ansvaret for Auschwitz til å bli et angrep på dagens Israel. Det er infamt og snedig. Slik har de skapt en innebygd logikk i angrepet på Israel. Forsvar for menneskerettigheter betyr kritikk av Israel. En samlet norsk presse har gått i spissen for denne kampanjen. Fagbevegelsen er med. Norge som giverland og fredsmegler er på parti med den svake, som er palestinerne. At disse representeres av en gruppering som ønsker å utslette motparten nevnes lite eller sjelden av norske medier og samfunnsdebattanter.

Slik blir man medløper.

2. Islamister. Dette ble spesielt tydelig og alvorlig med oppbyggingen av IS. Deres brutalitet og fanatisme tar jihad til et nytt apokalyptisk nivå. Men det er en trend som også finnes hos norske islamister. Islam Net holdt 17. desember et møte om Endetiden og hva som er tegnet på at den sunnitiske versjon av Antikrist er kommet tilbake. I den apokalyptiske utlegningen skal muslimer drepe alle jøder. Dette er deres åpenbaring. Likevel inviterer NRK lederen Fahad Qureshi til debatter og bidrar til å gjøre ham og bevegelsen stueren.

Norske medier benytter systematisk Lars Gule som «terrorekspert». Det finnes dusinvis av mennesker med samme nivå av «ekspertise» på alt fra Libya og Syria til jihadisme, men med Gule får mediene noe mer: de får en som spiller kortene slik at også jihadistene kommer heldig ut, og får rett til ytringsfrihet, og salafister som Islam Net blir tatt inn i varmen.

Dette er ikke bare medløperi, det er bevisst apologi.

Mullahen

Man ser det eksemplifisert gang på gang. Mest grotesk i våre dager i det samlede forsvaret for en mullah som åpent har truet landets statsminister og ellers har en blodig fortid. Mullah Krekar er ikke en nisse.

Vanlige folk har forstått det. For lengst. De tåler ikke synet av mannen og vil ha ham ut.

Men hvem er det pressen løper stormløp mot? Partileder Siv Jensen som manner seg opp til å stå for at menneskerettighetene om nødvendig må vike, for at rettferdigheten skal skje fyldest. Krekar skal ut.

Så mye var forsvaret av Charlie Hebdo verdt.

Testen

For det er syretesten: Har du gangsyn? Har du retten i hode og hjerte? Ser du hvem som truer, eller bruker du lov og rett til å beskytte de som vil ødelegge den?

På et eller annet tidspunkt må man velge. Mullaher eller jøder, islamister eller ytringsfrihet. Når islamister dreper en hel redaksjon må man velge. Hvis ytringsfriheten betyr noe bruker man ikke all energi og alle paragrafer til å forsvare dem som truer både mennesker og friheter.

Hvis man gjør det har man valgt. Det er aktiv kollaborasjon.

Anstendighet

Erna Solberg er et anstendig menneske. Men hun kan ikke beholde dyden og samtidig miste den. Anstendighet kan også bli noe man blir bundet av så man unnlater å si og gjøre det riktige. Da blir man medløper.

Det ble store deler av borgerligheten i 30-årene. De diltet med. Også Aftenposten. Du ser ikke en kommentar i norske medier som sammenligner holdningen til nazismen og dagens islamisme. Derimot blir professor Mads Andenæs eller Bjørn Olav Utvik hyppig sitert.

Et tegn på medløperi og anstendighet er at ingenting ser ut til å gjøre inntrykk. Dvs. individuelt skjer det noe. Sosiologen Kjetil Rolness hadde et oppgjør med medløperiet i lørdagens Dagbladet.

Men dekningen av mullahen og regjeringens spede forsøk på å markere en viss handlingsvilje, møter ikke forståelse, men stormløp, fra de samme journalister og medier som for to uker siden var Charlie Hebdo.

Så bevisstløs er ikke en voksende del av opinionen.

Det innfødte

Jeg har glemt den tredje faktoren: den innfødte jødefiendtligheten. Den finnes både som høyreekstremisme flytende over i antisemittisme og nazisme. Som en sa: – De hater muslimer, men de hater jøder og Israel enda mer. Det ser vi tegn til i Frankrike der den antisemittiske standupkomikeren Dieudonné har inngått partnerskap med antisemitten Alain Soral.

For frihetselskende mennesker i Europa er dette en stor utfordring. De må kjempe både mot medløperiet på offisielt plan og mot en ny høyreekstremisme.

Det gleder meg at mange forstår dette skillet. Noen har forsøkt seg med et beklagende: – Men hvorfor angriper du de som står dere nær.

Nei, de gjør ikke det. Vi står ikke på samme side.

Vannskille

Synet på jøder og Israel er igjen et vannskille i Europa. Det er trist, men sant.

Denne sjåvinistiske, hedenske tendens – som intet har med konservatisme å gjøre – viste sin appell da Putin satte inn sitt støt mot Europa.

Vi må huske at den andre verdenskrig ble mulig da Stalin sluttet ikke bare en ikke-angrepspakt, men en vennskapspakt med Hitler.

Også her finnes en parallell til 30-årene. Også i dag er det mange, særlig på venstresiden, men også på høyre, som mener Putin blir misforstått og feil fremstilt.

Med krig i Ukraina og 5.000 europeiske jihadister i Syria: Dagen i dag er en spesiell dag for Europa.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også