Kommentar

Etter Charlie Hebdo-massakren fulgte fredag 13. november og det var disse angrepene som for alvor viste hva Europa står overfor. Men de snakkes det ikke om på denne dag. Man later som om det er to separate hendelser.

Det går ikke an å snakke om 7. januar uten å snakke om fredag 13. Den som gjør det isolerer spørsmålet om ytringsfrihet til noe som bare har med trusler mot en bestemt gruppe å gjøre: De som islamister mener har krenket islam. Men det var jo nettopp det som var begrunnelsen i den nye blasfemiloven som det kongelige norske justisdepartement la frem rett før jul i 2008. Der het det at hensynet til nye samfunnsgrupper med en annen sensibilitet krevde særskilt rettsvern.

Ytringsfriheten må altså avveies mot andre hensyn. Religiøs tro og overbevisning vil ofte forankres i de dypere lag av ens personlighet, og det vil kunne knytte seg sterke følelser til slike overbevisninger. Læresetninger av religiøs karakter vil fortsatt av mange bli holdt for å være «hellige». Angrep på trossetninger og livssyn vil derfor kunne påvirke den enkeltes livsutfoldelse i negativ retning, ikke minst ved å påvirke det «klimaet» vedkommende møter i samfunnet. Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan derfor avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Dette kan i tiden fremover vise seg å bli viktigere enn før, ikke minst som en følge av den religiøse pluralismen som innvandringen til Norge har medført. (Regjeringen vil innskrenke ytringsfriheten)

Islamistene har sørget for at denne sensibiliteten i praksis er blitt lov og mediene bøyer unna. For hvem vil risikere medarbeidernes sikkerhet? Norsk Presseforbunds Kjersti Løken Stavrum har rett i det: Med hvilken rett utsetter redaktører sine medarbeidere for uoverskuelige konsekvenser? Better safe than sorry. Hvorfor skal mediene ta støyten når ikke samfunnet er enig med seg selv? Men her er mediene sin og publikums egen verste fiende. De er de som har hovedansvaret for at vi forstår så lite så sent.

Så lenge begivenheter kompartementaliseres vil truslene og volden fortsette. Den største trusselen mot våre samfunn sitter inne i våre egne hoder.

NRK Dagsnytt kunne i morges melde om en brann i Stockholm. Et hundretall mennesker måtte evakueres. I tredje eller fjerde ledd kommer at brannen skyldtes en eksplosjon i en kiosk på gateplan og politiet tror den hadde et kriminelt motiv. Det viktigste kommer til slutt og man må lytte godt og kunne lese situasjonen for å forstå hva det egentlig handler om.

Ville NRK rapportert på denne fordekte måten hvis det hadde vært en gård som var blitt antent av en Lasermann III? Nei, det ville vært toppoppslag i alle sendinger i flere dager. Men når kriminaliteten driver sine vendettaer i svenske gater uten hensyn til sivile, vil ikke mediene erkjenne det. Selv når det minner om krig. Svenske og norske/vestlige medier er mer opptatt av collateral damage ved amerikansk bombing i Afghanistan enn de er av collateral damage i deres egne land. Helt konkret, som i Vällingby i morse: Det var som en krigsfilm.

Hvorfor er krigen i våre gater like følsomt som en karikaturtegning? Fordi det henger sammen med tap av territoriell kontroll, oppløsning av rettssystemet, spredningen av no-go-zones og fremveksten av parallellsamfunn. Alle vet hva fremveksten av parallellsamfunn skyldes, men mediene og politikerne hverken tør eller vil snakke om det og ekspertene er blitt eksperter på bortforklaring.

Vi er blitt vår egen verste fiende.

Vi gir ikke bare etter for trusler mot ytringsfriheten, vi viser den samme unnfallenhet og ettergivenhet på alle områder.

Bortsett fra godhetens.

Seksuell trakassering

Masseovergrepene mot jenter på plassen utenfor jernbanestasjonen i Køln nyttårsafteten har rystet Tyskland, og det samme skjedde i flere byer. Fest og ansamling av mennesker var en anledning til overgrep. Dette var planlagt. Menn tiltrekkes av situasjoner der kvinner er sårbare. De kommer mange nok til at politiet er sjanseløse og skaper situasjoner med forvirring og panikk.

Det er en modus operandi som har likhetstrekk med angrepene i Paris fredag 13. Jihadistene slo til mot en fotballkamp, restauranter og en konsert. Situasjoner hvor folk er helt uforberedt. Det var fremgangsmåte – overraskelsesmoment – og hensikt: maksimal skade, forenet på én gang.

Samme kveld som tyske kvinner ble sex-trakassert kunne det ha skjedd et Paris-lignende angrep i München. Hvordan ville Tyskland sett ut 1.nyttårsdag?

Finnes det noen sammenheng mellom de to – hendelsen og ikke-hendelsen?

Systematiske overgrep

New York Times hadde en reportasje fra Tyskland som fortalte om den seksuelle volden som kvinner på vei til Europa utsettes for: On Perilous Migrant Trail, Women Often Become Prey to Sexual Abuse
En svært høy andel utsettes for seksuelle overgrep, ikke tilfeldig, men systematisk. Det er så ille at terapeutene på mottakssentrene selv må ha terapi jevnlig. Så ille er historiene de hører.

Interviews with dozens of migrants, social workers and psychologists caring for traumatized new arrivals across Germany suggest that the current mass migration has been accompanied by a surge of violence against women. From forced marriages and sex trafficking to domestic abuse, women report violence from fellow refugees, smugglers, male family members and even European police officers. There are no reliable statistics for sexual and other abuse of female refugees.

Samtidig vet vi at menn er tre ganger så mange som kvinner. Kjønnsbalansen er én av de tingene som har gjort Midtøsten ustabil. Man må hele tiden svelge for å stille opplagte spørsmål, som ikke blir stilt:

Hva slags politisk myndighet er det som tillater flere hundre tusen menn å komme til Europa, med en kulturell bagasje som ikke anerkjenner andre menneskers frihet som ikke har noen erfaring eller forståelse for vestlige friheter og som oppfatter permissiveness og frigjorthet som en invitasjon til overgrep?

Katrin Bennholds artikkel gjør det klart at Köln ikke burde komme som noen overraskelse, slike hendelser er forutsigbare ut fra hvem som kommer. Selv ikke på mottakene i Tyskland er kvinnene trygge.

Angela Merkel har vært mer opptatt av å spille Mor Theresa enn å være ansvarlig politiker.

Flukten fra friheten

Psykoanalytikeren Erich Fromm skrev en bok som hadde stor betydning på 60-tallet: Flukten fra friheten. Hva kan det komme av at mennesker tilsynelatende frivillig velger ufrihet? Mange europeere reagerer på at muslimske kvinner velger det som for dem fremstår som ufrihet, med stolthet. Men denne forbauselsen forvandles til skrekk når de ser at våre egne myndigheter og våre medier oppfører seg på samme måte og velger ufrihet, også det med stolthet, kalt godhet.

Når det finnes så sterk politisk vilje til å ta imot – 1,1 million har passert grensen til Bayern – hvorfor finnes det så liten vilje til å forsvare egen kultur og de verdiene vi setter høyest?

Det er dette misforholdet som skremmer the shit out of europeans. Noe er fundamentalt galt.

Nye datoer i europeisk historie

Det finnes en sammenheng mellom datoene: 7. januar og 9. januar. Hvis vi drev undervisning kunne vi bygget den rundt disse nye datoer i europeisk historie. Jo mer vi forstår jo bedre husker vi dem. Den 9. januar er datoen for angrepet på det jødiske supermarkedet Hypercacher. Den samme dobbeltheten gjentok seg i København 14. februar: Først ytringsfriheten ved Støttekomiteen for Lars Vilks, deretter jødene. Hadde ikke vaktene stengt portene og Dan Uzan ofret sitt liv, kunne bar mitzvahen som foregikk på baksiden blitt forvandlet til en svært mørk dag i europeisk historie. Men alt det som kunne ha skjedd skyver vi unna. Selv det som har skjedd benekter vi sammenhengen mellom.

Mørkest er sympatien med og blindheten for antisemittismen

Det finnes ingen erkjennelse av hva angrepet på vår kultur betyr for vårt eget ansvar, for Israel og jødene. Eidsvoll Blad er som navnet forteller hjemmehørende i grunnlovsbygda. Tre dager før jul publiserte avisen artikkelen Et barn er født i Betlehem av Egil Ramdal, med undertittelen: – Egil Ramdal har besøkt Palestina. Les hans personlige betraktninger etter turen.

Beretningen har dermed et halv-redaksjonelt stempel. Redaksjonen går langt på vei god for hans fremstilling. Hva sier han om «stoda»: Det er den vanlige visa om okkupasjonsmakten. Men nå har det jo skjedd ting det siste halvåret: Israelere opplever å bli stukket ned med kniv og kjørt ned i egne gater, inne i Israel. Samtidig hisser palestinske myndigheter til nye angrep og hevder at al-Aqsa-moskeen er truet og at jødene ikke har noen historisk rett til Israel. Hva mener Ramdal – en tidligere lærer – om dette?

Hva lærer barn i norske skoler?

Vi har hørt en del om hva palestinske barn lærer på skolen. Hva lærer norske og nye norske barn av slike lærere?

To tusen år seinere blir det også født gutter i Judea, både i det nåværende Israel og i Palestina. På den tida da etter sigende Jesus levde, var landet okkupert. I vår tid er palestinernes land også hærtatt. Til Palestina dro vi på studietur en gang i november i år, en reise organisert og ledet av folk fra den norske Palestinakomiteen. Fra 1948 og fram til i dag har palestinerne fått mindre og mindre landområde å bo og leve i.

Dette er myteskaping. Det skapes en historisk forbindelse mellom romernes okkupasjon og et dagens Israel som dermed får stempel som en kriminell stat.Påkallingen av barnet i Betlehem gir jødefiendtligheten en religiøs klang.

Israelere som vil bo her, gjør det av to grunner: 60 prosent av dem fordi de mener at landet, fra gammel tid, tilhører dem. De mener jødene har en historisk og religiøs rett.

Ramdal mener begge deler er tvilsomt. Hva mener han om knivintifadaen?

I disse dager ser vi at israelske soldater, og sivilister (!) henretter palestinere på gata for å slå ned motstanden mot okkupasjon og undertrykking.

Uten rett til å forsvare seg

Man skulle ikke tro det var mulig å unnskylde terror på denne måten. Jødene blir drept i deres egne byer, gater og hus. Konklusjonen kan bare være: Jødene mangler ikke bare historisk og religiøs rett. De har heller ikke rett til å forsvare seg.

Er ikke dette venstreorientert «frigjøring» praksis? Det er en konsekvens i tenkningen. Ramdal trekker den logiske konklusjonen: Hvis jødene forsvarer seg er det drap – på angriperen, for angriperen har retten på sin side.

Ramdal sto på lista til Rødt ved kommunevalget i 2015.

Sympatien for moderne er helt klar og konkret:

Både på Gaza, i Øst-Jerusalem og ellers på Vestbredden har desillusjonerte palestinske tenåringer uten noe framtidshåp reagert mot okkupasjonen, for så å bli skutt ned.

Disse ungdommene er villige til å dø når de plukker opp steiner. De kjenner ikke til seksdagerskrigen i 1967, eller Jom Kippur-krigen i 1973. De kjenner heller ikke til Nakba, fordrivelsen av palestinerne i 1948. De veit bare at de ikke vil leve slik de gjør nå. Hvilken framtid har de?

At ungdommene er desperate og handler i blindt sinne, viser følgende nyhetsmelding fra 23. november (Og legg merke til språkbruken):

«- To kvinnelige terrorister væpnet med sakser stakk en mann ved markedet Mahane Yehuda. En betjent som så hendelsen, gikk bort, skjøt presist og nøytraliserte terroristene, sier Luba Samri i det israelske politiet. En av de antatte gjerningspersonene ble drept, mens den andre ble alvorlig såret, tilføyer hun. De to jentene var 14 og 16 år gamle.» (Avisa Dagen/NTB-AFP-DPA).

Terrorister på 14 og 16 år? Jenteterrorister med saks som våpen?

Kommentar er overflødig.

Det nye jødehatet

Antisemittisme gjør blind og får de mest forferdelige konsekvenser. Venstresidens glideflukt fra antisionisme til jødehat har dratt med seg det offisielle Norge. Uten en forståelse av jødehatet som en vesentlig komponent i islamismen, er man ute av stand til å forstå hva vi står overfor.

Den som fortrenger vil over tid få vanskeligheter med å ta inn over seg hva som skjer.

Parallellen til nazismen er ubehagelig nærliggende. Europa klarte ikke ta inn over seg hvor radikal antisemittismen var. Nå hyller islamismen åpent folkemord på jødene og jøder drepes, i Jerusalem, Tel Aviv og Paris og Brussel. Men vi klarer ikke se sammenhengen.

Arven

Roger Aarli-Grøndalen er redaktør og administrerende direktør. Han forvalter en arv. Navnet Eidsvoll, grunnlovsbygda. Da grunnloven ble skrevet var det noe som het jødeparagrafen, den tjente ikke eidsvollmennene til heder og det er opplest og vedtatt at vi har kommet lenger. Har vi det? Den samme avisen har med brask og bram deltatt i refugees welcome i høst. Eidsvoll skulle ta sin del. Her har det ikke manglet på mobilisering. Men når det gjelder den historiske hukommelse og forståelsen av sammenheng mellom knivangrepene i Israel og terroren i Europa, er det ingen «hjemme». Man må spørre: Hvordan kan det ha seg at empatien er grenseløs når det gjelder mennesker vi ikke aner noe om og ikke kjenner? Men når det gjelder menneske vi vet en god del om og er både historisk og kulturelt/religiøst i slekt med, er det null empati. Hvor ble det av det historiske ansvaret for jødenes skjebne? «Ja», svarer venstresiden, «men da må de oppføre seg».  Javel, og det må de i Europa også? Er det derfor de drepes i Paris, Brussel og København, fordi de ikke kan oppføre seg? Eller er det fordi de er jøder?

Vi vet svaret. Abid Raja var ærlig da han skrev at han fikk jødehatet inn med morsmelken. Nå får vi servert det samme i lokalavisen til grunnlovsbygda, tre dager før jul. Jødehatet er ved å bli noe som glir umerkelig inn, og redaktøren mente det selvsagt ikke slik. Men det er nå det som står og dette handler ikke om «saka», det er plutselig oss det handler om. Både vårt historiske ansvar, våre egne jøder og våre egne liv. Charlie Hebdo og fredag 13. er én historie. Europas.

 

 

Les også

Vi som sier Nei -
Den nye antisemittismen -
Pogromer i Oslo? -
Om å forlate et punkt -
Den gamle og den nye pakt -
Frihet og fredsarbeid -
En annerledes Holocaust-dag -
Så hva raker det meg? -

Les også