Kommentar

Dagens Holocaust-dag er annerledes enn de foregående, både for jøder og ikke-jøder. Krigen har kommet til det «fredelige» Europa, og med den antipatien mot jøder. I Luleå er det innvandrermyndighetene og kirken som avlyser Holocaust-markeringen fordi det kjennes «obekvemt».

For første gang siden krigen er Holocaust-markeringen samtidspolitikk. Holocaust er blitt politisk stridstema.

Jøder kan med full rett si at de ikke vil stilles til ansvar for hva Israel foretar seg. Men kritikerne av Israel har virvlet opp det historiske støvet ved ustanselig å trekke paralleller til hva tyskerne gjorde. Det står daglig slike sammenligninger i norske aviser, og redaksjonene må ha bestemt at det er gyldig sammenligning. Det samme har lærere gjort som aksepterer at elevene er så anti-Israelske at de ikke tåler et besøk i synagogen. Forstander Anne Sender var poengtert da hun sa det er passiviteten som er fremherskende: lærere og øvrighetspersoner finner seg i at noen skriver norsk stil med tittelen: «Jødene må dø». På innvandrertette Gran skole i Grorduddalen i Oslo sa rektor til Aften at man hadde overlatt informasjon om Midtøsten-konflikten til en gruppe elever. Det var bedre slik. Temaet utløste sterke følelser, sa rektor. Men det sto ikke noe om hva orienteringen gikk ut på som gjorde at elevene aksepterte den.

Passivitet

Grunnen til at europeiske jøder ble sendt med togene under annen verdenskrig var fremfor alt omverdenens passivitet. Nå ser vi det samme: det offisielle «man» finner det vanskelig å arrestere eller grensesette protestene mot Gaza-krigen. Hvordan skulle man kunne gjøre det når TV og radio og aviser i tre uker kontinuerlig har dynget på med stoff om hvor forferdelig israelerne oppfører seg. Man har selv legitimert den kraftige protesten.

Det er en forskjell på de som roper «død over jødene» og de som protesterer i dannet språk, som Gunnar Stålsett. Men ensidigheten er den samme.

Den som ikke har tatt jobben med å levere motforestillinger har ansvaret for ensidigheten, og ensidigheten skaper passiviteten, for det gis ingen knagger å henge korreksjoner på. Protestene og fordømmelsene blir øredøvende.

Det er der vi er. Representantene for det offisielle Norge må gjerne vri seg på stolen. Men denne sammenhengen er opplagt.

Fra Mads Gilbert til arkitekter, menneskerettseksperter, advokater, forskere, journalister – rekken er lang – fordømmelsen av Israel har vært unison.

Symbolsk rolle

Fordømmelsen av Israel har dype røtter. En handler både om vårt forhold til kristendommen og religiøse følelser, og historisk skyldfølelse pga Holocaust.

DDR-staten følte seg skyldfri fordi den var sosialistisk. Noe av det samme mener sosialdemokratiet: fordi den er sekulær er den fritatt for religiøst grums. Men det sekulære Norge er ikke fritatt for kvasireligisiøse affekter, både i forhold til USA og Israel. Hvorfor? Fordi disse to statene representerer noen av de sterkeste mytene i vår kultur.

Ny situasjon

Det nye i forhold til Libanon-invasjonen i 1982 feks. er globalisering, moderne satelitt-TV, som gjorde at mediene kunne følge alt som skjedde på Gaza. (De samme mediene som uavlatelig klandret Israel for ikke å slippe inn, hadde i samme sending masse shots fra Gaza. Men dette misforholdet fremkalte ingen refleksjoner).

For første gang hadde Norge en stor innvandrerbefolkning som følte seg personlig berørt, fordi Palestina og Israel i muslimsk bevissthet er limet som binder sammen. Dette er solidaritet i manko av noe positivt: man har ingen annen solidaritet enn mot. Muslimene i Norge/Europa opplever ensidigheten i mediene og føler de kan gi utløp for alle sine følelser, og antisemittismen tyter frem. Med Midtøstens voldskultur betyr det at solidaritet med Israel er ensbetydende med forsvar av drap. Slike enkle ligninger bygger mediene opp under. Det har ikke vært mulig å forsvare Israels handlinger i det klimaet som er skapt. Når en kommentator som Erik Sagflaat i Dagsavisen skriver om «nedslakting» av palestinerne, så må han vite hva han gjør.

Når en enslig norsk jøde velger å ta bladet fra munnen og kaller Kåre Willoch en jødehater, så kan det dannede mennesket fra Bestum se seg forbauset om og spørre: -Jeg?

For 90 prosent av de dannede som ytrer seg, sier akkurat det samme.

Vi har en situasjon der mobben i gatene tar konsekvensen av det de dannede sier. Mobben føler at den har carte blanche. Det er unikt. Det er historisk. Det er 60 år etter Auschwitz. Derfor er denne Holocaust-dagen spesiell.