Sakset/Fra hofta

Nikolaj Kahn er oppvokst i Trondheim. I hans barndom la han ikke skjul på at han er jøde og det var ikke noe problem. I dag tør han ikke vise eller si at han er jøde uten videre, og mange av hans familie og slekt har det på samme måte.

Hva har skjedd?

Kahn merket kontrasten under et besøk i New York. Der fremsto jøder som de de var, i alle avskygninger, og omgikkes andre grupper, uten problem.

 

For en jøde fra lille Norge ble dette en sterk opplevelse, og det å se den frimodigheten de viste gjorde mye med meg. Jeg ble glad for at de hadde en så klar stolthet og trygghet i sin egen identitet. Og jeg tenkte at de følte et sterkt samhold som handlet om mer enn samling rundt det å ha minoritetsbakgrunn: De bidro til å berike det samfunnet de levde i.

Det som overrasket meg, var at min umiddelbare reaksjon da jeg så davidsstjernen i det offentlige rom. Det var en følelse av skam. At det var noe jeg ville skjule.

Jeg er stolt over å være jøde. Hvorfor bærer jeg da ikke davidsstjernen rundt halsen min? Hvorfor får jeg en klump i magen av tanken om å bære davidsstjernen på åpen gate i min egen by, slik New York-beboerne gjør i sin? Handler det om frykt, eller er det fordi jeg ikke føler meg jødisk nok?

Det var vemmelig å merke at jeg som er jøde, som har vært så stolt av identiteten min, skjemtes over selve symbolet på jødedom. Det at min instinktive reaksjon var å skjule det fra andres åsyn, forvirret meg. Hva betød disse følelsene?

Hva har skjedd med Norge? Det er ikke så lenge siden Kahn var barn/ung.

Som ung jødisk gutt i Trondheim på 80- og 90-tallet visste alle på skolen om min jødedom, og jeg holdt velvillig foredrag om Bar Mizwah, jødisk hjemmeliv og hebraisk språk. Til og med omskjæring var noe jeg villig fortalte alle om. Jeg tror kanskje mine foreldre kunne tenke at det var noe ukritisk å dele denne informasjonen med mine venner, men for meg var dette noe å være stolt av.

Jeg følte meg spesiell, og kanskje enda viktigere: Jeg følte meg velkommen hos venner og av lærere. Min jødedom var noe som var like naturlig for meg selv og mine venner som det at jeg var Rosenborg-supporter eller deltok på skidag. Riktignok stilte jeg med smørefrie ski som følge av at skismøring ikke er en naturlig del av ferdighetene en jødisk familie viderefører i generasjoner, men likevel ..

Kahn har ingen forklaring på hva som har skjedd på tyve år. Han er mest trist. Han har en finte til dagens mennesker; hvordan de behandler roma. Det er alt. Ingenting om hvem ellers som har gjort at det er vanskelig å si at man er jøde. Eller er det de samme?

Jeg blir trist når jeg tenker på at dagens norske jødiske barn må lære om sin religion og kulturelle arv i et klima som ikke bare preges av stolthet og entusiasme, men også av beskyttelse og frykt. Det er fryktelig vanskelig å oppdra stolte jødiske barn for tiden.

Hvorfor er det vanskelig? Er det norske som ikke liker roma som gjør det vanskelig? Kahn utpeker ingen. Den tausheten er megetsigende. Alle vet.

At han drar Holocaust inn i misnøyen med roma svekker hans argumentasjon. Han tør å si A, men ikke B.

 

75 år etter Krystallnatten og Holocaust begår vi våre forfedres feil på nytt:

Vi har et offentlig ordskifte som bærer preg av dehumanisering av en hel folkegruppe. Som jøde føler jeg et ansvar for å vise solidaritet med romfolk, og jeg håper at flere følger etter. 

 

Stortingsrepresentant for SV, Snorre Valen, er også trondhjemmer og vokste opp med Kahn. Han gir noen innrømmelser til at palestinabevegelsen ikke alltid har opptrådt stuerent. Men så må han relativisere for å spre skylden jevnt ut blant alle.

Ofte resignerer jeg når mitt palestinaengasjement sidestilles med antisemittisme, og når norske jøder skyves foran fanatiske tilhengere av Israels okkupasjon av Palestina. Og media gjør en alvorlig feil når Det Mosaiske Trossamfunn gang på gang må uttale hva de mener om okkupasjonen.

Som om ikke mennesker av enhver tro opp gjennom historien har demonstrert sin evne til å krige. Som om det er noe særegent ved at også jøder, som kristne, som muslimer, som buddhister, okkuperer. Og som om norske jøder har noe som helst med en okkupasjon i Midtøsten å gjøre.

 

Buddhister har vært dårlige til å føre krig. Det er også noe særegent ved at jøder okkuperer og ser man på hvorfor kommer man inn i dagens Midtøsten og dens nyere historie hvor noen forsøkte å ødelegge den nye staten, og ikke har gitt opp håpet.

Derfor har også norske jøder noe med «en okkupasjon i Midtøsten» å gjøre. Den «humane» vinkel forsøker å fri dem fra denne byrde, men det er en interesse og et engasjement nesten alle jøder føler. For Israels skjebne er også deres skjebne.

 

http://www.aftenposten.no/meninger/For-bar-jeg-davidsstjernen-med-stolthet-7365904.html

 

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Bar-davidsstjernen_-Nikolaj-7366787.html

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også