Innenriks

For første gang har Simon Kahn (30) tenkt tanken. Simon er jøde fra Trondheim. Han tror ikke på Gud, men er aktiv i den jødiske menigheten i byen. Simon har hatt en trygg barndom og var aldri redd under oppveksten. Men nå har altså tanken streifet ham for aller første gang; tanken om å flytte.

– Tenk om jeg blir nødt for å flytte til Israel.

Den tanken var fremmed i barne- og ungdomsårene, men så var det heller ingen væpnede vakter ved synagogen den gang, selv om ubehagelige ting skjedde også da.

– Den eneste trusselen vi sto overfor da, var nynazister. Det de gjorde, var å risse inn et hakekors på en vegg eller velte gravstøtter. Det er selvsagt uakseptable handlinger, men truslene var likevel veldig definerte og konkrete. Det er annerledes i dag. Ekstremisme er vanskelig å kontrollere, sier Simon Kahn.

Simon Kahn forteller at første gang han kjente på et ubehag ved å røpe sin jødiske bakgrunn, var sommeren 2006, da Hizbollah skjøt raketter mot Nord-Israel og kidnappet to israelske soldater. Israel svarte med å angripe Libanon.

– Den sommeren var jeg i Israel for første gang. Til tross for angrepene følte jeg meg trygg der. Da jeg kom tilbake til Europa og Norge, følte jeg at det hadde vært en holdningsendring i befolkningen og i media. Det var en mer hatsk stemning mot jøder. Vi fikk skylden for det Israel gjorde, sier han.

Også Trondheim er blitt en by der jøder ikke tør vise hvem de er. Simon sier han aldri ville gått med kippa på Nordre gate.

– Gjør jeg det, vil jeg være redd for å bli spyttet på. I andre byer, som Oslo, Malmö eller København, ville jeg vært redd for å bli slått ned, sier han.

Krigen kommer nærmere.

– Jeg var en liten tur hjemom da jeg fikk melding om angrepet mot synagogen i København. Min umiddelbare reaksjon var at nå har krigen kommet farlig nær.

Krig?

– Ja, det er på mange måter en krig som pågår, men det er en annerledes krig nå enn under andre verdenskrig.

Simon har gjennom sitt engasjement i den jødiske menigheten knyttet kontakter med andre jøder fra Skandinavia.

– Jeg har venner som bor i Stockholm, Malmö og København. De forteller om en helt annen hverdag for jøder enn den jeg opplever her, hvor det er mindre forhold. De forteller at de unnlater å gå med davidsstjerne, for å unngå ubehag. Flere har flyttet til Israel, fordi de ikke lenger føler seg trygge, sier han. Denne uka vurderte Simon for første gang om også han bør planlegge en flukt til Israel.

Simon er glad for at også muslimene i Trondheim vil danne en fredsring rundt synagogen.

Det er imidlertid vondt å lese at også Simon svikter Israel. Simon vet – akkurat som andre jøder – at Israel er håpet og nødhavnen når alt annet svikter. Likevel setter Simon et slags likhetstegn mellom Israels politikk og terrorisme.

– Samtidig synes jeg det ikke blir rett å stille muslimene til ansvar for det som ekstremister har gjort, på samme måte som det ikke blir rett å stille jødene til ansvar for Israels politikk.

Har Simon glemt hvorfor han i det hele tatt har et land han kan søke tilflukt i? Det er på grunn av Israels politikk. Simon later til å ha glemt alle de tapre israelerne som har falt i forsvaret av verdens eneste jødiske stat. Istedenfor å takke alle disse og alle andre unge israelere som trekker i uniform og bruker sine beste ungdomsår i forsvaret av sitt land, velger Simon å sammenligne Israels politikk med terror. Slik har selv Simon kjøpt jihadistenes forklaringsmodell om Israels «okkupasjon».

 

«Jødiske Simon føler på et økende ubehag». Adresseavisen, 27.02.2015